Jeg husker godt da jeg begynte i første klasse på skolen. Jeg som hadde vokst opp i ulltøy og arbeidsklær hadde fått på meg det mamma kalte skoleklær. Jeg synes ikke klærne var spesielt praktiske. De hadde for få lommer og ganske dårlig med polstring på knærne, men jeg følte meg fin. Spesielt med den nye, rosa ryggsekken på ryggen, som bare skulle brukes til skolebøker og pennal – ikke verktøy og ved.
Å begynne på skole var spennende, men også en stor og vanskelig overgang. Alvoret kommer fort inn i livet når rammer og struktur blir en del av hverdagen. Den viltre kreativiteten får ikke lengre like mye tid og rom til å utfolde seg fritt. Og før vi vet ord av det, forsvinner eventyret.
I den nye hverdagen fant jeg pusterom i naturen. Der var det ingenting som skulle presteres eller bevises. Jeg kunne komme som jeg var uten å måtte bry meg om oppførsel og utseende. Naturen dømte meg aldri, i stedet tok den meg hjem. Hjem til meg selv. For i det samme jeg tråkket over jordet og inn i skogen var det som om masken jeg hadde båret gjennom skoledagen forsvant. Der inne fantes ingen regler. Ingenting som var lov, og ikke lov. Der kunne jeg bruke øksa til å bygge gapahuker, lage demninger i den iskalde bekken til jeg ble blå på tærne og klatre så høyt jeg ville i grantoppene. Ingen fortalte meg hva jeg skulle og ikke skulle, og for meg var det dette som var eventyr.
«Det er tid for å våkne opp etter vinterdvale. Tid for å trå ut av kulde og alvor. Slipp løs vårskriket!»
I dag som før må jeg ut til høye grantrær og myk mose for å kunne senke skuldrene. Naturen bringer meg i dypere kontakt med den lille jenta. Hun som bor på innsiden, og som jeg ofte blir tvunget til å overse til tross for hennes daglige rop etter oppmerksomhet.
Jeg ser henne som en av mine største gaver i livet. Hun tar meg tilbake til min kreativitet, lekenhet og nysgjerrighet, og det er synd det ikke er mer rom for henne i det samfunnet som vi lever i. Da er det ekstra godt å ha naturen. Jeg kan la henne danse fritt der ute på vår aller vakreste lekeplass, og når jeg gjør det forvandles skogen til et eventyrland. Et sted med alver blant trærne, pratende dyr og et bål som forteller historier.
I disse dager går skogen fra å være hvit til å bli grønn. Vi beveger oss fra stillhet til liv. La oss dra ut og kjenne på forandringene. Det er tid for å våkne opp etter vinterdvale. Tid for å trå ut av kulde og alvor. Slipp løs vårskriket!
Våren er den perfekte tid til å finne tilbake til barnet i oss selv, og å gi oss selv mer frihet til å leke. Jeg tror nøkkelen til eventyrverdenen er så enkel og så vanskelig som å gi oss selv tillate til å kunne se den. Livet trenger ikke alltid å være seriøst selv om vi har blitt voksne.
HELT UTE
Maria Grøntjernet begynte å dra alene på overnattingsturer i naturen i en alder av 13 år. Best kjent er hun som Villmarksjenta gjennom blogg, bøker og tv-serier. Maria er fast spaltist i UTE.
