Det heter adventure racing på engelsk, og slett ikke uten grunn: Postene i AIM Challenge krever alt fra fjellklatring, juving og padling, til isbading, treklatring og kryping i stikkrenner. Noen ligger midt i dagen, andre må en lete etter, og noen krever også lagarbeid og kløkt for å få dyttet den elektroniske brikka inn i posten.

AIM CHALLENGE

AIM Challenge arrangeres i Hemsedal første helga i september, og i Lindvallen i Sälen i første halvdel av august

60 poster, 6 timer, ett A3-kart i målestokk 1:30 000

Løping, terrengsykling, klatring, padling, juving, buldring, slakk line, stikkrenne-kryping, treklatring, svømming, gjørmebading… Det som skal til for å sette pinnen i posten.

Postene har ulike poeng etter vanskelighetsgrad og hvor hard/langt det er å komme dit M.a.o. en lett post på 1600 meter over havet langt inne på fjellet kan være verdt 20 poeng selv om den ikke krever mer enn at en finner vegen dit, mens en post i sentrum kan være vond å finne men likevel gi relativt lite poeng. Det skal være verdt å slite litt.

Starten går klokka 10, og kartet er hemmelig fram til da. Målgang er innen klokka 16. Mellom klokka 16 og 16.10 trekkes 30 poeng fra lagets total. Lag som kommer etter klokka 16.10 diskes, ingen diskusjon

Totalt var det 256 tomannslag med i årets Hemsedal-utgave, den 11. i rekka.

UTEmagasinets utskremte og makker storkoste seg med at noen hadde giddet å pønske ut 60 fantastiske punkter innenfor et A3-område av skisenteret i 1:30 000 målestokk. Det dekker et drøyt areal, og så langt har ingen greid å knerte samtlige poster innenfor sperretida.

At løypeleggernes innsats blir verdsatt, er det heller ingen tvil om. Det var utelukkende fornøyde deltakere i løypa og i mål. Skjønt «løype» er et relativt begrep i AIM-sammenheng. En hel del av postene er det opp til deltakerne å finne vegen til. Og nettopp det er en del av opplevelsen. Vinnerlagene er drevne i å finne de beste rutene – de skanner kartet som en prikk-til-prikk-oppgave i 3D, og ser lynraskt hva som gir mest mulig poeng for innsatsen i feltet.

Reinsdyrflokken gjorde dagen
Brødrene Reidar og Erik Oksavik fra Grimstad i Team Bullbay smilte fra øre til øre over Red Bull-boksen etter målgang, og var storfornøyde med dagen selv om de 97.26 poengene ikke var i nærheten av pallen i herreklassen. De elsker multisportkonseptet og konkurranseaspektet også, men for dem er naturopplevelsene langt viktigere enn resultatlista.

– Vi så en reinsdyrflokk på sikkert minst 50 dyr oppe på fjellet. Og fire minutter før det så vi en elgku! Vi har aldri vært så nærme verken elg eller rein i friluft før, og så fikk vi se 50 reinsdyr på kloss hold. Og vi så hauk og sau og mus også, forteller gutta ivrig.

– Da var opplevelsen komplett, stråler brødrene.

De gjennomførte AIM Challenge for fjerde gang, og for tredje gang i Hemsedal. De har også deltatt på AIM Challenge Lindvallen i Sälen en gang, men syns Hemsedal tar kaka.

– Opplegget i Lindvallen og Hemsedal er likt, det er jo samme organisasjon, men terrenget i Hemsedal er mye mer eksotisk og spennende enn i Lindvallen, sier karene.

– I Hemsedal er det virkelig snakk om multisport, fordi terrenget er så utfordrende og variert, mens i Lindvallen er det hovedsakelig terrengsykkel som gjelder, dersom målet er å samle flest mulig poeng og poster, forklarer de.

OPPLEVELSEN ER SEIEREN: Reidar og Erik Oksavik i Team Bullbay fikk sett rein og elg og hauk og mus og sau på en dag. Da blir poengsummen helt uvesentlig, forteller brødrene fra Grimstad, som gjennomførte sin fjerde AIM Challenge i helga. Foto: Ingeborg Scheve

Tradisjon og vennskap
AIM en tradisjon for Oksavik-klanen. Det begynte med to kompiser for fem år sida, og siden har det ballet på seg.

Nå er det opp mot 20 kamerater som leier seg inn i Hemsedal for helga, og etter slitet venter bankett på brakka, også den er blitt en tradisjon.

– Etter dagens opplevelse blir det litt spesielt å spise reinskav i kveld, men det er tradisjon med reinskav og øl, så slik blir det, gliser de.

PADLING: Noen poster ligger for eksempel på en øy i et vann. Foto: Arrangøren

Multisport for alle
Oksavik-brødrene elsker AIM-konseptet fordi alle kan vinne dagen, uansett hvor mange poster du greier, fordi poenget med dagen er opplevelsene underveis og utfordringene i terrenget.

AIM Challenge handler om å hente seg flest mulig av de 60 postene i løpet av de seks konkurransetimene. Postene får poeng basert på hvor vanskelige de er, og ingen vet hva som venter før startskuddet går og kartene brettes ut.

Alle starter på samme startstrek, proffer som amatører, mosjonister og turister så vel som eliteutøvere. Alle treffes underveis, siden lagene plukker sine poster i vilkårlig rekkefølge. Det er ikke noe krav at en må ta post nummer en før post nummer 60. Og alle sees i mål klokka fire.

