Jeg vasser i dødt løv. Skrittene er subbende, tempoet langsomt. Men noe av tyngden blir liggende igjen i fotsporene bak meg.

Den skarpe, friske luften klarner hodet. Spenninger slipper tak, og skuldrene kan hvile. Det er rart hvor mye tyngde som kan ligge i det vektløse.