Vertikale vrangforestillinger

Tindebestigning og klatring har historisk sett vært en sport hvor klatrerens æresord har vært det viktigste beviset når det gjelder spørsmålet om en ekspedisjon eller en klatrer har nådd toppen. Dette prinsippet gjelder fortsatt i dag. Amerikanske Alex Honnold foretok sine første frisolo-bestigninger av vanskelige ruter i Yosemite uten at noen visste om det, men han ble trodd på sitt ord. Honnold  gjenskapte i etterkant flere vanskelige passasjer fra sine utrolige bestigninger for dokumentarfilmer, og med den Oscar-vinnende dokumentaren Free Solo tidligere i vår har han en gang for alle bevist at det umulige er mulig.  

Men, hva skjer med sporten når klatrere bevisst bløffer, jukser eller regelrett fabrikkerer bestigninger? Helt siden starten har tindesporten hatt juksemakere, men de har vært relativt få og lette å avsløre. I dag flommer internett nærmest over av artikler om klatrere som mer eller mindre bevisst har løyet seg til topps. Vi snakker ikke bare om å pynte på en historie fra en topptur eller om å legge på en grad når du forteller om den siste sportsruta du gikk på bolter ute i sommer. Slike løgner får sjelden større konsekvenser enn et knekt selvbilde når man blir avslørt. Nei, vi snakker om hva som skjer dersom man går enda lenger, i stedet for å juge over en øl, blir med på en større ekspedisjon uten ferdigheter eller kunnskap? Eller rett og slett når man finner på hele historien og oversvømmes av heder og ære etterpå. Hvem husker vel ikke de store oppslagene om at Nord-Koreas unge diktator Kim Jung Un hadde besteget landets høyeste fjell, Mount Paektu på 2744 meter – i mokasiner og ullfrakk!

Min introduksjon til temaet innen klatresporten var gjennom Ralph Høibakks bok «Mine Fjelleventyr». Jeg var 14 år da boka kom ut, og Høibakk var allerede en av mine store helter, takket være Arne Næss sin bok om den norske Everest-ekspedisjonen. Bøkene fikk meg til å drømme om vertikale bragder med tau og stegjern. 

I kapittelet om Mount McKinley (som vi også nå bør begynne å kalle Denali) skriver Høibakk om sitt møte med amerikanske Jeff, som får ansvar for å organisere Næss og Høibakk sin ekspedisjon til fjellet, som en treningstur før Everest. Jeff imponerer Høibakk med rutebeskrivelser fra særs vanskelige ruter, han har besteget de vanskeligste klipperutene på El Capitan i Yosemite og Cassin-ruten på Mount McKinley. Selv om de to nordmennene lar seg imponere, stusser Ralph over at alt utstyret til Jeff er nytt. Han kaster tanken raskt fra seg, for som han skriver: «Klatrere fortsetter å kjøpe nytt fjellutstyr lenge etter at de har sluttet å klatre. Kjærlighet til utstyret er en del av kjærligheten til fjellet».

«Hvorfor skal vi bry oss om juksemakerne? Får de ikke bare det de fortjener? Kanskje. Kanskje er spørsmålet i utgangspunktet feil, kanskje vi heller bør spørre oss hva vi kan lære av usannhetene og viljen til å fortelle dem? I det hele tatt, er ikke rekordene i seg selv en avsporing fra det det bør handle om?»  

LES OGSÅ: Ode til de tause heltene

Bekreftelsen på at noe virkelig er galt får Ralph når de krysser Kahiltna-breen. Jeff klager på vonde støvler. Det går sakte opp for Ralph at Jeff har tatt støvlene på feil fot! Næss og Høibakk diskuterer hva de skal gjøre, Jeff står i fare for å ødelegge hele ekspedisjonen. Dagen etter løser Jeff saken selv ved å ta første fly ut fra Basecamp. 

Jeg var både fascinert og skremt av Jeffs handlinger. Å juge på seg bestigninger av den vanskelighetsgraden er en ting, å organisere og dra på en ekspedisjon som ekspert til et fjell på over 6000 meter er noe ganske annet. Det verste var at jeg tror jeg forstod noe om hvorfor han gjorde det, om hvorfor han løy: Jeff ønsket å være en av de store gutta, men han ville ikke eller kunne ikke gå den lange veien for å bli det. Bor det en Jeff i oss alle? 

Da jeg var 16 år kjøpte jeg mitt første kilesett og stakk til klatrefeltet Hauktjern i Oslomarka. Min mor spurte om jeg hadde fått skikkelig opplæring, om det var trygt.

