Denali er mer enn et høyt fjell. Denali er slående vakkert. Isbreer som ligger som hvite slør ned fra fjellmassivet og strekker seg ned mot villmarken. Villmark brer seg både nordover og sørover fra Alaska Range. Villmark hvor elg og bjørn ferdes, hvor elvene snor seg gjennom skogene, hvor det bugner av vann og sjøer fulle av fisk. Og hvor det er langt mellom mennesker. Der det er, er det få av dem. Tettsteder med en og annen pub, en og annen restaurant, et par overnattingsteder, suvenir-boder, en og annen butikk. Det er lett å skille mellom turister og lokale. Turister går ikke i flanellskjorter, de har ikke villmarksskjegg eller revolver i cowboybeltet mens guttungen sitter på fanget og spiser pizza.
Talkeetna er et slikt tettsted. Et populært turiststed, på grunn av sin beliggenhet nært innpå Denali. Kanskje også på grunn av veldig god pizza.

LES OGSÅ: Toppturuke i Nord-Norge
LES OGSÅ: Sikter mot Everest

Jeg og Roar Olsen Johannessen ankom med tog for et par dager siden. Resten av klatregjengen, Lisbeth Friberg, Jens Friberg, Bjørn Bruun Olsen og Christoffer Inderberg, kom en dag etter oss. Vi har rukket å snuse inn villmarksatmosfæren, spise pizza, gå igjennom klatreutstyret en siste gang og besøke rangerkontoret for å klarere det obligatoriske papirarbeidet. Og hente den obligatoriske dobøtta. Nå gjenstår å lesse duffelbager og sekker fulle av utstyr inn i flytaxien. Og å nikke bekreftende til de som har litt mindre bagasje og skal inn i andre taxifly.

– Ja, vi skal til toppen.

De fleste besøkende skal ikke det, men nøyer seg med å se fjellmassivet fra setet sitt i ett av mange småfly som fyller den lille flyplassen i Talkeetna.
Fjellmassivet er bergtagende fra flysetet. Vi sitter klistret mot de små flyvinduene og overdøver flymotorene med vår begeistring. Under oss er villmark, foran oss er Denali. Dess nærmere vi kommer, dess mer intenst stirrer vi. Vi forsøker å gjenkjenne fjellformasjonene og peke ut ruten til toppen etterhvert som vi nærmer oss landingsstripen, en isbre med snø på. Grønnkledd villmark blir erstattet med snø og is. Og snirklende spor etter mennesker som har snodd seg oppover mellom bresprekkene. Vi ser en rekke med små mennesker som er på vei mot flystripen. Så går vi inn for landing. Flyet vingler seg inn mot den hvite landingsstripen, humper litt idét skiene under flyet får kontakt med snøen og stopper ved siden av basecamp. Vi tømmer rask flyet for bagasjen vår og kort etter er flyet på vingene igjen.

«Vi forsøker å gjenkjenne fjellformasjonene og peke ut ruten til toppen etterhvert som vi nærmer oss landingsstripen, en isbre med snø på.»

– Herregud for en varme.

Vi har fått bekreftet fra lokalt hold at det er forbausende varmt. Vi har stroppet utstyret fast på skrøpelige plastbrett som lånes ut gratis, jeg har angret litt på at jeg ikke tok med plastbrettet fra Fjellpulken hjemmefra og vi har forflyttet oss fra basecamp til camp 1. Christoffer sitter i bar overkropp i en stressless chairkit som har omgjort liggeunderlaget til stol. Jeg og Roar sender en frisbee frem og tilbake mellom oss. Lisbeth smelter drikkevann og Jens og Bjørn forsøker å unnslippe varmen ved å holde seg innatelt. Leirlivet er avslappende, med unntak av når varmen er på sitt mest intense. Da er det på grensen til det uutholdelige. Vi bygger ikke levegg for å beskytte oss mot været, men for å skape skygge for solen. Ut over de varmerelaterte anstrengelsene er det mye avslapping og vannsmelting. Og stirring mot de usedvanlige flotte naturomgivelsene med påfølgende avfotografering for å forevige minnene. Å bestige høye fjell handler mye om nettopp dette. Avslapping. Vannsmelting. Dødtid.

