Fjellskitur

Datoen ble spikret og forberedelser ble gjort. Jeg målte opp ruten på Google Maps så godt jeg kunne, og var litt smånervøs jo nærmere avreise vi kom. 

Vi kunne ikke reise opp til Finse før lørdag morgen, da det var noe greier han hadde forpliktet seg til fredagen. Så vi fikset fri fra jobbene mandag, og tok toget fra Bergen kl 08:15. 

Etter å ha lastet pulkene inn der de skulle være, slo vi oss ned i restaurantvognen og gjorde noen siste forberedelser over en kopp kaffe eller tre.

Damen i kafeen insisterte på at vi måtte huske å smøre oss med solkrem da vi kjøpte den 4. koppen med kaffe.

– Jada vi har kontroll, forsikret vi henne.

Toget var på Finse litt før kl 11 denne litt vindfulle lørdagen i mars, og etter et raskt besøk på stasjonens fasiliteter og klesbytte, var vi over sporet og i gang med første motbakke kl 11:05. Seige greier i motvind og -12°C opp mot Flakavatn, og etter ganske nøyaktig 1 time og 15 minutter kom det endelig en liten nedoverbakke.

Jeg fisket elegant telefonen ut fra lommen for å dokumentere litt av denne bakken på min Instagram. Etter nøyaktig en time og 16 minutter lå jeg i en snøhaug, med pulken over meg og noe som straks var blitt en meget god teltplugg, men en langt dårligere skistav i hånden.

Mobilen ble pakket bort, og i skam fortsatte jeg ned til bunn av bakken hvor Anders stod og lo, klar med en ekstra stav i hånden. 

Heldigvis hadde vi med ekstra staver, men synes likevel det var litt tidlig å få bruk for en allerede nå.  Med ny stav i hånd, tok vi oss opp til turens høyeste punkt på 1664 meter, før vi suste nedover mot Kyrkjedøri og gjennom den. 

Døra var både høy og bred nok til at vi kunne passere, og det var tydelige tegn i snøen om at reinsdyr også hadde fått plass gjennom porten, men ingen dyr å se dessverre. 

Over Kyrkjedørsvatnet gikk vi og pratet om løst og fast, og vi kjente at det var deilig å være ute på tur i finværet. Lunsjpausen ble inntatt ved enden av Nordbotnane.

Det ble en rask Real for å få i oss litt energi og styrke før vi tok tatt på nedkjøringen til Raggsteindalen. Uten uhell tok vi oss nedover og kom inn på preparerte løyper gjennom et hyttefelt langs Strandavatnet. Anders et stykke foran meg, men jeg følte jeg holdt greit følge. 

Her kom vi til turens laveste punkt på 988 meter over havet. Greit å få unnagjort både høyeste og laveste punkt på samme dag, men litt deprimerende å tenke på at herfra ville det bli mest oppover. Men føret var fint, og Anders lokket med flott nedkjøring til Prestholtseter dagen etter. 

Motivasjonen var fortsatt høy da vi i skumringen klokka 19 begynte å se etter teltplasser litt lenger opp i Byrkjedøla i retning Geilo. 

CAMP: Teltplassen ved Nedre Hellevannet. Vi hadde forlatt stikket løype og var helt for oss selv. Nydelig utsikt mot Hallingskarvet mot nord. FOTO: Rolv-Erik Berge

Vi oppdaget fort at det ikke var mye snø å grave kuldegrop i teltet, men det fikk bli som det ble. Vi klokket inn 29 kilometer første dag og var sånn sett godt i rute, da Anders tok på seg kokkeluen og laget en nydelig elggryte med ris. 

Roen senket seg i teltet over en flaske rom og noen røverhistorier fra tiden vi hadde hatt siden gymnaset. Slitne, mette og varme sovnet vi i ett-tiden. Ute var det ca -4°C og vi merket at temperaturen var høyere her i lavlandet.

