Tom sier han kan hente meg, det er ikke noe problem. Han ringer meg tre timer etter avtalt tid neste morgen og har ikke dratt ennå. Men det gjør ingenting – vi kan gå fort, vi. Når vi endelig er framme ved Store Kjostind i Lyngen ser vi dessuten at det er tråkket spor, og vi noterer oss en rekke med andre biler som allerede står parkert. Jeg kjenner igjen bilen til en kompis, og smiler. Det er ingen overraskelse å treffe kjentfolk her.
Himmelen er uten en sky, solen står høyt, fjellsidene lyser i hvitt.
Tom og jeg er enige om at vi kan snu før vi kommer til topps, om forholdene ikke er gode nok. Men det er ikke en dag som innbyr til å fundere over alpine farer. Himmelen er uten en sky, solen står høyt, fjellsidene lyser i hvitt. Vi sjekker at skredsøkerne våre virker som de skal, og spenner fast skiene på sekken. Det viser seg at vi kan ta dem på beina etter noen få høydemeter. Dette lover godt for sesongens første skitur!
Vi runder opp rundt et klippeparti og opp på breen som strekker seg mot toppen. Vi legger begge merke til en gjeng med skikjørere ved inngangen til renna oppunder toppen av fjellet, de er sikkert 4-500 høydemetre over oss. Vi teller fire stykker. En av dem setter utfor og danser nedover fjellsiden gjennom urørt pudder. Jeg kjenner at det kribler i magen – det finnes rett og slett ikke noe bedre enn å sette utfor en slik flanke. Det er å fly, det er å danse. Det er boblende glede.
«Jeg kjenner at det kribler i magen – det finnes rett og slett ikke noe bedre enn å sette utfor en slik flanke. Det er å fly, det er å danse. Det er boblende glede».
Jeg blir ikke overrasket når jeg ser at det er en kompis. Selvfølgelig er det kjentfolk. Kompisen min er oppstemt. Han sier noe om et smell i snøen der oppe. Snart ser vi nestemann sette utfor og sette lange, kontrollerte svinger. Jeg smiler bredt til henne når hun kommer, og like etter ser jeg sistemann slippe seg utfor fjellsiden.
– Helvete, vi må bort herifra!
Det er kompisen min som bryter ut. Jeg ser opp mot en sky av snø i bevegelse oppunder toppen av fjellet. Et øyeblikk registrerer jeg det bare uten å forstå hva som venter. Det er et skred. Jeg har sett skred før – på lang avstand. Vi er på avstand, dette går bra. Men vi må vekk, skal dette gå bra. Jeg må vekk! Jeg setter fart ut til siden, og snubler og faller. Fellene! Jeg kommer meg ikke av flekken! Med et buldrende brøl fylles hele den store gryta rundt breen, og jeg vet at jeg dette kommer jeg ikke vekk ifra. Fjellet er i ferd med å kollapse i hodet på meg, nå er leken over. Illusjonen om kontroll er knust under den rasende snømassen, nå sluker den snart meg også.
– Nei! Det går ikke!
Jeg roper det ut og blir slått til jorden. Jeg faller, jeg dør. Snømassene presser kroppen min flat, jeg kjenner tyngden, jeg dør. Den presser lufta ut av meg, jeg dør! Så får jeg puste igjen, jeg faller. Jeg fortsetter å falle, jeg forsetter å føle meg vektløs, fortsetter å kjenne bakken møte meg med slag. Så mister jeg fart. Hva betyr det? Men den tar den seg opp igjen, jeg har ingen kontroll, jeg faller, jeg dør, nå dør jeg. Men farten avtar igjen? Den gjør det, jeg må bite meg fast! Jeg har stoppet! Jeg lever!
Det er stille rundt meg, og underlig hvitt. Så ser jeg det røde i snøen, det er blod. Jeg lever. Jeg puster fort og uregelmessig, jeg må bare summe meg litt! Hvor er de andre? Jeg lever. Kroppen min virker, tror jeg, jeg lever jo. Jeg lever! Jeg klarer bare ikke røre meg helt ennå. Gi meg et lite minutt. Et minutt, så skal jeg hjelpe de andre. Hva er det med armen min? Og hvor er alle sammen?
Jeg roper. Jeg roper på Tom, jeg hoier for å få kontakt. Er det noen å få kontakt med? Tom! Hvor er Tom?! Jeg registrerer plutselig at jeg sitter på en liten hylle i en bratt renne. Nedenfor meg er det en nye avsatser med blank klippevegg. Jeg har sparket den ene foten godt ned i den lille snøflekken jeg har bitt meg fast i. Jeg mangler visst støvelen på den foten. Jeg sitter med ansiktet vendt ut mot gryten under meg. Jeg klarer ikke å bevege meg, og jeg vet ikke hvorfor.
Så hører jeg noen langt over meg – er det Tom? Det går litt tid før snøklumper begynner å hagle nedover den bratte fjellskrenten jeg sitter i. Det kommer flere, så kommer Tom. Jeg blir så glad. Det er helt uforståelig, men det det har gått bra med oss! Det skal gå bra. Helt ufortjent sitter vi her helt i levende live, begge to. Det skal gå bra.
Tom blir hos meg på sykehuset. Han vil ikke sove, han vil sitte ved sengen og se at jeg sover. Han vil holde meg i hånden. Jeg sover ikke mye jeg heller. Jeg sovner nesten og våkner av at skredet kommer. Det kommer igjen og igjen. Jeg ser i taket, og det kommer. Øyeblikket rett før skredet omslutter meg, da jeg ser all min frykt i øynene, da kontrollen jeg trodde at jeg hadde visselig er borte – det slår over meg med et grøss i magen, igjen og igjen.