De daglige arbeidsøktene er korte. Depot for depot, leir for leir. Luften er tynn, tempoet er på lavgir. Det må det være. Det viser seg snart at vi er en av de tregeste gruppene til å forflytte oss. Generelt en god oppskrift på suksess når høye fjelltopper skal bestiges. Det skal vise seg å stemme i praksis. Dagene veksler mellom deponeringsturer og forflyttingsturer. På deponeringsturene frakter vi utstyr et godt stykke på vei mot neste camp, før vi graver det ned. Deretter er det forflytting til neste camp og dagen etter det en såkalt aktiv hviledag. Det vil si en kort tur tilbake til depotet for å hente det opp til campen. Vi har også lagt inn noen rene hviledager i planene våre, men det skal vise seg at vi ikke kommer til å benytte dem. 

Vi rusler sakte og «uanstrengt» inn i campen etter å ha tatt oss opp ei siste kneik. Luften begynner å bli tynn og Lisbeth er en voksen dame. Hun er 57 år gammel. Hun er en viktig suksessfaktor. Fordi hun trenger oftere pauser enn sine fem mannlige klatrekollegaer som alle er yngre og fysisk sterkere, og som derfor kunne gått i fellen med å ta i for hardt og gå for fort. All forflytting skjer på breer hvilket betyr at vi en bundet til hverandre i tau. Lisbeth trenger oftere pauser og dermed blir det ofte pauser på oss alle. Så ofte som hvert femte til tiende minutt i de bratteste kneikene. Det er en suksessfaktor fordi kroppen trenger tid til å venne seg til høyden. Stress og jag kan fort ha en negativ innvirkning. En times tid etter vår ankomst til camp 2, peser en gruppe seg anstrengt og hardtarbeidende inn i campen. Det føles først som at dette er en tøffere gruppe enn oss, ettersom de tilsynelatende jobber hardere og derfor ser tøffere og sterkere ut. Flere av dem mister sitt korte værvindu grunnet reaksjon på høyde noen dager frem i tid.

Det er fullt mulig å jobbe hardt og forflytte seg rask i «lavlandet», men det er ingenting å tjene på det. Derimot er det større risiko for å pådra seg symptomer på høydesyke og bli tvunget til å være i ro noen dager. For vår del går hele turen opp til Advanced basecamp (camp 3) uproblematisk. Vi jobber i ro og mak og ved ankomst Advanced basecamp føler vi oss alle sterke. Vi registrer at flere av gruppene som har jobbet seg oppover i fjellet samtidig som oss, har deltakere som når har fått reaksjoner på høyden. Selv opplever vi andre utfordringer som ikke er knyttet til høydesyke. De er knyttet til toppsyken, som jeg kaller det. Jo nærmere toppen, jo sterkere blir lysten til å nå den. Og med det oppstår det noen gnisninger i gruppen. Dette har vi snakket om på forhånd at kommer til å skje. Alle vet det. Og det skjer. Vi har begynt å bite oss merke i hverandres ulikheter, personligheter, vaner og uvaner. Jeg og Lisbeth er begge fremtonende personligheter som kan kollidere litt. Lisbeth er ikke redd for å si ifra og kaller meg inn på teppet. Jeg må dempe energinivået mitt, er den klare beskjeden. Ventilene luftes. Bjørn må tåle en usensurert kommentar fra Christoffer fordi han sosialiserer seg med andre klatrere på bekostning av å finne frem drivstoff som trengs for å komme i gang med vannsmelting. Rekkefølgen må være omvendt. Den mest høylytte meningsutvekslingen kommer derimot neste dag. Opp fra basecamp venter Head Wall, en bratt vegg som skal forseres to ganger. Her skal tunge sekker bæres opp for deponering av utstyr første gang og deretter skal den forseres på nytt når det skal flyttes opp til highcamp, siste camp før toppstøtet. Uenighet om fordeling av utstyr utløser krangel, misforståelser og trykket stemning. Det går over i høylytte og krassere ytringer under en av pausene på vei opp Head Wall. Jeg, Roar, Bjørn og Jens legger de diplomatiske evnene til side og retter kraftigere skyts mot hverandre, enn hva som tidligere har vært utvekslet på turen. Christoffer og Lisbeth viser en noe bedre evne til våpenhvileforhandlinger. Konflikten blir ikke avklart, men det er mulig vi lander på en form for ikke-angrepsavtale. Ikke før neste dag, når vi er etablert i highcamp, blir uenighetene avklart, misforståelser oppklart og stemningen løsner igjen.
Konflikthåndtering er en del av gamet. Små som store. Det som hjelper oss, er at vi snakket om det allerede under forberedelsene. Det gjør det enklere å akseptere og håndtere. Vi er tett på hverandre, vi er avhengige av hverandre og vi er prisgitt å fungere som et sammensveiset team. Jo nærmere toppen, jo sterkere blir de personlig ambisjonene og disse kan sette lagarbeidet på prøvelser. Ikke før er stemningen løsnet før en ny diskusjon kommer til overflaten.

