Fra et stort eventyr til et enda større

Snyspurven, som den ble døpt, kjøpte jeg etter å ha solgt alt jeg eide og hadde kjært. Det vil i praksis si alle mine 17 grønlandshunder, sleder, vogner og annet hundeutstyr.

Reisen har ført meg fra Bergen til København, nordover igjen til Kirkenes i øst, og tilbake vestover til Ballstad i Lofoten. Jeg tok en liten juleferie fra seilbåtlivet, og reiste inn til de snødekte fjell og skoger.

Men jeg er ikke alene. Fastbunnet i hver sin granlegg ligger grønlandshundene Ikateq og Framåt, som jeg har lånt hos min gode kompis Lasse Kornmo.

De ligger i hver sin krøll og sover tungt etter dagens arbeidsøkt med kløv og grynning i den meterdype snøen. Telt er overfladisk under skoggrensa nå vinterstid.

Istedenfor benyttes en gammel presenning, spent med lange barduner mellom noen trær. Det føles som å være tilbake til mitt gamle liv, før Snyspurven.

Et blottlagt spørsmål

I tillegg til hundene sitter Miriam Mykjåland på min høyre side, og stirrer inn i flammene på bålet. Miriam er ei ivrig dame som har vært på mange spennende reiser rundt om i verden.

Vi har vært på flere turer sammen siden vi møttes i september, da hun var mannskap på båten.

Til sommeren planlegger hun å slutte jobben som byggingeniør, for selv å kjøpe seg seilbåt. Sånne drømmer kan jeg godt like.

Det kribler vilt i blodet, og hjertet mitt dunker nervøst. Det er noe jeg vil spørre Miriam om. I timevis har vi pratet om tidligere ekspedisjoner og reiser, før samtalen gikk over til det man enda ikke har gjort.

Om store drømmer og forlokkende eventyr, en gang i nær framtid.

Samtalen har nå stilnet av, og i taushet sitter vi bare der. Så tar jeg et dypt innpust og kremter lavt, før jeg med en ydmyk stemme sier:

– Du vil ikke kjøpe deg inn i Snyspurven, og seile ut i verden sammen med meg da?

Trøbbel

I midten av januar er jeg tilbake i seilbåten igjen. Det oser av spenning, og kroppen skriker etter å komme seg ut på havet.

Rastløsheten river og drar, og det er som jeg ikke kan vente med å komme i gang. Ut på jakt og fiske, i blåst og mørke. Sola er tilbake, og for hver dag blir det lysere og lysere.

Men været setter en stopper for avreise. Januar blir nærmest en eneste sammenhengende storm, kun avbrutt med korte perioder med stilla når vinden skifter retning.

I mellomtiden bytter jeg olje og filter på motoren, skriver artikler og skaffer nytt mannskap. Men når dagen kommer at losset skal kastes, går motoren varm og oljelampa skriker.

En rask diagnosering forteller meg at oljepumpa har røket, og mannskapet blir derfor sendt tilbake dit de kom fra. Igjen sitter en allerede overgira og reiseklar sjel, som bare blir mer og mer rastløs.

Enden på historia er at jeg kommer over en billig motor på Finn, og velger da å skifte istedenfor å reparere den gamle. Nymotoren går fint, men når jeg skal startet den opp for andre gang, får jeg mitt livs største sjokk.

En feil med anti-hevertventilen har gjort at motoren nå har druknet seg selv i saltvann som nå renner ut av luftinntaket som en liten foss. I en halvtimes tid føles det som at livet raser i stykker, men heldigvis kommer kompis Paul til utsetning, og sammen løser vi krisa.

Vi blir nødt til å skru motoren løs, og videre heise den oppned inne i båten, slik at vannet kan renne ut. Etter en grundig ferskvannsrens starter motoren opp på ny, og til min store lettelse går den som den skal.

Gode venner er virkelig bra å ha.

Lofoten – Tromsø

I Svolvær kommer jeg i kontakt med Åsmund, en yrkesdykker og friluftsmann, som har fritt og vil være med å seile helt til Alta. Det er til forandring nå vindstille, og vi går derfor for motor nordover gjennom Raftsundet. Når mørket faller tar vinden seg opp, og vi kan endelig seile.

Etter en lang etappe tar vi en kort blund i Risøyhavn på Andøya, før vi fortsetter det værutsatte partiet østover mot Senja.

Det blåser kraftig fra sørøst med moderat ising fra bølgene som slår over dekk, men vi får i gjengjeld stor fart over til Bjarkøy hvor det også er le i skyggen av Grytøyas høye tinder. Herfra går turen over til Solbergfjorden, og videre inn til Finnsnes etter tolv timers seilas.

Fire dager etter jeg forlot Napp, kommer vi fram til Tromsø hvor vi egentlig bare planlegger en rask stopp. Men «i Tromsø finns en kjeller kor han Mack serverer øl».

Vi kommer oss derfor ikke videre før på ettermiddagen dagen etter. Det er i grevens tid, for på radioen meldes det et kraftig uvær. For å sikre oss god nok margin, må vi derfor ta en (vanligvis) tredagers seilas, i en eneste lang etappe.

I kappløp med stormen

Med økende vind bærs det av gårde i god fart. Mørket faller på, og kursen peiles med hjelp av fyrlykter i det fjerne. I løpet av nattens timer passerer vi de majestetiske Lyngsalpene, og alle de vel så spektakulære øyene i Nord-Troms.

Videre går ferden ut i det beryktede Lopphavet, som er kjent for sitt ubeskytta farvann. Bølgene er middels store med sine to meters høyde, er knappe og ekle, og vi må hele tiden være på vakt.

