11-åringen som gikk seg vill på skitur

Å melde sitt barn som savnet, er alle foreldres mareritt. Da Markus Malmin Sæther var 11 år, ble han borte fra familien sin på skitur i Hurum-marka. Her forteller han om hvordan han opplevde å gå seg bort på tur.

Sist oppdatert 17. februar 2022 kl 08.15
gå seg bort på tur
GIKK SEG VILL: Det tok tid før jeg klarte å innrømme det for meg selv at jeg hadde gått feil, og når jeg til slutt gjorde det, da var det allerede for sent, skriver Marius M. Sæther. Foto: Lars Wegge

Det var lørdag, solen skinte og himmelen var bort imot skyfri.
Denne morgenen tok jeg min vante tur med hunden min i skogen. Jeg hadde en merkelig følelse, det var noe inn i meg som sa at det skulle skje noe spesielt, og slik ble det.

Det skulle faktisk vise seg at denne dagen skulle endre hele personligheten min i all ettertid.

Noen timer senere dro jeg ut på skitur med familien. Vi gikk opp til Stikkvannshytta som er Hurummarkas knutepunkt i skisesongen. Her satt jeg med moren min (Silje) og min 5 år yngre bror (Magnus), vi koste oss med kakao og vafler inne i varmen fra den store peisen i stuen.

På vei opp fra parkeringen ved Semsporten (som snart skulle fylles med snøskutere og varmetelt fra Sivilforsvaret) hadde det gått svært sakte med de to andre, og selv kom jeg opp lenge før resten av familien.

Det var nettopp det som gjorde at jeg skulle ta en avgjørelse som jeg ser på som kanskje den mest avgjørende avgjørelsen jeg har tatt til nå.

Jeg valgte nemlig å heller ta den litt mer krevende sommerløypa tilbake til bilen – det var i hvert fall planen..

Noe som selvfølgelig kunne ende med katastrofe om jeg gikk feil, rettere sagt, det holdt på å ende med en katastrofe.

For jeg presterte nemlig å gjøre akkurat det, jeg gikk feil, valgte feil spor og jeg hadde klart det. Jeg hadde gått meg bort.

Det tok tid før jeg klarte å innrømme det for meg selv at jeg hadde gått feil, og når jeg til slutt gjorde det, da var det allerede for sent.

 

Langt borte hørte jeg biler som kjørte, det måtte være hovedveien.

Jeg startet å gå i retningen den svake duringen kom fra.

En stund var det et skispor fra en enslig skiløper som det gikk an å følge.

Jeg husker ikke hvorfor, men jeg forlot «mitt eneste spor» kanskje, svingte det tilbake, men det husker jeg ikke, det som er sikkert er at det var den andre tabben jeg hadde begått den dagen.

Skjermbilde 2014-11-06 kl. 13.10.35
Skjermbilde 2014-11-06 kl. 13.10.35

«Det var da strabasene startet for alvor. Jeg måtte krabbe, delvis klatre opp de bratte dalsidene før jeg måtte rutsje ned i neste dal, så var det på'n igjen.»

Det var da strabasene startet for alvor. Jeg måtte krabbe, delvis klatre opp de bratte dalsidene før jeg måtte rutsje ned i neste dal, så var det på'n igjen.

Opptil flere ganger måtte skiene tas av, og når jeg senere gjentok turen på sommerstid var det vanskelig å tenke seg til at jeg hadde gått der på ski. Uten å skade meg.

Det begynte å bli mørkere og jeg tok av meg slalåmbrillene jeg hadde gått, med siden jeg gikk ut fra Stikkvannshytta mange timer tidligere.

Jeg kom opp på det som må være den høyeste åsryggen jeg forserte den kvelden, da fikk jeg et syn jeg sent vil glemme.

Langt, langt unna lå Klokkarstua med alle sine hus som hadde tent lysene i vinduene, det var som klippet ut fra et postkort og det ga meg nok litt ekstra håp og se alle lysene.

«Langt, langt unna lå Klokkarstua med alle sine hus som hadde tent lysene i vinduene, det var som klippet ut fra et postkort og det ga meg nok litt ekstra håp og se alle lysene.»

Innimellom tok jeg meg en slurk vann fra den lille flasken jeg hadde liggende i anorakklommen min mens jeg fortsatte videre delvis på ski, delvis klatrende.

Det var tungt, snøen var dyp og skiene var tynne. Da dukket det opp et ensomt elgspor som gjorde det lettere å gå i, så lenge det varte, for snart svingte brått i en sydlig retning og jeg fortsatte videre ut i vestover i den dype snøen.

Etter å ha gått opp og ned gjennom dalfører et uendelig antall ganger dukket det opp en lysning, og i halvmørket kunne jeg se at det var et hogstfelt.

Nå steg håpet inn i meg om at det var en traktorvei jeg kunne følge tilbake til sivilisasjonen, men jeg fant ikke noe i mørket.