«Hvorfor var jeg der den dagen? Det er klart jeg har spurt meg selv om det.»
Hvorfor var jeg der den dagen? Det er klart jeg har spurt meg selv om det. Jeg var jo på en plass jeg ikke burde vært. Jeg visste jo at hver dag med sikker ferdsel i fjellet er en endeløs vurdering av risiko, og jeg visste at ikke hadde noe ønske om å utsette meg for unødvendig fare.
Å holde seg i live i skredterreng handler om å ha kjennskap til samspillet mellom terreng, snødekke og vær. Men det handler også om å ta inn over seg at vi mennesker faktisk ofte ikke er rasjonelle vesener. Vi påvirkes og styres av følelser og erfaringer. Når vi gjør valg, skjer det mye sjeldnere enn vi liker å tro, at de er et resultat av gjennomtenkte vurderinger. Kanskje blir vi flinkere på fjellet om vi tar inn over oss dette? Å holde seg i live i skredterreng handler også om å ha kjennskap til oss selv og hva som påvirker valgene våre.
«Når vi gjør valg, skjer det mye sjeldnere enn vi liker å tro, at de er et resultat av gjennomtenkte vurderinger. Kanskje blir vi flinkere på fjellet om vi tar inn over oss dette?»
Det var tidlig i sesongen. Den 13. oktober. Det var det første snøfallet. Vi dro på tur med den forventningen man vanligvis har når man drar på ski i oktober, nemlig forventningen om riper i skia. Alternativet at det faktisk kunne ligge nok snø oppe i fjellet til å ta livet av oss, var det andre mulige ytterpunktet. Selvsagt visste vi at det var teoretisk mulig, men det ble overskygget av forventningene i den andre enden av skalaen. Da vi oppdaget allerede rett over parkeringsplassen at det var nok snø til å ta skia på beina, ble kanskje faren overskygget av gleden over at vi skulle få stå mer på ski enn vi hadde trodd.
Fjellet «alle» går på
Risikerer man en tur opp Ura til Store Kjostind, så gjør man det helst sent på våren. Eller tidlig på høsten før det har kommet noe særlig årssnø. Kanskje var det derfor det i skimiljøet var blitt slik at om man drar på ski tidlig i sesongen, så drar man til Store Kjostind. I Ura er det jo snø. Vi valgte Store Kjostind fordi vi hadde valgt den før som sesongstartstur, og fordi så mange andre også gjorde det. Hadde vi sett på Store Kjostind med ferske øyne og blanke ark, ville vi kanskje reflektert mer over det skredfelleformede terrenget? Kanskje vi hadde vurdert noen alternative fjell?
Andre folk i fjellet
Vi var to stykker i turlaget. Vi var begge to ferdige med å dra ut på toppturer i store gjenger. Jeg hadde innsett hvordan risikoen øker med gruppestørrelsen. Hvordan kunne jeg da legge ut på tur i et fjell hvor jeg visste at det var flere andre grupper av ulike størrelser? Om risikoen øker med gruppestørrelse, så må den jo uten tvil øke ved å være i et terreng med andre grupper som man på ingen måte har kontroll over. Kanskje var det på et ubevisst nivå betryggende å vite at den gjengen som lå foran oss i løypa var kjentfolk. Ville varsellampene blinket tidligere om det ikke var kjente og fjellvante folk i sporet foran?
Tidligere erfaringer fra samme fjell
Jeg har snudd på Store Kjostind før. Jeg har gått så langt som opp på breen der hvor det begynner å bli brattere. Vi var usikre på stabiliteten i snøen den gangen, og vi var en litt for stor gruppe som allerede hadde vist seg å ikke kunne gå disiplinert. I tillegg var det tykk tåke som krøp nedover fjellet og hindret oss i å se hva vi hadde over oss, og vi vurderte risikoen til å være for stor til at vi ville gå videre. Gruppen snudde. Det var surt å snu, som det alltid er. Kanskje reddet vi liv den dagen? Eller kanskje var det flaks at ikke det ikke allikevel gikk liv den dagen. Det er også mulig at det var et konservativt valg – kanskje hadde det ikke vært farlig å gå til topps. Det får jeg aldri vite. De negative tilbakemeldingene som kunne fortalt meg hva som var dårlige valg er ikke tilstede når det ufortjent går bra. Og den positive tilbakemeldingen om at det gikk bra, kan være forrædersk. Allikevel legger disse erfaringene grunnlaget for valgene jeg tar senere.
Ingen følt fare
Det var fint vær. Det var sol og vindstille. Det var nydelig, myk puddersnø. Det er banalt å nevne, men det er faktorer som sløver våkenheten for risiko. Det var ingen følt fare mens vi var ute i terrenget. Det er ikke som å være i dårlig sikret, løst sommerfjell. Der er kroppen anspent, fokuset skjerpet, risikoen håndfast og kontinuerlig vurdert. Snøen er forrædersk der den ligger skinnende hvit og innbydende. Risikoen i det svake snølaget er usynlig og konsekvensene uforutsigbare. Fantasien min kunne aldri manet fram et bilde av et skred av en slik dimensjons som vi fikk se den dagen. Plasser som jeg ville foreslått som trygge, som under berget godt til siden for rennene, ble dratt med i et uhyggelig brøl av utemmede krefter.
Vi kan gjøre mye for få kjennskap til ulike risikofaktorer, og vurdere dem etter beste evne. Kanskje er den største faren å tro at innenfor rammene man har skapt av navngitte risikofaktorer, så har man kontroll over situasjonen. Men kreftene vi sjonglerer med på vinterfjellet er store, og anerkjennelsen av egne begrensninger er den viktigste egenskapen vi har for å kunne leve et langt og godt liv på fjellet.
LES OGSÅ: Espen Nordahl – Skredvarsleren
