Når naturen gir slipp

Lukten av fuktig mose og myr henger i luften. Kveldene blir stadig kjøligere og mørkere.

Jeg kan kjenne bakkekontakten vende sakte tilbake etter en fullpakket og litt rar sommer med høyt tempo.

Det er noe friskt og jordende ved høsttiden.

Naturens store, årlige renselse er i full gang.

Dette er tiden hvor noe skal dø, og transformeres. Annet skal dra, for senere å komme tilbake.

Fargespillet i naturen minner lite om en trist avskjed med det som har vært, men mer om en felles feiring for alt og alle.

En vakker prosess å være vitne til, men som kanskje kan oppleves enda sterkere om vi velger å ta del i den.  

Naturen holder ikke fast i noe, men flyter inn i hver nye dag. Sesong blir år, uten å kjempe imot. Den legger noe bak seg for å gå inn i noe nytt.

Kan vi mennesker kle av oss gammel bagasje for å gjøre plass til noe nytt vi også, slik som trærne? 

Sittende inntil en tykk bjørkestamme reflekterer jeg over egne valg og verdier.

Det er mye jeg også har en tendens til å klamre meg til. 

Jeg gransker de fredfulle omgivelsene, og titter opp på tretoppene der de strekker seg mot tåka. I lufta henger et spørsmål jeg muligens bør stille meg oftere:

«Hva er det jeg ønsker å ta med meg videre, og hva kan jeg gi slipp på?». 

Det er mye som kan hindre oss i å komme videre. Det kan være gode og dårlige opplevelser, eller at vi kan klamre oss til fortiden med ønske om at tiden skal stoppe.

Mange av oss følger et levesett vi ikke kan stå inne for. Andre handler ut ifra verdier som ikke egentlig er egne.

Det er kanskje lettere å følge samfunnets normer og uskrevne regler, enn det er å følge sitt eget hjerte.

Redselen for å bli fryst ut av flokken ligger sterkt i oss mennesker, og det kan føles som en enkel løsning å gjemme seg bak ei maske. Men tør vi å stå opp for den vi er?

Om våren pleier vi å si at vi får en ny begynnelse, likeledes kan høsten være årstiden hvor vi lemper all «dritten» vi bærer på ut av sekken.

Noen ting kan vi være bevisst, andre kan ligge mer ubevisst.

Derfor er det viktig å spørre seg selv de direkte, og kanskje vanskelige spørsmålene. 

På samme måte som bladene råtner og blir til jordsmonn for nytt liv, kan det vi legger fra oss brukes som byggeklosser for det som kommer.

Det gamle kan få en ny og større verdi, eller bli inngangen til nye muligheter og opplevelser.

Naturen viser oss at noe må tas vekk for å gi plass til noe nytt.

Det gir jo mening at hvis vi skal bære med oss alt i sekken, blir det vanskelig å møte de friske øyeblikkene med glede og tilstedeværelse.

Linéa Maria Grøntjernet er fast spaltist på utemagasinet.no. Hun begynte å dra på overnattingsturer alene allerede som 13-åring, og har mange små og store turer som det har blitt både blogg, bøker og tv-serier av. Mange kjenner Linéa Maria også som @villmarksjenta.