Mange fjell er fortsatt best på fjellski

Det gir økt stabilitet og bedre kraftoverføring enn å stå med løs hel. Utstyret egner seg derfor godt for dem som vil stå bratt eller fort ned hvitkledde fjellsider.

Det er ingen tvil om at randoneeutstyret har vært en fantastisk nyvinning. Det har revolusjonert skikjøringen på steder som Sunnmøre, Romsdalen og i Lofoten. Her har fjell og linjer som kun var forbeholdt de hvasseste blitt som hverdagsturer å regne.

Det er likevel ikke slik at randoneeutstyret, som ofte innebærer brede og forholdsvis tunge ski, dermed er det beste i alle norske høyfjellsområder.

Selv om det nå kan se ut som de fleste ukritisk, og som en selvfølge, velger randoneeutstyr når de skal bestige fjell på vinteren.

«Våre spor denne dagen gikk over Høgvagltindene til Leirvassbu. Ned den slake Høgvaglbreen la vi telemarksvinger i styresnø. Helt nydelig!»

Jotunheimen som skapt for fjellski. Jotunheimen huser Norges aller høyeste fjelltopper og vinteren er lang.

I mars, april og mai ligger snøkledde tinder og majestetiske utsikter og venter på besøk av ivrige skiløpere.

I Jotunheimen ligger forholdene godt til rette for å kombinere hytte-til-hytte tur med fjellbestigninger. Til slike geskjefter vil jeg hevde at randoneeutstyr egner seg dårlig.

De flate og slake partiene i Jotunheimen er normalt for mange, og svingene du får i bratthengene er for få, til å rettferdiggjøre tungt kjøreorientert utstyr. Dette er sannsynligvis grunnen til at randoneeløpere går i saueflokk rundt utfartsområder som Turtagrø og Leirdalen, mens lenger inn i Jotunheimens indrefilet kan det være langt mellom hvert skispor.

Gjennom Smørstabbtindmassivet. La meg illustrere dette med en rundtur jeg gikk i begynnelsen av mai for noen år tilbake. Vi parkerte bilen i Leirdalen.

Planen for de neste dagene var å gå over noen flotte fjellpartier og overnatte på Olavsbu og Leirvassbu underveis. Vi la i vei opp Storbrean i retning Kniven og Sokse. En fin stigning i majestetiske omgivelser. Vi krysset deretter noen skar, en drøss med skispor på Smørstabbreen, så en haug med folk oppover mot Storebjørn, før vi svingte mutters alene ned Sandelvbreen i retning Olavsbu.

Under bena på denne turen hadde jeg et par Morotto Dolomito fjellski fra 90-tallet med standard 75-mm bindinger. På bena hadde jeg noen behagelige og varme lærstøvler. Dette var et vanlig syn i disse fjelltraktene for noen tiår siden.

Nå gikk de fleste vi møtte med plaststøvler og brede ski. Feil utstyrsvalg etter mitt syn. I dette området er nedkjøringene såpass slake, med visse unntak, at savnet etter tyngre skyts enn fjellski under bena bør være fraværende.

Senere på dagen var det en drøy ettermiddagsmarsj opp mot Olavsbu. Jeg var sjeleglad for at randoneeutstyret lå igjen hjemme. For selv om helen kan løsnes på randonee får man et helt annet fraspark med fjellski i flate partier.

I hvert fall når fellene tas av og byttes ut med blå-extra.

Inn i hjertet av Jotunheimen. Olavsbu ligger sentralt plassert i Jotunheimen.

Selvbetjeningshytta er omkranset av flere flotte skifjell.

Her glitret Mjølkedalstinden, Rauddalstindene og Skardalseggje i hvitt.

Men var det noen skispor å se? Nei. Grunnen til det er at det er 10-15 kilometer inn hit fra Eidsbugarden og Leirvassbu.

Det kan bli en dryg helgetur for de fleste hvis utstyret er tungt eller er uegnet for flate partier. Våre spor denne dagen gikk over Høgvagltindene til Leirvassbu. Ned den slake Høgvaglbreen la vi telemarksvinger i styresnø. Helt nydelig! Til min store frustrasjon hadde de fleste vi møtte ned mot Leirvassbu kjøreorientert utstyr. Det er tydeligvis hipt og kult med toppturski, men på Leirvassbu gjør de seg best som sitteunderlag i solveggen.