– Ja da, løy jeg, kastet meg på sykkelen og stakk til skogs med en kompis. Jeg husker ikke helt hva jeg sa til ham, men jeg tror nok at jeg ga inntrykk av at jeg visste mer om dette enn hva jeg faktisk gjorde. På midten av nittitallet fantes ingen «how to»-videoer om kileplasseringer, ja knapt nok Internett. Jeg hadde lest litt i en engelsk bok med dårlige tegninger. Det fikk duge.. Jeg valgte en rute og begynte å lede oppover mens jeg plasserte kiler og kortslynger med jevne mellomrom. Jeg nådde toppankeret uten fall og sendte ut et jubelskrik over Hauktjern. På vei ned spratt tre kiler ut av plasseringene uten at det satte en demper for mestringsfølelsen. Jeg tror det bor en Jeff i oss alle. Spørsmålet er hva vi gjør med ham, og hvor mye plass han skal få i våre vurderinger på vei mot toppen.

På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, i det som ofte er kalt «The Golden Age of Arctic Exploration», var legen Frederick A. Cook en sentral skikkelse. Sammen med Roald Amundsen gjennomførte han den første overvintringen i Antarktis (som deltakere på noe så uvanlig som en belgisk polarekspedisjon), og med den amerikanske kapteinen Robert Peary gjorde han lange fremstøt mot Nordpolen fra Grønland med hundespann og slede. Cook og Peary ble etter hvert bitre fiender i kampen om å bli første mann til å nå Nordpolen. Etter flere mislykkede forsøk på å stable på beina nok en arktisk ekspedisjon, leter Cook etter andre bragder. Blikket faller til slutt på Mount McKinley, den høyeste toppen i Nord-Amerika. Toppen ble «oppdaget» av hvite kun få år tidligere og var enda ikke besteget. Ekspedisjonen blir spesiell fordi den i motsetning til andre klatreekspedisjoner på den tiden beveger seg hurtig, hadde minimalt med utstyr og få deltakere. I 1906 når han toppen. To år senere ga han ut boka «To the top of the Continent» og der er et fotografi i denne boka som senere skal føre til Cooks store fall. Både hans samtid og moderne klatrere avviser glatt Cooks påstander om å ha nådd toppen. Etter topografiske undersøkelser blir det senere bekreftet at Cooks bilde fra «the top of the continent» er tatt på en lavtliggende rygg i Denalimassivet, ikke mer enn 1600 meter over havet (McKinley er 6190 meter høyt). Ryggen har fått navnet «Fake Peak» etter Cooks fotografi. Etter sin siste polarekspedisjon i 1908, hvor han påstår å ha nådd Nordpolen, blir Cook nok en gang gjenstand for massiv kritikk. Han blir beskyldt for både underslag og for å ha løyet om å nå Nordpolen. Selv gikk han aldri tilbake på påstandene. 

«Etter sin siste polarekspedisjon i 1908, hvor han påstår å ha nådd Nordpolen, blir Cook nok en gang gjenstand for massiv kritikk. Han blir beskyldt for både underslag og for å ha løyet om å nå Nordpolen. Selv gikk han aldri tilbake på påstandene.» 

I biografien «True North» fra 2005 forsøker den amerikanske forfatteren Bruce Henderson å kaste nytt lys over Cooks ekspedisjoner. Han hevder at Cooks beskrivelser av terrenget rundt toppen på McKinley, blant annet at fjellet har to unike topper, noe han var den første til å hevde, sannsynliggjør at Cook faktisk nådde toppen. Om Cook var en stor juksemaker eller et offer for Peary-klanens iherdige svartmalingskampanje får nok vi aldri et sikkert svar på.

I 2016 kunne man verden over lese at politikonstablene Dinesh og Tarakeshwari Rathod hadde blitt det første indiske ekteparet til å bestige Mount Everest. Ekteparet, som hadde giftet seg åtte år tidligere fortalte at da de møttes hadde de lovet hverandre å en gang stå på toppen av verdenes høyeste fjell sammen. De hadde til og med utsatt å få barn til etter at de hadde besteget Everest. Og nå hadde de endelig nådd målet. 

