Lastesykkel i marka

Etter ett års bruk fikk den ettermontert en Bafang BBS-01 elmotor. Denne lille assistenten mellom pedalene gjør det lekende lett å velge sykkelen framfor bilen. Men dette er mer enn en elsykkel. Surly Big Dummy er først og fremst en knakende god sykkel – også uten strøm. Min drøm er at den kan være to sykler i én.

For noen ganger vil jeg helst sykle uten motorhjelp. Elmotoren er gull verdt til transportbruk i byen. Men når jeg vil bruke den som tursykkel, trenger jeg ikke den ekstra farta. Men hvordan funker en slik sykkel uten strøm, når motoren allerede er skrudd godt på plass i kranken?

Det funker forbausende fint!

Her ser du meg og hunden på vei fra Kikut mot Kobberhaugen i Nordmarka i går ettermiddag. Det er 11-åringen som tar bildet. Sammen tok vi tre en runde fra Sognsvann til Kikut og tilbake igjen, inkludert en fin natt i telt ved Bjørnsjøen.

Big Dummy hadde god plass til all bagasjen vi trengte, og hele turen ble syklet uten å røre på-knappen til motoren.

Men hvorfor i all verden drasser jeg da med meg et tungt batteri på sykkelen hvis det ikke skal brukes?

Men hvorfor i all verden ville jeg ikke bruke motoren med så mye bagasje og så mange motbakker?

Ganske enkelt fordi jeg på turer som dette nyter følelsen av å sykle kun med muskelkraft. Dette var et lite eksperiment for å se om motoren gjør sykkelen kjip uten strøm. Dessuten har jo ikke 11-åringen motor på sin terrengsykkel, og vi kan jo ikke ha feige lag når det blir bratt og tungt!

Men hvorfor i all verden drasser jeg da med meg et tungt batteri på sykkelen hvis det ikke skal brukes?

Fordi jeg uansett var så tungt lastet at den ekstra vekta ikke betyr så mye, og fordi jeg ville være klar for alt.

Junior trynte for eksempel i en steinrøys ved teltplassen inne ved Bjørnsjøen, og fikk seg en god flenge i venstre håndflate. Da jeg bandasjerte, visste jeg at jeg lett kunne stroppe fast hans sykkel på min, og sykle hjem med ham som passasjer. Med motoren slått på, ville hjemturen gå helt fint – og fort.

Men det gikk seg til etterhvert. Litt smerte veide ikke tyngre enn gleden ved å sykle selv. Men det aller viktigste her, handler ikke om sykler eller strøm. Det som er det store hovedpoenget her, er dette:

Det er fantastisk fint å ta med seg et telt og sykle ut i skogen med de du er glad i!

Det anbefales også å spise nok før man endelig kommer seg hjemmefra. Det gjorde ikke vi. Det vil si, vi spiste hver vår dugelige porsjon havregrøt rett før vi trodde vi var klare til å stikke. Men så somlet vi så lenge at da vi endelig satt på t-banen, kjente vi at vi allerede var sultne igjen.

Det finnes heldigvis råd for slikt. Vi måtte bytte bane på Ullevål stasjon, og der fant vi mat. Man blir ikke årets villmarking av slikt, men det var digg!

 Fra Sognsvann stasjon og opp til utstikkeren ved Bjørnsjøen brukte vi to timer i rolig tempo, inkludert en god kjekspause. Vi syklet til Svartkulp, tok inn Ankerveien og syklet til Skjærsjødammen – før vi krysset demningen der og kom oss inn på hovedveien mot Bjørnholt og Kikut.

Overraskelsen: Longtailen kunne helt fint sykles opp alle bakkene. Uten strøm. Jeg kjenner ingen ekstra motstand, bare fint og kontant inngrep når jeg står i pedalene.

Så var det bare å smekke opp teltet og nyte friheten.

Man kan lett si mye rart om Oslo by. Men skogsområdene rundt byen er rent gull. Vi kan sette oss på sykkelen hjemme ved kjøkkendøra, rulle ned til t-banen som frakter oss rett til skogkanten – og tråkke rett ut i denne verdenen.

Dette er sannsynligvis den enkleste måten å få et bedre liv på.

Jada, jeg vet det: En slik tur bør handle om å rømme fra de forbaskede skjermene. Men telefonen ble med likevel. Og siden telefonbatteriet ikke er mye å skryte av, fikk det låne strøm fra sykkelbatteriet.

To timer slik på morgenkvisten, og telefonen gikk fra 17 til 100 %. Jada, en liten «powerbank» i lommeformat gjør samme jobb – men da er den også tom etterpå. Det er ikke sykkelbatteriet.

Sånn for moro skyld: Her ser du hva vi hadde med oss, og hva som altså lett fikk plass på én sykkel. (Og til dere durkdrevne gramjegere som driver seriøst med bikepacking: Det er lov å le nå!)

En stor fordel med de litt snodige sideveskene på en Surly Big Dummy (eller en annen longtail som bruker Xtracycle-utstyr), er at du også kan pakke i de store bagene eller sekkene du allerede har.