Da klokken ringte kl 07:00 var det en litt forvirret Rolv-Erik som våknet. Anders var allerede i gang med snøsmelting og vannkoking til dagens økt videre rundt skarvet. Det ble litt frokost i grålysningen og da vi kom oss avgårde i dagslyset kl 09:00 kunne vi lettere se hvor lite snø det faktisk var oppover dalen. 

Hele Byrkjedøla og de 18 kilometerne fram mot Prestholtseter fortegnet seg som det jeg best vil betegne som godt gammalt drittføre. Vi måtte manøvrere mellom åpne gressletter på klink stålis og steiner. Vi fant en noenlunde ok rute, men det var avblåst og isete.

Jeg har sjelden vært mer glad for at jeg hadde valgt en Åsnes Gamme-ski med slipte og skarpe stålkanter. Det nye Xplore-systemet til Rottefella viste seg også å være smart her. Stabilt og godt, selv om jeg forbannet både gress, is, skare og steiner der jeg gikk. 

Vi snirklet oss oppover der hvor det så ut til å være mest snø og vi gikk på steder med stilige navn som Hivju og Bukkehallin. Litt før «nedkjøringen» til Vestrheim, gikk vi ut av stikket løype og bøyde av bortover langs østsiden av skarvet. Vi forsøkte å holde litt høyde da vi skulle opp ca 300 høydemeter før den sagnomsuste nedkjøringen til Prestholtseter. 

– Den tar oss rett inn i peisestuen, kunne Anders fortelle. 

Med dette i mente gikk vi på. Anders først og jeg et godt stykke bak. 

NY DAG: Anders godt i førerposisjon allerede tidlig på dag. Jeg nøt godt av å ha en maskin som tråkket spor for meg mye av turen og i tillegg fungere som hare. Så han var virkelig et bra turfølge. Foto: Rolv-Erik Berge

Vissheten om at det snart var nedoverbakker igjen holdt motet oppe, der jeg slet meg oppover på skrå i isen med pulken på slep. Enkelte steder hang pulken rett ned i dalen under meg, og et fall ville resultert i en aketur på ca 200 meters lengde og 70 meters høyde. Takk til Åsnes for gode stålkanter..

På et tidspunkt måtte jeg rett og slett gi opp og ta av skiene, og som det eneste stedet på hele østsiden av Hallingskarvet stod jeg plutselig til lårene i snø rett nedfor en liten skrent jeg måtte opp. Etter ca 20 minutter blodslit kom jeg opp i noe som best kan beskrives som jordens forsøk på å gjenskape Kuiperbeltet i stein. Det var hakket før jeg kastet skiene så langt jeg klarte og bar pulken, men det var jeg for sliten til. 

Jeg klarte på mirakuløst vis å manøvrere meg igjennom (les: over) og fikk noen gode riper i ski og pulk. Da jeg endelig fant Anders igjen litt bortenfor Tjørnbotntjørni, satt han og tygget fornøyd på matpakken sin. Tom for energi kom jeg på at jeg hadde kjøpt en pakke med to kyllingwraps på toget opp, og gikk i pulken og fant de fram. Det ble med de ene da de viste seg å være bånnfrosne. For selv om vi var svette og varme, var temperaturen fortsatt under frysepunktet. Jaja, vi fortsatte over gressletter i slak stigning bort mot Skarvranden, som markerte halvveis og vårt østligste punkt på turen. Herfra skulle vi suse vestover og ned til Prestholtseter og ta en kaffe. 

Det tok ikke lang tid før det som man gledet seg til mest ble det man skulle hate aller mest på hele turen. Selv de å ha passert steinbelter og gressletter, klink is og skare kunne ikke måle seg med nedoverkjøringen her. Anders bannet og steikte litt foran meg da han gang på gang måtte snu pulken sin, før han var såpass på rett kurs at han satte seg på den og akte nedover. Jeg innså etter hvert at taudraget hans hadde noen fordeler som mitt stive drag ikke hadde. Nå skal jeg ikke skylde for mye på draget, for det var for det aller meste stabilt og fint, men akkurat på tvers nedover en skråning hodlt det virkelig på å rable for meg.

