Jeg vasser i dødt løv. Skrittene er subbende, tempoet langsomt. Men noe av tyngden blir liggende igjen i fotsporene bak meg.
Den skarpe, friske luften klarner hodet. Spenninger slipper tak, og skuldrene kan hvile. Det er rart hvor mye tyngde som kan ligge i det vektløse.
Det åpne naturlandskapet setter meg fri på en måte som bare det kan. Jeg stopper opp et øyeblikk, kjenner på roen som plutselig går med meg.
Det er som å treffe igjen en god venn. En savnet venn. Jeg lar blikket vandre over de mektige omgivelsene. En klump vokser frem i halsen. Høsten forsvant fort.
Det er bare uker siden det hele var et fargesprakende show, livlig og lekende. Nå har trekkfuglene reist. Bladene falt. Festen er over.
Landskapet ligger fredelig og tilbaketrukket. Ikke engang vinden puster i dag.
Jeg vandrer et lite stykke opp i fjellbjørkeskogen, til en åpen plass med utsikt over havet.
Trærne her er annerledes enn sist jeg besøkte dem. Nakne og nyvasket står de ventende på det hvite sløret som snart skal pakke dem inn.
Dagen i dag kan være den siste, ordentlige soldagen vi får her i nord. Vår felles venn gløder ennå i oransje på himmelen, men har bare så vidt nådd over fjellet de siste dagene.
Jeg lar hånden gli lett over trebarken, den er kjølig som fingrene mine. Sollyset har allerede begynt å trekke seg tilbake.
Om en liten halvtime slippes vinterkulda inn i landskapet, og jeg må finne varme på andre måter.
«Det åpne naturlandskapet setter meg fri på en måte som bare det kan.»
Knitringen bryter med stillheten. I lunken fra den åpne ilden dannes en beskyttende atmosfære.
Bålet har bestandig vært et høydepunkt på turene. Det har den samme, beroligende effekten på meg nå som den hadde da jeg var liten.
Jeg kan huske enkelte turer fra barndommen hvor jeg ikke fikk fyr, og måtte gå inn i vintermørket alene. Det var både skummelt og utfordrende, mest fordi jeg da manglet det elementet som gjorde at jeg følte meg trygg.
Det er ikke så rart at bålet betyr så mye for turlivet. Vi mennesker er naturlige søkere mot både lys og varme. Når dette uteblir kjenner vi oss fort sårbare og alene.
Lange, koselige bålstunder blir viktigere enn å gå langt de kommende ukene. I møte med vinteren senker naturen sitt tempo.
Det er mye vakkert å få se og oppleve, spesielt om vi tar oss tid til å lande der vi er og henger oss på naturens rolige rytme.
I skyggen av den fraværende sola skjer det noe magisk og spennende.
Stjernehimmelen blir skarpere og tydeligere.
Nordlyset slipper seg løs, og danser usjenert på himmelen.
Månen kaster glitter over landskapet. Man kaller det mørketid, men lyset er her.
LYS I MØRKET: Den mørkeste tida står foran oss. Illustrasjon: Anne Valaug
Kanskje er det også nå det uttrykker seg på sitt aller vakreste. Varme og lys kommer i så mange former.
Vi kan jo starte med to telys i vinduet.
Eller kle oss i ullue og raggsokker, og fyre bål i nærskogen.
Linéa Maria Grøntjernet er fast spaltist på utemagasinet.no. Her finner du flere tekster.
