...bok, skrivebok... Rastløsheten preger bevegelsene. Det er i ferd med å bikke over.
Kaos overalt, kaos i hodet. Må av gårde. Trenger ro. Må være alene. Trenger luft. Må ut!
Det er noe som skjer umiddelbart i det jeg setter meg inn i bilen og triller ut fra tunet.
Jeg kan endelig puste igjen. Ikke fordi jeg ønsker å dra fra det eller de jeg glad i, men fordi lettelsen over å bryte ut av sirkelen er så stor.
Noen kaller det flukt. For meg handler det mer om å reise unna for å få påfyll, og deretter komme tilbake igjen med det overskuddet og den energien som jeg har mistet.
Selv om det ikke alltid har vært sånn, er motivasjonen å finne tilbake til meg selv og kroppen min, mer enn det er å forsvinne.
At det hoper seg opp er ikke noe ukjent scenario for meg, og jeg tror mange kan kjenne seg igjen.
Alle små tråder blir til en stor knute og et kaos som til slutt tar overtak.
Når man virkelig har viklet seg inn er det vanskelig å vri seg ut.
Noen ganger klarer man ikke å unngå smellen, andre ganger klarer man å ta grep før det går så langt.
Det hender også at man blir så desperat at man kaster seg over raske, destruktive metoder som på sikt kan gjøre alt mye verre.
Det er ikke uten grunn at det meste av mitt turutstyr ligger klart i bilen.
Å oppsøke skogen eller fjellet er den beste og sunneste løsningen for meg.
I stedet for å ta meg vekk fra livet og virkeligheten, gir naturen meg verktøy som i stedet tar meg hjem til meg selv.
To bare føtter mot stikkende barnåler og grønn mose. Slik får jeg bakkekontakt.
Jeg pleier å ligge på bakken, lytte til fuglesang og vinden som danser i tretoppene.
På den måten får naturens rolige tempo ta bolig i meg, og dermed erstatte det stresset og de spenningene som ofte har ført til fysisk smerte og ubehag.
Alt jeg behøver, er å puste.
Det hender at jeg kan bli skremt i det stillheten entrer kroppen min.
Jeg kan føle meg naken og sårbar, fordi jeg ikke lengre har noe eller noen som distraherer meg vekk fra tankene og følelsene.
Før var slike møter med meg selv noe som gjorde meg så redd at jeg brøt ut av stillheten og dro videre. Da ble det flukt.
Nå prøver jeg å bli værende. Selv om det ikke alltid er lett å huske på, har jeg lært at følelser og tanker ikke er farlige.
Om man unngår seg selv, får man heller ikke bearbeidet det som må tas tak i for å komme videre, og ryggsekken blir bare tyngre og tyngre.
I hvert fall var det slik for meg. Omgivelsene i naturen er et trygt og godt sted hvor man kan reflektere, sortere og gi slipp på det man ikke trenger.
I stedet for forventninger og tidspress, gir naturen meg freden og tiden jeg må ha for å jobbe meg gjennom knutene.
Det er slik jeg finner tilbake til den innerste tråden, den tråden som er den egentlige meg.
Da kommer jeg tilbake til øyeblikket.
Da kommer jeg tilbake til kroppen min.
Da kommer jeg hjem.
Linéa Maria Grøntjernet er fast spaltist på utemagasinet.no. Hun begynte å dra alene på overnattingsturer allerede som 13-åring. Hun har vært på små og store turer som det også har blitt blogg, bøker og tv-serier av. Mange vil kjenne henne som @villmarksjenta.