Jeg fortsatte videre så lenge lyset tillot det. Det var ikke særlig lenge.

Jeg tror aldri, verken før eller siden jeg har bannet så mye som jeg gjorde mens jeg prøvde å famle meg frem i halvt i blinde.

Markus malmin Sæther
HELL I UHELL: Jeg var veldig glad for at mamma hadde nektet å ta anorakken og de tykke vottene i sekken når vi forlot Stikkvannshytta flere timer tidligere. Jeg fikk også veldig dårlig samvittighet for henne og alle andre som måtte være utrolig engstelige, de kunne jo ikke vite at jeg faktisk var ok, skriver Markus. Foto: Lars Wegge

Da begynte jeg helt tilfeldig å tenke på et helt tilfeldig ord, jeg begynte å fundere på hva ordet «Sydkorset» betydde, jeg hadde mest sannsynlig plukket opp ordet fra en bok, samtale, film eller noe. Tidligere. Dette har også skjedd senere i situasjoner jeg har vært under hard fysisk press, ofte engelske eller tyske gloser jeg ikke husker betydningen på.

Jeg tror at det som skjer er at hjernen flytter konsentrasjonen fra smerte eller utmattelse til det betydningsløse ordet, det har ofte hjulpet meg.

Men nok om det. Nå var det nemlig blitt for mørkt til at jeg kunne fortsette forsvarlig.

Jeg famlet meg opp på en liten kolle, knakk av litt granbar til å sitte på og begynte å lete febrilsk etter fyrstikkesken, som jeg hadde lagt igjen på benken hjemme i gangen.

I tillegg til lyden av skutere og hunder som jeg flere ganger hadde prøvd å rope til, kom etter hvert også lyden av helikopter, noen ganger så jeg blinkene lys som fløy over himmelen.

Jeg var veldig glad for at mamma hadde nektet å ta anorakken og de tykke vottene i sekken når vi forlot Stikkvannshytta flere timer tidligere.

Jeg fikk også veldig dårlig samvittighet for henne og alle andre som måtte være utrolig engstelige, de kunne jo ikke vite at jeg faktisk var ok.

Nok en gang fikk jeg et utbrudd med banning og tårer i øynene, men stoppet fort fordi jeg syntes det ville være flaut om noen hørte det.

Ikke vet jeg hvorvidt vi mennesker bruker instinktene sine i det moderne samfunnet, men det var i hvert fall noe inn i meg som fortalte meg at jeg ikke skulle sitte stille, dette reddet meg i det minste fra frostskader og kan til og med ha reddet livet mitt.

Jeg tenkte på Amundsens rival Robert Falcon Scott som hadde fryst i hjel på vei hjem fra polpunktet på Antarktislenge etter at Amundsen selv hadde vært der.

Jeg tenkte også på om slalåmbrillene mine fra merket «Scott» hadde noe med denne mannen å gjøre.

Jeg startet å gå i en liten sirkel rundt min lille sitteplass for å holde varmen.

Det kunne minne litt om en sånn tenkegrop som Donald Ducks onkel Skrue har i pengebingen sin.

«Jeg startet å gå i en liten sirkel rundt min lille sitteplass for å holde varmen. Det kunne minne litt om en sånn tenkegrop som Donald Ducks onkel Skrue har i pengebingen sin.»

Når jeg senere gikk samme rute sommerstid flere år senere, var det tydelig å se i lyngen hvor jeg hadde gått.

Det jeg gjorde var at jeg gikk så mange runder at jeg ble varmere/mindre kald, så satte jeg meg eller la meg ned på granbarsengen min – inntil jeg igjen ble så kald at jeg måtte bevege meg igjen.

Jeg gjentok dette helt til jeg ble reddet, men er usikker på hvor mange ganger dette gjentok seg, men det var mange.

savnet på tur
Notis i VG 14. februar 2010

Jeg passet på å ikke sovne, jeg husket nemlig at jeg hadde sett på tv en gang at det kunne ende med at man frøs i hjel.

Men jeg sovnet til slutt.

Jeg har ingen anelse om hvor lenge jeg sov. Det jeg vet er at når jeg våknet, var den klare himmelen blitt dekket av skyer, det jeg hadde igjen av vann i den lille flasken i brystlommen på anorakken var fryst til is og det største av helikoptrene var kommet lovende nært, før det snudde – og forsvant.

Jeg fikk senere høre at det var for å fylle drivstoff.

Jeg startet nok en gang å tenke, men nå uten særlig mye sammenheng.

Jeg funderte på hvor mye klokken var, hvor lenge det var til det ble lyst, om hvordan jeg skulle bli reddet og jeg følte de kalde tærne bare ble kaldere og kaldere i de våte skiskoene.

Jeg hadde heldigvis på meg ullsokker og fordi ull har den gode evnen at de holder varmen selv om de er gjennomvåte, slapp jeg fra det uten frostskader.