Da pulken for åttende gang veltet og jeg måtte av med seler og bakse meg bakover for å snu pulken, samtidig som jeg måtte passe på at den ikke satte fart nedover på egenhånd, ja da var det lite som stod høyt i kurs. Men jeg kom meg til slutt ned og fant Anders utenfor Prestholtseter god og mett.

Han hadde rukket å både tilberede og fortære en Real før jeg kom. Jeg var fullstendig utkjørt, og vi hadde kun gått 18 kilometer på nærmere 6 timer. Det ble en Cola, toddy og varm suppe på meg mens vi planla ruten videre for dagen. Vi var litt irritert for at vi ikke hadde kommet så langt som vi ville, men etter hvert steg humøret. Nå skulle vi tross alt ut i preparerte løyper mot vest. Ifølge han som driver hytten var det i alle fall tre kilometer med preparerte spor videre.

Vi spente på oss fjellski og pulker etter vel en time, og satte i vei mot vest. Det var preparerte løyper langt mer enn tre kilometer, og vi gikk forbi løyer som kunne tatt oss ned til Ustaoset, vi gikk over Hesteberget (eller Jägertoppen som den heter når du går Skarverennet), og ikke før krysset ned mot Embretstølen tok de preparerte løypene slutt. Deretter var deg gode spor og fint føre mot Bjørnabulægret hvor du kan ta ned mot Haugastøl. Her var det dog slutt på merkingen og kartet måtte fram for å finne den beste ruten videre mot vest.

KVELDSLYST: Sola står litt høyere når vi skriver mars, men snart blir det mørkt. Foto: Rolv-Erik Berge

Klokka var rundt 18 og vi begynte å se oss om etter steder vi kunne slå opp teltet for natten samtidig som vi gikk. Det var ingen spor, bortsett fra en og annen rev som hadde tuslet omkring, og lyset var helt flatt. Dermed var det vanskelig å se konturer i terrenget og nedkjøringene mot Nedre Hellevatnet. Føret var fint og det gikk uten de helt store overraskelsene, selv om jeg nok var litt smånervøs når jeg plutselig mistet Anders av syne da har forsvant utfor noen små dumper her og der.

Uansett fant vi en fin teltplass ved vannet og fikk opp teltet innen det ble altfor mørkt. Igjen var det litt lite snø til en skikkelig kuldegrop, men vi hadde gått 36 kilometer denne dagen og teltplassen fikk bli som den ble. Helt flat var den heller ikke, men det fikk duge. Jeg var støl i kroppen, sulten og utkjørt, men straks jeg kom i soveposen og fikk i meg noe varm posemat var humøret tilbake og kartet kom fram for videre ruteplanlegging. Jeg fisket fram den siste av de to kyllingwrapsene som hadde ligget i soveposen en stund og koste meg med litt knasende sprø kylling til dessert. Den var fortsatt ikke helt tint, men når man tilsatte litt Aquavit og en øl så gikk det fint. Det var søndag, og i morgen hadde vi et tog å rekke.

«Det var hakket før jeg kastet skiene så langt jeg klarte og bar pulken, men det var jeg for sliten til.»

Alarmen ringte kl 06:30 og jeg våknet av at Anders jublet over en vill himmel og jeg skyndet meg ut for å ta noen bilder av herligheten. Soloppgangen var nydelig, og etter en kjapp frokost fikk vi pakket ned telt og utstyr for siste gang og hadde spent fast pulkene og tatt de første stavtakene innen klokken var 8. Det var en nydelig og kald morgen, men vi hadde turens korteste etappe foran oss, på vei til Finse, øl og tog. Dette skulle bli en rein seiersmarsj og ingenting kunne stoppe oss. Vi lå godt an til å klare målet vårt, og satte i marsj med godt mot i bagasjen.