Jeg pakket for eksempel vår bagasje i regntette bager på 90 liter hver. De hadde fortsatt plass til mye mer enn det du ser på bildet, og smatt lett på plass på sykkelen. Faktisk går det helt greit å lempe på en bag til – eventuelt legge på en sekk med ved i tillegg til de tre bagene, men da nærmer vi oss nok grensa av hva både sykkel og syklist har godt av (det funket dog helt greit!).

Som du ser her, er bagasjeveskene mer en type bagasjeduker. Til daglig er de brettet dobbelt, og klipset fast tett inntil siden på sykkelen. Med stor bagasje kan de brettes helt ut, og foldes rundt det du har med deg.

De lange stroppene er tre av Xtracycles «Utility Belt» – som ganske enkelt forlenger de eksisterende stroppene, slik at de når helt rundt alt rælet du vil dra på.

Sånn ser det ut når jeg har satt bagene på plass, brettet bagasjedukene rundt og stroppet igjen på toppen. Her bruker jeg noen Running Boards-lastebrett i tre, som avlaster vekten litt. Jeg kunne også brukt Wide Loaders (mye bredere, som jeg har i boden og sjelden bruker) eller U-Tubes (like brede, men laget av alurør, og som jeg akter å kjøpe for å erstatte de skramlete Running Boards-brettene med).

Et annet blikk på strammingen, for deg som er spesielt interessert i bagasjestropper.

Bagasjestroppfaglige dypdykk er kanskje på grensen til smalt stoff. Men jeg krysser fingrene for at minst én av dere synes det var oppklarende å se akkurat dette i akkurat denne vinkelen.

(Til den ene: Takk selv, bare hyggelig!)

Kikutstua kan ikke passeres uten å nyte boller og godt drikke. Eskil er fornøyd med at hjemveien går over Kobberhaugene, noe som betyr at det er stisykling i horisonten.

I mellomtiden kan du jo legge merke til hvor lett det er å komme til bagasjen, i dette tilfellet hundematen – som holdt til i den røde bagen. Legg sykkelen på siden, løsne stroppene, åpne bagen, mate hund.

Almost too easy!

OK, vi syklet mot vest og deretter sørover til Kobberhaughytta. Der tok vi inn på stien mot Blankvannsbråten. Eskil er synlig fornøyd med å ha optimal redskap, mens pappa skal sykle terreng på sykkelverdenes svar på blåhvalen.

Forunderlig nok gikk stisyklingen helt fint med søkklastet hval også! (Men jeg vil ikke ha klager fra noen som prøver det samme og synes det er krise. Min moro-skala for stisykling er neppe normal).

Turtips? Her er 6 forslag til grusturer i Oslo

Ikke et vond ord om å rulle kontemplativt avgårde langs gruslagte skogsveier – men for Eskil er det DETTE som er meningen med markasykling: Lek og mestring og moro på sti!

Senior har vært lykkelig stisyklist i 25 år, men kan i farten ikke huske å ha rullet i teknisk terreng med akseltrykk som dette. Ikke veldig grasiøst! Men den tungt belastede Big Dummyen lot seg altså helt fint sykle både bortover og nedover, selv om det måtte dyttes tungt i klatringene.

Dette er en robust sykkel!

Jeg ble faktisk overrasket over hvor greit det gikk å sykle et såpass tungt beist marka rundt med kun et 46-tenners drev foran. Det var selvsagt tungt, men ikke noe problem. Lett å venne seg til. Og alle bakkene ble syklet opp, bortsett fra kneikene på stien her.

Marka om våren. Den plutselig kalde lufta fra bekkene og snøfonnene langs veien. Sola som varmer i striper gjennom trærne. Den rene lukta, den nydelige stillheten som bare brytes av dekk mot grus og jord.

Dette hjelper mot alt livet byr på av gruff.

Eskil ble bekymret for om hunden ble sliten, og ville gjerne lære den å være passasjer på longtailen. Det viste seg at hunden mye, mye heller vil løpe selv.

Junior hadde med telefon på hele turen, men var ikke i nærheten av å vurdere å røre den. Men straks vi satte oss på banen igjen: Minecraft!

Sivilisasjonen, ass. Bør unngås med jevne mellomrom!

(Hvis noen lurer: Den kroniske brillebruken – også innendørs – skyldes kun streng beskyttelse av høyreøyet, der hornhinnen nylig ble lappet sammen med ni sting etter et ublidt møte med en spiss pinne. Hardt liv.)

Snart hjemme igjen. Ganske sliten. Men bare én motbakke til nå, så blir det pizza!

Og for ordens skyld:

Ja. Alle var selvsagt enige om at det hadde vært en fin tur.

Geir Anders Rybakken Ørslien

Geir Anders Rybakken Ørslien (44) er frilansjournalist og tekstforfatter med bakgrunn blant annet fra Dagbladet og magasinet Terrengsykkel. Trebarnsfaren, som i sin tid var med å grunnlegge nettstedet terrengsykkel.no, har de siste årene vendt sykkelinteressen mot hverdagssykling og hverdagssykler. På nettstedet hans transportsykkel.no finner du mye stoff om temaet.