Det hadde nok også mye med at jeg prøvde å holde meg i bevegelse.

Om ett av helikoptrene fant meg, hvordan skulle de plukket meg opp?

Det var jo ikke mulig for et helikopter å lande der, måtte de sende bud på en skuter som måtte kjøre inn å hente meg?

Kunne jeg klare meg til det ble lyst nok til å fortsette på egenhånd? Nok en gang lurte jeg «hvor mye er klokken forresten?» Når blir det egentlig lyst på denne årstiden? Hvor langt er det egentlig igjen?

Dette er bare en bitteliten brøkdel av alle tankene mine den natten, og det var mange som gjentok seg opptil flere ganger.

Da kom plutselig helikopteret tilbake, det passerte rett ved meg flere ganger, det fløy flere runder rett over hodet på meg og jeg hoppet, skrek og viftet med ski og staver.

Og så kom den store farkosten duvende rett over hodet mitt.

• Om å overleve et snøskred

Lyset, snøen som ble virvlet opp av vinden fra rotorene og alt det gjorde at jeg måtte ta på meg slalåmbrillene jeg hadde tatt av meg da det hadde blitt for mørkt, det var de brillene som muligens var oppkalt etter den britiske polfareren som hadde fryst i hjel på andre siden av kloden i et kappløp med nordmannen Roald Amundsen og hans menn rundt 100 år tidligere. Den skjebnen slapp jeg heldigvis å dele med han. For jeg var blitt reddet!!!!

Jeg har helt siden jeg var bitteliten blitt oppdratt til å være mye på tur, med både telt og hytteturer i både i lavlandet og på fjellet. Da både med venner av familien, skolen og selvfølgelig familien. Men det var først etter dette mine friluftsinteresser virkelig tok av og jeg gjorde det til en så stor del av livet mitt som det er i dag.

Jeg var kun 11 år da dette skjedde. Etter å ha vært 10 timer alene midt på natten i februar burde jeg kanskje blitt skremt av det, hatt problemer med å sove ute i telt alene osv. Men tvert imot var det som om det trigget noe inni meg, det kan ha noe med at jeg så at det gikk bra å være alene i mørket, at det ikke var noe skummelt som gjemte seg der. Ikke vet jeg hvorfor, men det jeg vet er at jeg i ettertid ble mer og mer interessert i friluftsliv og at det nå er blitt min største interesse og det meste jeg gjør på fritiden er relatert til det. Jeg har blitt gladere i naturen.

meldt savnet
FAKSIMILE: fra VG 15. november 2010 

Jeg må nesten takke alle som var med på leteaksjonen, jeg har aldri hatt mulighet til det før.

Men jeg er enormt takknemlig, en spesiell takk til alle de som frivillig brukte lørdagskvelden sin på å lete.

Jeg må jo også selvfølgelig takke familien og alle dere andre som helt siden jeg var liten har dratt meg med ut på tur i all slags vær og gitt meg mange ferdigheter og erfaringer helt fra jeg var liten.

«Jeg må nesten takke alle som var med på leteaksjonen, jeg har aldri hatt mulighet til det før.»

Markus M. Sæther

Skjermbilde 2014-11-06 kl. 11.32.26

Foto: Edgar Dehli, RHA  

Markus Malmin Sether (16) går første året på friluftslivlinja på Knut Hamsun videregående skole. Han driver veldig aktivt med friluftsliv.

For noen år siden gikk han seg vill midt på vinteren på skitur med familien. Det ble stor oppmerksomhet i alle landets aviser om 11-åringen som hadde kommet seg bort fra familien. Han var borte i ti timer. Her er hans versjon om hvordan han opplevde timene alene i skogen. 

Har du en historie om å gå deg vill du vil fortelle? 

Publisert 7. november 2014 kl 10.05
Sist oppdatert 17. februar 2022 kl 08.15
annonse
Relaterte artikler
annonse
FLYTTBAR BINDING fra Salomon
Rottefella-seier i Lagmannsretten

Rottefella-seier i Lagmannsretten

madshus race pro
Prisgunstig felleski

Test av Madshus Race Pro Skin

madshus redline
Blant årets beste felleski

Test av Madshus Redline Skin

fischer twin skin carbon pro
Test av Fischer Twin Skin Carbon Pro

Test av Fischer Twin Skin Carbon Pro

test av felleski
Test av Salomon S/max 22/23

Test av Salomon S/Max eSkin 22/23

test av rossignol X-ium skate
Test av Rossignol X-ium Skate 22/23

Test av Rossignol X-ium Skate

Utemagasinet.no utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo | Tlf: 21 95 14 20

Ansvarlig redaktør: Erlend Sande | Nyhetssjef: David Andresen Vesteng  | Journalist: Gunhild Aaslie Soldal | Tips til redaksjonen

Kommersiell leder: Alexander Hagen | Daglig leder: Anne Julie Saue