Løpetur i Aurlandsdalen

Selve Aurlandsdalen er aller mest kjent som en klassisk vandretur som tiltrekker seg tusenvis av fotturister hver sommer. Den kunnskapen kan holde mang en nordmann unna og i hvert fall i høysesongen. Men det er lett å glemme at ikke alle går helt på likt, og en viss nysgjerrighet melder seg: 

Hvordan vil det være å løpe på disse stiene? I natur som har verdensarvstatus?

Tanken plantes, og den får feste med det samme.

Det er fullt mulig å gjennomføre Aurlandsdalen på en dag, men hvis vi legger inn én dag til vi får mer tur – og tur vil vi jo ha.

«Løping slik som dette gir en egen flyt. Det er noe eget med underlaget her som gjør det til en helt annen opplevelse enn på asfalt eller grus.»

Med fersk kaffe og skoleboller med rause mengder melis fra bakeriet i Flåm setter vi oss på toget som frakter oss til Finse, Gjermund Nordskar, Calum Macintyre, Vegard Aasen og jeg. 

Vi merker at Flåmsbanen er et turisttog når det er avsatt fem minutters fotostopp ved Kjosfossen. Vi er ikke mer blaserte enn at vi blir med turistene ut for å se på den drivhvite fossen, vi også.

Kjosfossen gir oss av sine forfriskninger. 

På Finse stasjon lurer en fremmed mann på om vi er blant deltakerne i det pågående ultraløpet Oslo–Bergen, men da ville vi antakelig hatt et annet drag i fjeset.

– Vi skal ikke løpe fort, sier Gjermund Nordskar, og det er til vårt alles beste at det er nettopp han som sier det. 

Finse spanderer shorts-vær og lite vind. Er det mulig!? Vi finner stien vår, som snirkler seg innover landskapet. Det skal ikke mange høydemetre til før den lette jakka havner i sekken. 

Det at vi starter turen i åpent høyfjellsterreng og forholdsvis slake fjellsider, for å avslutte ved nærmest fjordnivå i grønne, frodige Vassbygdi kan muligens gi et inntrykk av at det er ren og skjær nedoverløping som venter oss, men det er egentlig en ganske kupert rute.

«Det er utvilsomt fint å gå i Aurlandsdalen, men løpsmessig er det jo helt rått.»

Løping slik som dette gir likevel en egen flyt, selv om det går litt opp og ned. Fjellstier som underlag gjør det til en helt annen opplevelse enn på asfalt eller grus. Balansering fra stein til stein – eller mellom dem når det passer bedre. En slik type flyt som blir brutt når hele kroppen må bidra, om det skal bli videre framdrift. Eller når det går så fort nedover, at det krever full konsentrasjon om ikke bena skal løpe løpsk.

Omgivelsene bidrar, naturligvis. Luftig, uten at det er særlig eksponert. Men joda, Aurlandsdalen har sine utsatte partier og vi skal ta det pent.

Fjell du lyt yver, skal du koma lenger, skrev Olav H. Hauge i diktet.

Hva skal vi så si om dalene?

Aurlandsdalen tar oss definitivt dypere, formet som den er av istidenes breer – og av elvene i mellomistidene.

Fordi landskapet er relativt ungt geologisk sett, framstår store deler av dalen som relativt trang, dyp og smal. Det er rart likevel, hvordan det er som om om hele verden utvider seg herfra.

Vi som har utstyrt oss til med joggesko og ryggsekker som ligner mer på en vest som knapt kjennes på ryggen er i soleklart mindretall. Men det gjør ingenting. Det virker utvilsomt fint å gå i Aurlandsdalen, men løpsmessig er det jo helt rått!

Vi starter såpass tidlig om morgenen at det er først mot slutten, etter Sinjarheim at vi møter særlig på folk. 

Vi går, vi også, når det faller naturlig. Terrenget styrer. Eller vi stopper helt. Som når vi får øye på steinskvetten, for eksempel. Kul type! Selv om den antakelig synes at vi er litt forstyrrende i dens habitat.

Fjelløpesommer. Duggvåte strå og annet villniss er behagelig avkjølende mot leggene.

Men det er ikke til å unngå at beina blir møre, også i Sogn.

Når vi lukker grinda helt nederst i dalen, nærmer vi oss løpeturens ende og det er bare å stålsette seg for det vi tror er de fire siste kilometerne med vei. Men det er ikke så langt likevel, for bare 400 meter senere står skyttelbussene der, som skal frakte oss tilbake til startpunktet i Flåm.

Et nytt overskudd velter seg fram. Hva nå? En dukkert i fjorden, må det vel bli?