Rundtur i Mørkridsdalen

Vi, vil si mine gode venninner Anette Wilhelmsen, Karen Sanden og jeg. Vi bestemmer oss for å følge veien opp langs Mørkridselva, uten særlige motforestillinger. 

Historisk har det vært to vandreruter fra Mørkridsdalen og inn i Breheimen. Den ene går bratt forbi Åsetevatnet. Den andre ruta fører oppover langsmed Mørkridsdelva opp forbi stølsgrenda Dalen og videre forbi fossen og mot Arentzbu. Ei nyere bru lengre inn i dalen gjør det mulig å få en rundtur. 

Selv om det står Mørkrisdalen på kartet, skriver lustringene helst Mørkridsdalen. Det er fristende å slutte seg til det samme. Myrkr kommer av norrønt myrkr, og navnet ble antakelig gitt fordi det ble tidlig mørkt på gården i den trange dalen.

De fleste som oppsøker Mørkridsdalen i dag kommer med fjellsko og tursekk. Det er gode grunner til det, for det er litt av et turterreng og tydelige stier. Enten for vandring, som en etappe på tur gjennom Breheimen. 

Hvordan tanken vår om å løpe her oppstod er ikke godt å si. Var det en anbefaling som lå der? Ja, det var det. 

Kanskje lå det et ønske der også? Jo, absolutt. 

Enn kartvurderingene? Også de var ganske utslagsgivende.

Spør en sogning om Mørkridsdalen. Kanskje vil du få til svar at det er den fineste av dem alle. 

Vi kommer snart til den parkeringsplassen der vi antakelig burde ha parkert, som de andre. Stien tar oss jevnt oppover langsmed elva, og det er ikke vanskelig å stokke føttene. Vi er glad for at vi kom igang såpass tidlig på morgenen, for det er meldt 25 varmegrader utover dagen – og det er varmt for oss nordboere. Likevel kjennes det som vi er på helt riktig sted. 

Turistforeningen har merket stiene hele veien, og vi er langt fra alene i fjellet. Men det er nesten litt rart at det ikke er flere som er på tur.

Hvorfor løpe her når man kan gå? Tja,. Jeg har ikke noe godt svar på det, annet enn at jeg liker det og at jeg har venner som liker det samme. Og når det blir for bratt eller tungt, kan man jo bare gå? Eller bedre, klyve?

Vi tar det med ro, uansett. Terrenget styrer. Vi passerer Bølifossen, som har blitt selve symbolet på Mørkridsdalen. Kanskje det er derfor det har hopet seg opp en liten folkesamling her. Visst er den fotogen. 

Ifølge biologene er det uvanlig store verdier i Mørkridsdalen når det gjelder artsmangfold, på grunn av klima og berggrunn. Det er lett å glemme at selv fossesprøyten er viktig for en del arter. Det er et privilegium å være i slike omgivelser.

Det blir brattere oppover og det er bare å legge seg frampå. Plutselig kjenner jeg en lukt jeg aldri har kjent før. Den kommer. Forsvinner. Så kommer den igjen. Det er en merkelig lukt, bittersøt og litt emmen, ganske intens også.

Er det varmen? Fra en plante? Et dyr? De andre later ikke til å merke noe som helst. Hallusinerer jeg? 

– Jeg kjenner det jeg, også, sier Anette, men verken hun eller Karen synes å henge seg videre opp i denslags.

Som om vi er midt i noe viktigere anliggende som vi trenger å bli ferdig med.

Vi har vært borti en del slike bakker før. De som varer en stund uten utsikter til at de har noen ende.

Etter noen hundre meter forsvinner lukten, og den lille gåten forblir uløst.

Det er nesten ikke til å holde ut, men jeg er alene om å plages med det.

Vi fyller opp vannflaskene på Li (390 moh), en vår-støl for en av gårdene nede i bygda. Her er elva lett å komme til, og det er godt å vite at vi er nær den en stund, for det er helt tørt i bekkene. 

Vi tar igjen en ung backpacker ved Dulsete.

Han er langveisfarende og han er bekymret for hvor langt det er igjen. Han lurer på om vi har tenkt oss helt rundt og ned på den andre siden av dalen.

Også han synes varmen er påtagende, i langbukse og med stor sekk. Han har begynt å tvile på hele greia. 

Skulle han finne på å snu, kan han i hvert fall glede seg over at det er like fint og slakt nedover tilbake. Vi er iallfall ikke i tvil om at vi vil fortsette innover og oppover.

Ved Håndfjellet ligger en trivelig stølsvoll, selv om den er folketom i dag. Sauelorten gir en fornemmelse av at vi befinner oss i mer siviliserte enn forlatte omgivelser.

En stilleflytende å snor seg stilig gjennom flatt landskap i markerte svinger. Jeg tar et bilde med mobilen, men det blir ikke noe bra.

Ifølge kartet skal vi snart over en bro. Terrenget stemmer med kartet, heldigvis, og snart er vi over på den andre siden.     

Etter enda flere høydemeter åpner landskapet seg for oss atter en gang.

Breheimen lokker oss, men i dag biter vi ikke på. Langt der borte får vi øye på noen gamle kjenninger vi ikke har sett på en stund: Selveste Skagastølstindane er det. Men fra en helt annen vinkel enn vi er vant til å se dem. 

Wow. 

Sannelig har de karakter der over i Hurrungane.

Vi blir stående å glane, men passer på å fylle flaskene igjen, for nå kan det bli en stund til neste gang. Det er knusktørt i fjellet denne sommeren. Altfor tørt. 

Bak Bolstadnosi ruver de, Hurrungane, Ringstindene og Austabotntindane. 

– Hvilken av dem kunne du tenkt deg til igjen, spør jeg Anette, mens vi fester flaskene.

Jeg spør så dumt i blant.

– Jeg har vært på flere av dem mange ganger, svarer hun.