Lykken ble dessverre kortvarig. En av ekspedisjonens andre medlemmer oppdaget at fotografiene av Tarakeshwari på toppen av Everest rett og slett var manipulerte bilder av ham selv på toppunktet. Legger man de to bildene ved siden av hverandre er det ikke vanskelig å se jukset, photoshoppingen er ikke en gang spesielt godt utført. Ekteparet innrømmet aldri selv offentlig å ha jukset. Saken fikk uansett alvorlige konsekvenser, de to mistet jobben i politiet og ekteparet er nektet adgang til Nepal i 10 år fremover.  

At to ukjente indiske politikonstabler forsøker å jukse seg til berømmelse er trist nok, men det er ikke bare ukjente klatrere som har forsøkt å pynte på sannheten i kampen om berømmelse og rekorder. Den østerrikske alpinisten Christian Stangl er ingen hvem som helst. Han er kjent for blant annet å ha besteget Mount Everest på 17 timer (til og med uten bruk av kunstig oksygen) og var inntil nylig den i verden som har besteget alle 7 av Seven Summits (det høyeste fjellet på hvert kontinent) raskest. Etter denne utrolige prestasjonen så Stangl seg etter nye utfordringer og bestemte seg snart for også å bestige Second Seven Summits, altså de neste høyeste fjellene på hvert kontinent. Og i 2010 begynte han med en solobestigning av det farligste av dem, K2. 

«Ekteparet innrømmet aldri selv offentlig å ha jukset. Saken fikk uansett alvorlige konsekvenser, de to mistet jobben i politiet og ekteparet er nektet adgang til Nepal i 10 år fremover.»

Nesten umiddelbart reagerte klatremiljøet på bildene Stangl hadde tatt av seg selv på toppen. Etter stort press fra både presse og andre klatrere kom Stangl med en uttalelse hvor han innrømmet at han hadde jukset. Han hadde ikke nådd toppen. Hva får en såpass etablert og vellykket alpinist til å lyve? Stangl selv skrev: «Fear of death is bad enough, but fear of failure in an achievement-oriented society is worse». Analyser av Stangls bilde viser at han var nærmere 1000 meter under toppunktet da bildet ble tatt. Selv om Stangl ble møtt med kritikk, har han tilsynelatende klart å gjenvinne klatremiljøets tillit. Han klatret K2 til slutt, og dokumenterte det grundig. I dag er han en av få klatrere besteget de tre høyeste fjellene på hvert kontinent (Triple Seven Summits), uten at noen tviler på at hans senere bestigninger er juks.  

Så hva har det å si? Hvorfor skal vi bry oss om juksemakerne? Får de ikke bare det de fortjener? Kanskje. Kanskje er spørsmålet i utgangspunktet feil, kanskje vi heller bør spørre oss hva vi kan lære av usannhetene og viljen til å fortelle dem? I det hele tatt, er ikke rekordene i seg selv en avsporing fra det det bør handle om?  

Etter sportsklatringens inntog på 1980-tallet har fjellklatring blitt mer alminnelig. Borebolter på renskete treningsfelt har til og med gjort uteklatring nesten 100 prosent sikkert. Dermed blir også antall mennesker som klatrer mangedoblet, antall fantastiske presentasjoner – og dessverre også ulykker økende. Sosiale medier renner over av bilder av lettkledde, råsterke klatrere på umulige ruter. Det er klart at vi vil være som dem, vi vil være som heltene. Få anerkjennelse. Det er ikke noe galt i det, det er i dette, helt menneskelige behovet for å bli sett, at drivkraften bak mye av jukset i klatrehistorien ligger.

Men, jeg vil hevde at det ikke først og fremst var det behovet som drev pionerene og at det ikke er det som driver enerne i dag. Det er klatringen i seg selv. Jeg tror det var opplevelsen i møte med fjellet som drev Herzog til å bestige Annapurna, og antagelig også derfor han tålte tapet av fingre og tær. Og det var eventyret som drev den legendariske Royal Robbins til å hamre inn den første bolten på den fem dager lange førstebestigningen av Half Dome i Yosemite i 1955. Og den følelsen kan vi alle få, uansett vanskelighetsgrad og nivå om vi bare våger, om ikke hver gang, men av og til, å ikke se på hva sidemannen i klatreveggen gjør. Om vi rett og slett fokuserer på selve klatreopplevelsen, på vårt eget møte med utfordringen og veggen vil behovet for å lyve bli mindre. 

Vi kan alle trå inn i den ukjente vertikale verdenen og oppleve vårt unike eventyr, vårt eget Annapurna, uten løgn, uten juks, uten andre motivasjoner enn Mallorys «Because it is there» – helt uten vertikale vrangforestillinger.