Løpetur gjennom Skottlands villmark

Å drømme om opplevelser og planlegge ekspedisjoner er vårt livs krydder. Å oppleve og å presse våre grenser er hva livet handler om for oss. Ofte svever våre samtaler av gårde til å handle om fremtidige drømmeprosjekter. Skottland hadde lenge vært aktuelt, først som en klassisk bobilferie. Det var fristende, men ikke nok til at det ble noe av. Sykling kanskje? Det skulle visst være fin sykling i Skottland. Jo. Njei...

Det var først da ideen om å løpe gjennom landet kom, at vi kjente pirringen. Følelsen i magen når du vet at det er helt riktig. Sommeren 2015 var egentlig allerede planlagt, men det var bare å gjøre om på de planene. Det kilte for mye i beina til å vente et helt år på eventyret over Skottlands grønne vidder.

Fem måneder senere var tanken blitt til virkelighet. Vi skulle oppleve Skottlands utfordrende landskap til fots, fra nord til sør, uten hjelp og helt fri til å gjøre våre egne veivalg. All bagasje skulle vi bære selv, og vi ville unngå sivilisasjonen. Det gjorde distansen lengre, og terrenget vanskeligere å navigere i. Men hvor vanskelig kunne det være?

LES OGSÅ: Sjeleferden

UREDDE: Emma og Linnea er startklare og gira ved Cape Wrath. Foto: David Moffatt

De første 10 dagene regnet det konstant, og det var myr til langt opp i fjellsidene. Det regnet så mye at skottene selv begynte å klage. Solen hadde ikke vært sett på veldig lenge.

Dagene begynte stort sett med de samme prosedyre. Snublende ut av teltet med stiv kropp, en skikkelig vridning av vann fra klærne, frokost, pakke utstyret og ned med teltet, som også var vårt hjem. Dagens første 15 minutter er vi kalde og støle, som en saktegående dieselmotor. Det tok et par kilometer før kroppen var klar for dagens etappe; 40-45 kilometer i tøft terreng uten sti, og ca 1500 meters høyde i regn, regn, regn. Ingen mennesker kan løpe i dette terrenget, hva hadde vi egentlig tenkt?

«Det er ikke et eventyr uten motstand.»

INNTRYKK: Det er en fantastisk natur ved Glencoe og Peak Georg. Foto: Privat

Dagene fulgte den samme rutinen, tørrmat med kaffe til frokost, energibarer og snop på farten, frysetørret middag i teltet og proteinshake før leggetid. En kort liten pause her og der i løpet av dagen. Mest mulig energi er prioritet, hva du har lyst på er sekundært. En liten pose med gelétopper sto høyest i kurs, det var luksus for dagens siste fem kilometer. Det er de små tingene som gjør en forskjell.

Ved kjøkkenbordplanleggingen tidligere på våren, hadde vi vært utrettelige, udødelige, smertefrie og lett på foten. Denne turen skulle gi oss en ordentlig utfordring. Det var tross alt derfor vi dro til Skottland, for å møte et vær som irettesetter og et terreng som oppdrar. 

Utrustning:

• Ryggsekk 40 l.

• Soveposer

• Liggunderlag

• Tørt undertøy å sove i

• Skallklær

• Ulltights

• Ulltrøye å løpe i

• Forsterkningsjakke

• Buff

• Caps

• Hansker

• Ekstra sokker, tynne og tjukke

• Vindjakke

• Korte tights

• Staver

• Vanntette pakkposer

• Telt

• Myggnetting

• Midget spray (Skottlands variant av mygg som ikke biter, men som er utrolig mange i antallet)

• Skje

• Kjeler / brenner

• Kniv

• Kamera

• Mobil

• Tannkrem, tannbørste

• Toalettpapir

• Børste

• Hodelampe

• Fotkrem

• Alvedon

• Ipren

• Voltaren gel

• Antihistamin

• Sportsteip

• Duoderm

• Saks, pinset

Vi husker spesielt en veldig tung dag. Våt, kald og nesten 55 kilometer lang. Med blikket fast fokusert på bakken gikk vi på, mil etter mil i våt myr uten å være i nærheten av en sti, og i et område alt for vått til å slå opp teltet. Da vi trøtte løftet øynene måtte vi klype oss selv i armen. Et kort øyeblikk presset solen seg gjennom de tunge skyene og viste en dal med nesten loddrette fjellsider, et spirende teppe av grønt gress og en ruinby fra 1000-tallet. En utrolig plass var plutselig foran oss. Vi sto midt i en eventyrverden, som et skuespill fra en svunnen tid.