På AIM Challenge er det ingen bonuspoeng for å komme først, men det gir kraftig poengtrekk å komme for sent. Mellom klokka 1600 og 1610 trekkes 30 poeng fra lagets total. Lag som kommer etter klokka 1610 diskes, ingen diskusjon. 

På AIM kan alle stille, og mangfoldet både feires og premieres. Feltets eldste par, som i år er til sammen over 150 år gamle, ble høvelig hedret. Det vanker utmerkelser for kreative lagnavn og for lag som strekker seg langt for å hjelpe andre underveis. Og banketten vinner alle.

VÅTT: En post midt i en pytt midt på fjellet er definitivt friskt. Foto: Ingeborg Scheve

Det skal være et eventyr
For løypelegger Erik Enitch starter neste års AIM Challenge Hemsedal allerede mens årets deltakere sover ut banketten.

– Jeg er mye ute i fjellet hele året, og tenker nesten alltid på ting som kan egne seg som post til AIM, forteller Enitch ivrig.

Selv om 2015 blir 12. gang for AIM Challenge Hemsedal, går ikke Enitch tom for ideer til nytt terreng, nye elementer og nye utfordringer.

– Vi har et kart i A3-format i målestokk 1:30 000, og start/mål kan legges overalt innenfor det, i et av hjørnene på kartet, i midten eller hvor som helst. Og så kan man jo legge terrenget på skrå i forhold til start/mål for å få med elementer vi ønsker, sier Enitch, som tydeligvis har massevis på lager.

AIM Challenge favner bredt, fra internasjonale profflag til lokale friluftsfolk og tilreisende mosjonister. På konkurransedagen er det over 500 løpere i terrenget. Da er det viktig at postene gir utfordringer for alle, fra ferskinger til veteraner, og at alle finner noen som de føler de mestrer.

SPENNING: Ingen vet hva kartet inneholder før starten går klokka 10.00. Foto: Ingeborg Scheve

Sikte litt over evne
Det er alltid lurest å finne sløyfer på kartet. De erfarne greier med et kjapt overblikk å se hvordan de kan legge en runde i ett område av kartet og få med seg flest mulig poster på sløyfa. Samtidig er det viktig å ta høyde for at en kan støte på terreng eller utfordringer som ser annerledes ut i virkeligheten enn de gjorde på kartet.

– Det er lurt å ha en plan A som er litt ambisiøs, men samtidig ha en Plan B som du kan hive inn når du ser at du ikke greier Plan A, forklarer Enitch.

Generelt er det også slik at det går raskest med sykkel, men løypesjefen opplever stadig at folk overvurderer sine sykkelferdigheter.

– De tror de er bedre på sykkel enn de er og vil sykle til alt. Mange får seg en overraskelse i terrenget, kommenterer Enitch, som er pinlig nøyaktig med merkingen.

– I 2012 la jeg en post feil et sted. Da ble folk sure, noterer Enitch, som fortsatt har mareritt om det.

DET KOSTER: Det går ikke akkurat noen sti rett ned bak fossen, men en finner alltid en mulighet når posten er i sikte, og denne gangen fikk UTEmagasinets makker æren av å bade. Foto: Ingeborg Scheve

Sikkerhet i løypa
Men feillagte poster er ikke det eneste som kan ta nattesøvnen fra løypesjefen.

– Jeg er alltid engstelig for at noen skal skade seg stygt eller kanskje dø. Det kan jo skje, sier Enitch.

Derfor er det noen områder som er skravert som off-limits.

– Det ligger i løypeplanleggingen at folk mister litt hodet underveis i et slikt løp, forteller Enitch, som ikke vil snyte noen for suget i magen av den grunn.

Selv mener han villmarken er tryggere enn sivilisasjonen.

– Det er jo en kjent sak at asfalten går fortest, også på terrengsykkel, og den beste asfalten er på riksvegen. Men riksvegen vår er en av de aller styggeste i landet, med veldig mye tungtransport og lastebiler. Derfor prøver vi å legge postene vekk fra riksvegen, forklarer han.

– Vi setter opp skilt med sykkelritt pågår, men det er ikke alle som bryr seg om det, sukker Enitch.

VILLDYRA VÅKNER: Simon Lundberg og Åsa Sandström i Tulebo Trail Runners er fortsatt rene og pene før start, men beast mode er på. Foto: Ingeborg Scheve

Utstyr og rutine skiller
De drevne har optimert og tilpasset utstyret etter flere runder i gamet. Simon Lundberg i Tulebo Trail Runners gjennomførte sin femte AIM Challenge i helga, og har det meste på stell. Han er spesielt stolt av sitt egenkonstruerte kartstativ for sykkel.

– Den er laget nesten utelukkende av saker fra kontoret: Den festes med lampefot til styret og forsterket med sølvteip og gardinbeslag. Selve basen er skåret ut av et gammelt skrivebordmatte, og kartet festes med en dokument-klips og holdes på plass med rammen av et prosjektomslag.

– Før hadde jeg plastlommen i prosjektomslaget på, men da var det vanskeligere å se kartet helt klart, og kartene her er vanntette uansett, så det går faktisk bedre uten plasten, forklarer Lundberg ivrig.

Og for ham og kona Åsa Sandström, som konkurrerte sammen for andre gang i år, er det løpingen som er parets styrke. Derfor satser de på plattformpedaler, slik at de slipper å bytte mellom sykkelsko og løpesko. Det sparer tid – for de som er opptatte av det.

REODOR FELGEN: Simon Lundberg har brukt flere sesonger på å perfeksjonere kartstativet til sykkelstyret. Mesteparten av delene er saker som finnes på kontoret. Foto: Ingeborg Scheve