I camp 4 opplever vi at temperaturene er normaliserte. I den forstand at nå er det ikke t-skjortevær. Derimot er det meldt finvær dagen etter vi flyttet opp. Vi har enda ikke hatt en ren hviledag og er nå på dag nummer 10 i fjellet. Det nærmeste vi har kommet hviledager er de to aktive hviledagene i forbindelse med henting av depot til camp 2 og til Advanced basecamp. Nå melder tvilen seg. Vi er alle i god form og ingen er bekymringsfullt preget av høyden. Så langt har vi lykkes perfekt med vår fremdrift. Men hva nå? Det er meldt finvær allerede i morgen. Muligens også dagen etter. Men ikke sikkert. Det skal være et kort værvindu. Advanced basecamp er på cirka 5200 moh. Vi har nettopp ankommet. Toppen er 6190 moh. Er vi klare for toppstøt alt i morgen tidlig? Eller bør vi vente en dag til? Noen vil vente en dag ekstra, noen vil gå rett løs på toppen. Diskusjonen er intens, men kontrollert. Vi enes raskt om at vi ønsker å gjennomføre toppstøtet samlet. Ikke dele gruppen over to dager. Etter å ha drøftet argumenter for og i mot, lander vi på å lytte til kroppene. Alle er i form. Vi velger første mulighet, med mindre noen utover dagen får en reaksjon på høyden av en slik sort at det må tas med i betraktningene.
Saken fortsetter under bildet! 

Solen er fortsatt noen timer unna når vi starter opp på toppdagen. Det er kaldt i skyggesiden. Søvnen har vært varierende. Vi er spente på denne dagen. De neste 8-10 timene vil vise om vi har besluttet korrekt eller om alt som har vært perfekt så langt skal kulminere i skuffelse. Det går sakte. Skritt for skritt for skritt for skritt. Det nytter ikke å tenke på toppen eller titte på klokka. Bare sette den ene foten foran den andre. I time etter time. Kun avbrutt av korte pauser. Timene går. For hver sving eller kneik venter nye svinger. Nye kneiker. Nye 50 meter som virker uendelig lange. 100 meter. Alt tar lang tid. Alt må brytes ned til overkommelige delmål. Vi nærmer oss toppen. På et stort og åpent område setter vi oss ned litt. Solen har begynt å varme. Truende skyer viser seg i horisonten bak oss. Det er vanskelig å avgjøre om skyene vil gi oss problemer utover dagen. Roar tror ikke det. I hvert fall ikke som han gir uttrykk for. Selv er jeg mer i tvil. Foran oss venter en siste bratt og lang motbakke før toppryggen som leder til toppen. Vi legger igjen det vi kan av utstyr der vi har pause. Så er det bare å gå løs på veggen. Sikk sakk. Sakte, sakte. En sving av gangen. Det er stille i gruppa. Landskapet omkring oss er et fantastisk skue av hvitkledde tinder og lave skyer under oss. Vi puster og tar nye skritt. En sjokoladebit på toppen av motbakken, kanskje en slurk vann. Matlysten er ikke stor. Lysten til å nå toppen er større. Vi får en siste mental energiboost av noen som er på vei ned fra toppen. Så forserer vi toppriggen og det er vår tur til å bestige toppen.
Så slippes følelsene løs!

DENALI 6190 MOH.

HVOR: Ligger i delstaten Alaska og er en del av Alaska Range, og er Nord-Amerikas høyeste fjell. Fjellet hadde en periode deT offisielle navnet Mount McKinley, men siden 1980 har navnet offisielt vært Denali.

NÅR: Klatreseongen regnes fra mai til juli.

HVORDAN: Normalruta er West Buttress. Av alle som forsøker å bestige Denali er det relativt mange som når toppen. Omtrent 50 prosent.

FØRSTEBESTIGNING: 7. juni 1907 av Walter Harper, Henry Karstens, Hudson Stuck og Robert Tatum.