Suksess med steinslipte ski

Ifølge fabrikken skulle en bryte ned slipen med stålsikling. Men Seim brukte skiene slik de kom fra fabrikken og de gled bra, det slo alt annet. Ingen ga slipen æren for gliden, bortsett fra Terje Olav Seim.

Karhu-paret hans var trolig det første steinslipte paret i verden som en langrennsløper tok seriøst.

På det paret hadde Karhu tilfeldigvis lagd en slip som passet på all slags føre. Seim fikk aldri så bra glid på noe annet Karhu-par.

Olav Stuvseth i Hokksund kunne litt om alpinski. I 1985, da skøytinga kom for fullt, kjøpte han en slipemaskin fra Østerrike beregnet på alpinski. Han gjorde om slipeutstyret og tilpasset det langrennsski. En diamant satte mønster i en slipestein, så føres skien over slipesteinen.

Stuvseth bodde nær landslagsløperne Geir og Tor Håkon Holte og slipte noen av parene deres våren 1985. Fischer-løper Tor Håkon fikk kjeft av Fischer-importør Odd Martinsen fordi slipingen angivelig ødela sålene.

Holte-brødrene merket en positiv forskjell. For å holde det skjult for Fischers servicemenn smurte Tor Håkon selv skiene på renn i verdenscupen. Han tok kun med steinslipte ski til VM i 1987, men fikk ikke gå. Det mesterskapet huskes best fordi italienerne gikk på det nye pulveret Cera F. Det utgjorde en enorm forskjell.

I 1989 begynte Terje Olav Seim å arbeide for Norges Skiforbund. Med sine egne Karhu-ski i minnet, kontaktet han Olav Stuvseth.

Steinslipte ski var ennå ikke brukt systematisk av det norske landslaget. Men på kretsplan hadde flere testet det grundig.

Seim trodde sterkt på steinsliping. På landslaget i 1989 virket kun Bjørn Dæhlie og Terje Olav Seim interessert. Få visste når det fungerte optimalt, det fant de to ut i testrennet i Yellowstone. Slitasjen på nysnøen gjorde traseen blank, og det ble perfekte forhold for steinslipte ski, uten at noen visste det. De valgte parene tilfeldig, og et annet føre ville gitt andre utslag.

Etter Dæhlies seier ble gutta ivrige. De ringte Seim som var i Salt Lake City for å forberede et renn i verdenscupen.

«Alt må slipes», sa de.

«Ta det med ro», sa han, og ville teste først.

Fra da ble steinsliping norsk langrenns hemmelige og effektive våpen. Kun ett renn i verdenscupen er senere vunnet av nordmenn uten steinslip.

Skiindustrien manglet kunnskap og de store aktørene viste liten interesse. Fischer ofret det liten oppmerksomhet. Sjefssmøreren deres, Gerhard Thaller, stolte på det hjemmelagde rilleapparatet sitt. De nasjonale smøreteamene var ennå ikke godt ubygd. De som smurte tenkte mest på glider og festesmurning.

Glidprosjektet. Våren 1990 kontaktet Terje Olav Seim en viktig person, Bjørge Stensbøl i Olympiatoppen, med tanke på et samarbeid. Seim så steinslipingens fortrinn, resultatet var det såkalte glidprosjektet. Stensbøl åpne pengepungen og betalte Olav Stuvseths steinsliping, og Terje Olav Seim testet skiene han klargjorde. Slik gikk samarbeidet fram til 1994 og OL på Lillehammer.

Norge klarte å holde på hemmeligheten. Den norske framgangen begynte for alvor fra 1991, da gled de norske utøverne ekstremt bra. På førsteetappen i stafetten i VM det året var Øyvind Skaanes i kjempeslag, men satt også i spiss og akte fra hele feltet, på ski smurt av Oddvar Brå.    

Det samme gjentok seg i OL i Albertville i 1992, nordmennene hadde størst fart i utforbakkene. På 50-kilometeren passerte Bjørn Dæhlie svensken Torgny Mogren, som åpenbart hadde tråere ski.

«Stakkars Torgny», tenkte Bjørn. De brukte samme skimerke, men svensken gikk uten steinslip.

Rykene svirret og utlendingene lurte fælt på hva som foregikk. De så tydelig forskjeller i særlig lette partier. Men fordi det ennå ikke var fellesstart i verdenscupen, så en det ikke så tydelig som en ville gjort med den startformen. Før VM i Falun i 1993 visste de andre skinasjonene om steinslipen, og da begynte også de å eksperimentere seg fram til brukbare løsninger. Men da hadde nordmennene dratt nytte av fordeler i flere sesonger og tjent mye på det i renn. Hvor mye det utgjorde er umulig å si, og det varierte selvsagt.

På ei femmil som i OL i 1992, utgjorde det sannsynligvis flere minutter. Dessuten ga det et viktig psykologisk overtak. Nordmennene gikk til start og visste at de hadde best ski. Det var nytt for dem og ga bedre resultater.

I den tida Norge hadde best glid – fra vinteren 1990 og noen sesonger framover, vet man i ettertid at flere nasjoner i langrenn drev med utstrakt doping. Dopete utøvere gikk selvsagt fortere, særlig i mesterskap. Effekten av doping utlignet noe av fordelene de norske fikk med steinslipte ski, som altså ikke utlendingene først hadde tilgang til. Slik sett var det urettferdig.

Men historien i langrenn viser at de beste ofte har ulike fortrinn. I en så sammensatt gren teller utstyret og skipreparering enormt mye for sportens beste.         

Skihistoriker og folklorist Thor Gotaas er fast spaltist i utemagasinet.no.