Tom sier han kan hente meg, det er ikke noe problem. Han ringer meg tre timer etter avtalt tid neste morgen og har ikke dratt ennå. Men det gjør ingenting – vi kan gå fort, vi. Når vi endelig  er framme ved Store Kjostind i Lyngen ser vi dessuten at det er tråkket spor, og vi noterer oss en rekke med andre biler som allerede står parkert. Jeg kjenner igjen bilen til en kompis, og smiler. Det er ingen overraskelse å treffe kjentfolk her.

Himmelen er uten en sky, solen står høyt, fjellsidene lyser i hvitt.