Lyset var igjen flatt og det var vanskelig å lese terrenget ut fra hva vi kunne se, men vi visste vi skulle litt ned til en elv som virket fin å følge videre. Det var den riktig nok, men for å komme dit havnet vi igjen utpå skråplanet med klink is og skare. Heldigvis uten altfor mange pulkvelt, men det var likevel en litt røff start for slitne lår og skarpe stålkanter da vi måtte konsentrere oss maks for å holde oss i høyden med en pulk som gjorde sitt beste for å trekke oss nedover når vi skulle bortover. Kjipt å havne for langt ned i dalen når man vet man skal oppover de neste 15 kilometerne. Da teller man høydemetre og holder seg så langt oppe i siden man kan.

Vel nede i dalen var det bare å følge elven oppover mot Lengjedalsvatnet i omtrent seks kilometer. Det var lett stigning hele veien og terrenget var lettgått.

Da jeg kom til vannet var allerede Anders et godt stykke foran meg, med den fordelen at jeg fikk maskintråkkede spor når jeg ville eller trengte det. Nå skulle man vel tro at det å gå bortover på et vann etter noen kilometer med slak oppoverbakke var bra, men du verden så trøstesløst kjedelig det var å gå beint fram i en time uten noe variasjon. Det gikk på rein viljestyrke, når det eneste du henger deg opp i er knirkingen fra den ene trinsen på staven. Men det var flatt, og det var langt. Hvilket så klart bare betydde at de bakkene som var igjen ville bli brattere. Mye brattere.

Vel over Lengjedalsvatnet og etter en liten rast der mens vi fikset noe utstyr som hadde slitt seg litt, og tok en varm suppe, kom den første. Ikke veldig lang, men igjen med over 40kg slepende bak ble de ca 50 høydemeterne et lite slit med både fiskebeinsgange og sideveis. Hverken kortfeller eller langfeller hjalp. Men vi kom oss opp både en og to slike bakker til, og ikke lenge etter stod vi på toppen og kunne se utover Hardangerjøkulen og Finse foran oss, og landemerket Hallingskarvet bak oss. Nå var det bare nedoverbakker igjen, og denne gangen i godt føre, før vi krysset egne spor og hadde gått rundt hele Hallingskarvet.

Med livet som innsats fikk jeg tatt noen bilder mens vi kjørte nedover og da vi kom fram til stasjonen klokket vi inn på pene 85 kilometer på 18timer og 30 minutter gangtid, med hviletid på vel fire timer.

Slitne med meget fornøyde satt vi oss inn på hotellet og tok en øl og litt varm suppe mens vi utsatte oss selv for et godt gammeldags landeveisrøveri og kjøpte togbilletter tilbake til Bergen.

DAGEN GRYR: Fordelen med å stå tidlig opp er jo å nyte soloppgangen. Fordelen med vinteren er at det ikke nødvendigvis er så utrolig tidlig og det kan slås sammen med frokosten og morgenkaffen mens man pakker sammen leiren og gjør klar til å gå videre. Foto: Rolv-Erik Berge

Og selv om det viste seg at landeveisrøveriet ikke var over, og vi måtte betale 250 kroner ekstra pr pulk på toget (i en nasjon som har fostret de største polare helter burde dette være gratis i det minste mente vi!), satte vi oss ned i kafévognen og kjøpte en pølse og enda en øl.

Damen bak disken så lenge på meg da jeg bestilte, og etter en liten stund kom det formanende:

– Fikk ikke du beskjed om å smøre deg på turen?

Jeg måtte pent krype til korset og si at jo det hadde jeg nok dessverre glemt. Og mens hele køen pent måtte vente, gikk hun for å finne Aloe Vera-gel jeg skulle smøre meg med. Køen fikk bare vente, og mitt ildrøde hode ble enda litt rødere da hele køen lo og pekte på meg.

Jeg hadde ikke før satt meg ned ved bordet før hun kom luskende rundt hjørnet og stirret olmt på Anders.

– Det gjelder deg også!» sa hun bryskt og rakte fram flasken med AloeVera. Anders måtte pent ta imot og smøre seg. Hun smilte lurt før hun gikk tilbake til den ventende køen.