Blir vi en bedre utgave av oss selv i friluft?

La oss si at naturen er vårt egentlige hjem. Da kan man lure på hva vi skal kalle de firkantede byggene vi oppbevarer tingene våre i, jobber i og sover i. Av og til tenker jeg at det å gå inn ytterdøra, eller å dra inn til byen, er som å være på besøk i en merkelig verden. En verden som mennesket har skapt, men ikke egentlig hører til i. Høye lyder, overveldende mengder inntrykk og raskt tempo gjør det vanskelig å være tilstede. Hva om de tykke veggene vi har bygget mellom oss og naturen tar fra oss noe viktig? Det moderne samfunnet er en bråkete kanal med uklare signaler. Den er så kraftfull og altoppslukende at vi medgjørlig lar den få taket på oss. For mange har naturen blitt et ukjent sted. Man kan jo lure på om vi er i ferd med å fjerne oss fra den verden vi opprinnelig kommer fra.

«Kanskje blir vi en bedre utgave av oss selv i friluft. Kan det ha en sammenheng med at vi hører hjemme i naturen?»

Jeg har tenkt mye på tilhørighet de siste årene. Jeg har fundert over hvilke omgivelser som gir livet det vi søker av trygghet, frihet og glede. Samfunnet gir oss en normal vi kan følge, men det er ikke sikkert at denne normalen er bedre enn alternativene.

Som nittenåring flyttet jeg for første gang hjemmefra. Da hadde jeg en drøm om et stort hus, eget «walk in closet» og ei svær lysekrone i taket. Jeg lurte på hvilke porselensett jeg skulle samle på, og hvilke kaffemaskin som var den beste. For den ville jeg ha.

Seks år senere spør jeg meg selv hvor disse tankene kom fra. Var dette sanne drømmer, eller var det samfunnet som hadde prakket de på meg så elegant at jeg trodde de var mine egne? Var materialismen blitt min oppskrift på lykke?

Siden den gang har mitt fysiske hjem vært i stadig forandring. Jeg har bodd i både hus og leilighet, og i tre forskjellige byer. Jeg har også bodd på hytta, og hos venner og bekjente. I en periode bodde jeg til og med på sofaputene på skolen, eller i bilens bagasjerom. Mitt flyttelass har vært inn og ut hos foreldrene mine mange ganger. Det har også blitt stående der de gangene jeg har reist med pass i lomma og sekk på ryggen. Jeg har vært mye rastløs og søkende. Flere ganger har jeg følt meg som et fortapt barn, vassende i fortvilelse og hjemlengsel. Jeg har aldri klart å gro røtter i asfalten. I stedet har jeg flyktet videre.

Det er seks år siden jeg kjøpte lysekrone. Siden den gang har jeg lært at ekte drømmer spiller på lag med indre verdier.

Fra å drømme om det vakre huset i interiørmagasinene, har jeg fått en mer minimalistisk og bærekraftig livsfilosofi. Kaffemaskin og lysekrone kunne ikke gi meg fred i sjela. Materialismen kunne ikke erstatte frihetsfølelsen ute. Et konkret svar på hvordan jeg skal leve og bo har jeg ennå ikke, men jeg vet hvor jeg skal gå når jeg har behov for å vende hjem.