Hvordan gikk det an? Midt blant ruiner, ut i ingenmannsland, og på det mest uvennlige stedet vi passerte under turen vår. Der og da følte vi at vårt gale prosjekt, å løpe gjennom Skottland, var det beste vi noen gang hadde kommet på. Stumme av øyeblikkets magi, så vi begge hvordan ruinene fikk liv. All ulendt terreng, all smerte og alle forbannelsene i regnet ble glemt og forlatt. Det er opplevelser som dette som driver oss, en følelse som blir så mye sterkere av å slite på og kjempe seg frem. Vi vet ikke alltid til hva, men vi vet at det alltid er verdt det.

LES OGSÅ: Fastpacking gjennom Nordmarka

Fordelen med Skottland, bortsett fra den spektakulære naturen og de vennlige menneskene, er at det er et lett land å reise i. Vi trengte ingen visum, vaksiner eller tillatelser til ulike nasjonalparker. Heller ikke språket eller farlige dyr var noe vi trengte å ta hensyn til. Til og med infrastrukturen fungerer omtrent som hjemme, med den eneste forskjellen at de har venstrekjøring. Dette var ikke noe som styrte vårt valg av land, men fra et planleggingsperspektiv hjelper det mye. Kartene var tilgjengelig på internett og viktige fakta fant vi ved hjelp av google.

Når det gjelder mental forberedelse er det noe annet. På planleggingsstadiet kan det være lett å tenke at du er forberedt på smerter og skade, feilnavigering og ødelagt utstyr. Men det er ikke før det faktisk skjer at det mentale settes på prøve. Når føttene er så hovne at de to størrelser større skoene ikke strekker til, når Emmas fot ble så vond at hun måtte på sykehuset for å få en lege til å bekrefte at ingenting var brukket, og når kroppen bare ønsker å ligge ned – det er da viljen settes på prøve. Men av en eller annen grunn liker vi disse utfordringene. Vi må gå gjennom det for å nå våre mål og kjenne tilfredshet. Det er ikke et eventyr uten motstand.

Vi ønsket å utfordre oss selv, og Skottland bød virkelig på utfordringer. Men ikke uten å daglig belønne oss med vakker utsikt, dyremøter og muligheten til å la oss tenke våre tanker i en frisone fra en ellers konstant flyt av informasjon. Friheten til å bare tenke på dagsetappen vi skulle gjennom. Det er enkelt å være ute, alt vi trenger å tenke på er hva som trengs for å ta oss framover, men fremfor alt kjenner vi at vi lever. Og vi får se landskapet i forandring i takt med at vi kommer lenger sørover.

DAG 24: Vi klarte det! Champagnen spruter ved Mull of Galloway. Foto: David Moffatt

Etter 250 km langs vestkysten av Skottland, på hardt underlag, dårlige turstier og et fascinerende kystlandskap begynte vi å få forventinger om det endelige målet, fyret på Mull of Galloway, landets sørvestligste punkt. Å få se målet nærme seg sakte men sikkert i brennende varme og stekende sol - ja, Skottland overrasket selv oss den siste dagen. Solen kom ut og stekte våre bleke kinn, helt uventet. Vi hadde tenkt at den siste etappen ville bli tøff, men den ble alt annet. For oss var det en forlenget nytelse å la tanker og følelser behandle hva vi hadde gjort de siste 24 dagene. Er vi her allerede? Noen ganger kan 24 dager føles som to, og 10 kilometer som en evighet. Vi klarte det!

Hva blir neste tur?