Etter en natt på Leirvassbu siktet vi oss inn på Bukkeholsbreen. Dit er det såpass langt fra Leirvassbu at mange med randonee kvier seg for å ta turen. Utsikten fra Bukkeholstindene ble ikke noe dårligere av den grunn! Videre krysset vi gjennom Galdhøpiggens forgård, før vi svingte oss ned Nørdre Illåbrean og var tilbake ved startpunktet. Nok en gang gjorde fjellskia jobben nedover breen. Hvilken deilig følelse det er å bestige et fjell fra en side for deretter å stå ned i det ukjente landskapet på den annen!

Som du sikkert til nå har skjønt, så ønsker jeg å slå et slag for fjellskia. Fjellski blir sett på som traust. Randonee det motsatte. Skiene har stilig design. Støvlene er fargerike. Bindingene er minimalistiske. Men i flere av våre kjæreste høyfjellsområder, som Dovre, Rondane, Jotunheimen og sørover, er de underlegne fjellskia.

I disse områdene kan det være lange innmarsjer. Samtidig er det sjeldent så mye løssnø at fjellski blir for smale. Det sørger vinden for. Og dersom det er gjennomslagsskare eller vindpakket snø handler det stort sett bare om å komme seg helskinnet ned. Da er turen og fjellbestigningen i seg selv målet og ikke nedkjøringen. Fjellski vil gjøre nytten.

En annen fordel med fjellski er at du kan oppleve mestringsfølelse selv i slakt terreng. Du trenger ikke oppsøke skredfarlige flanker for å få utfordringer. Det holder med en slak og fin fjellside hvor du kan leke deg nedover. Dessuten trenes anklene og balansen i mye større grad i lærstøvler, enn i plastbokser som låser all bevegelighet opp til knærne. Jeg tror mange har glemt hvor morsomt fjellski kan være. Og jeg er redd for at fokuset på nedkjøringer gjør at noen av våre lengste og fineste fjellskiturer i alpint terreng får langt færre besøk enn de fortjener.

For det tredje er fjellskiutstyr betydelig rimeligere enn randonee. Og skulle du ikke ha noen gamle planker og lærstøvler etter faren din i boden, så får du sannsynligvis alt du trenger til prisen av et par randoneebindinger.

Det er ikke for sent å snu. Ikke misforstå meg. Randonee er ypperlig i alpene og i norske fjellområder hvor det enten går rett opp eller ned, men i Jotunheimen er det fjellskia som bør regjere.

å tenk nøye over utstyrsvalget neste gang du skal på tur, og hvilke muligheter som åpner seg med ulikt utstyr.

Noen ganger er det best å gå «back to basic».

Tre forslag til fjellskiturer i Jotunheimen  

1. Eidsbugarden – Olavsbu – Eidsbugarden

DNT har stikket løyper mellom hyttene på vinterstid. Er du villig til å tråkke egne spor, kan Høgbrothøgde, Snøholstinden eller Mjølkedalstinden bestiges på vei til Olavsbu.

Sistnevnte er en godbit som krever stegjern, isøks og gode snøforhold. Det er da mulig å gå over toppen fra sør til nord. Tilbake til Eidsbugarden anbefales det å bestige Uranostinden underveis. Denne toppen er en av de virkelige klassikerne i Jotunheimen.

Fra Olavsbu sikter du deg da inn mot Mjølkedalsbreen og følger denne til topps. Gli deretter ned Uranosbreen til Eidsbugarden. 

2. Leirdalen – Krossbu – Leirvassbu – Leirdalen

Parker i Leirdalen og gå over Storbreen og Leirbreen til Krossbu. Et par fjell som her kan bestiges er Storebjørn og Sokse, begge er å anbefale.

Dag to går fra Krossbu over Smørstabbreen til Gravdalen og Leirvassbu. Søre Smørstabbtindan og Gravdalstinden er fine fjell som kan besøkes underveis.

Fra Leirvassbu kan du enten ski tilbake til bilen eller ta en overnatting. Gjør du det siste kan neste dag legges om Bukkeholsbreen og besøk på majestetiske Store Bukkeholstinden og Bukkhøe. Kryss gjennom Vakkerbandet og sving deg ned Søre Illåbreen tilbake til bilen.

3. Valdresflya – Leirungsdalen – Torfinnsbu – Kalvehøgde – Valdresflya

Leirungsdalen er en av de fineste dalene i Jotunheimen og nås enkelt fra Valdresflya.

Følg dalen til ende og sving deg ned Svartdalen til Torfinnsbu. For den spreke ligger fine skifjell som perler på en snor på nordsiden av Leirungsdalen.

Etter en overnatting på Torfinnsbu er det en storslagen opplevelse å gå over Kalvehøgde tilbake mot Rasletinden og Valdresflya.

Sikt deg i så fall inn på en renne som går rett opp mot Vestre Kalvehøgde fra Torfinnsbu.