Når sola renner nærmer vi oss endelig nordspissen av øya Silda, som markerer punktet hvor vi endelig kan endre kurs i retning Stjernøysundet og videre mot Alta. Mot betraktelig mer beskyttede farvann.

Her gjør jeg en tabbe som fører til en skummel opplevelse, og en viktig lærepenge. Med den sterke medvinden, går jeg ekstra nært land for raskt å komme i le av Silda.

Episoden oppstår idet vi endelig kommer rundt, og får det etterlengtede lyet fra fjellene. Problemet er bare at det blir for mye le. Med andre ord vindstille.

Med de vedvarende bølgene fra storhavet i vest, driver vi nå rett mot den sorte fjellveggen som stuper bratt ned i de skumkledde bølgene. Heldigvis starter motoren raskt på første forsøk, og situasjonen blir raskt avverget.

Men det satt en støkk i meg, og aldri skal jeg gjøre den feilen igjen.

Vi kommer oss fram til Alta, rett før stormen bryter løs. Ute i Lopphavet blåser det nå tidvis i orkan styrke. Men selv godt beskyttet bak moloen i Alta, kjenner vi været godt.

Istedenfor å sove må vi ut å lete opp flere fendere i havna, for vi presses så hardt inn i brygga at jeg er redd for å ødelegge båten. Til sist har vi fjorten fendere tett i tett langs hele babord side, og enda skjærer jeg grimase under de verste gufsene.

Jakt på Finnmarkskysten

Så mønstrer min gamle kompis Lasse på fra sør. Vi har delt et utall netter i telt sammen på tidligere ekspedisjoner, og nå skal vi endelig på tur igjen.

Det er 1. mars, og bare to uker igjen av småviltjakta i nord. Men først skal vi på seljakt. I Nord-Norge finnes det stedvis store bestander med steinkobbe og havert. Staten har fastsatt kvoter på disse, og i tillegg er det fri jakt på ringsel og grønlandssel.

På tross av dette blir bare en håndfull individer felt årlig. Jakta er vanskelig og svært væravhengig, noe som vi raskt får erfare. Vi finner mye kobbe på nordspissen av Sørøya, som er en eneste rekke av knivskarpe klippevegger som står som et rovdyrs tanngard mot skyene.

Men store dønninger gjør det livsfarlig å gå i land med den lille jolla vår, samtidig som det er alt for urolig sjø for å skyte fra dekk.

Når været blir enda mer røft, gir vi opp og seiler nordover i havet mot Rolvsøya. Det blir en heftig seilas i store bølger på opptil 4-5 meter, og vi må derfor søke nødhavn i Tufjord vest på øya, selv om ikke det var planen.

Når de store dønningene fra vest møter den kraftige vinden fra øst, blir bølgetoppene hvite og skumle. Men med god erfaring i bunn, blir det en utfordrende og spennende seilas likevel.

Rolvsøya er avblåst og værhard. Jaktturen legges opp i fjellet der sorte steiner lokker og drar. Jeg er heldig å felle en fin harepus i bratta, men det varer ikke lenge før vi blir tvunget ned igjen av vinden.

Dessuten er fjellsiden så isbelagt at det mange plasser er livsfarlig å gå. Vi fortsetter heller jakta i lavlandet der haren har en hyppig tildens til å bruke alt som kan brukes som ly og skjulested.

Under forfalte hus og gamle fjøs gjemmer de seg, ofte flere sammen. Her tramper vi hardt på trappene og banker på veggene, så løper de ut en etter en.

Nye, flere og større eventyr

Med smale øyne står jeg på dekk og venter, og kjenner hvordan vårsola fyller ansiktet mitt opp med sine varme stråler. Samtidig ligger snøen tykk på dekk etter de siste dagers lavtrykk, og en skikkelig kosterunde må til.

For et år siden sto jeg på samme måte i Husnes utenfor Bergen, i mye mer sommerlige forhold, og lurte på hva tiden foran meg ville bringe. Jeg hadde knapt vært i en båt og kunne ingen verdens ting om seiling, men la likevel ut på en lang reise.

Det angrer jeg ikke et sekund på. Nå ser jeg tilbake på et år langs hele Norges kyst, fullspekket av store naturopplevelser.

Samtidig er jeg overbevist om at det er foran meg de største opplevelsene venter. Med ny erfaring og egen seilbåt, står hele verden til disposisjon. Og dét uten å være avhengig av verken fly eller tog.

I løpet av dette året har jeg rukket å bikke en alder av tredve. År som er bevilget til trekkhunder, jakt, fiske og friluftsliv i Nordens fjell og skoger, inkludert Svalbard.

Det har gjort meg til en erfaren villmann. Men nå er det på tide å oppsøke resten av verden.

Nå skal båten på land, og bli grundig pusset og oppgradert. Cirka 10. mai seiler jeg med Snyspurven over Barentshavet og opp til Svalbard, for en to-måneders lang ekspedisjon på vestkysten.

Etter det går turen sørover og videre ut på jordomseiling. I blåst og bølger skal jeg stå bak roret og kjenne vinden dra seg gjennom håret. Kursen skal settes mot øde øyer og ville land i helt andre deler av verden. Hver mil kommer til å være nytt og uoppdaget land for meg.

Over de store verdenshavene kommer det til å være uker og mil fra folk og sivilisasjon. Men jeg komme likevel ikke til å være alene på ferden.

Som jeg står oppe på Snyspurvens dekk og venter, så tenker jeg med meg selv, idet et fly lander på Altas lille rullebane. Skal man nå sine drømmer må man tørre å si dem høyt, og vil man dele dem med andre må man våge å spørre.

Og heldig er jeg, for Miriam svarte faktisk ja.