Hadde hun whiskysmak i kjeften, slik som Anders og jeg? Hadde hun glemt oss? Anders satt der framme og mumlet noe om kalde fingre. Kulden kom krypende, den krøp inn under skitten goretex, gjennom ull, gjennom hud.
Jeg tenkte: Vi har padlet fem innsjøer og fire vannpytter på tre dager. Vi har gått gjennom fjell og daler.
Vi har gjort noe ingen har gjort tidligere. Vi har skapt historie.
Vi er menn.
Historien begynner i mitt eget hjem, jeg sitter der med DVD-spiller, stereoanlegg, Nintendo-konsoll, wokpanne og en utelivsroman.
Utenfor, nede på gata, står en kvinne og en mann og krangler ved siden av en cabriolet. Gatelysene tennes. Jeg spør meg selv:
1) skal jeg gå på kino?
2) skal jeg gå ut?
3) skal jeg reise på ekspedisjon?
Det siste alternativet virker mest interessant. Vi liker alle å reise. Ekspedisjoner, derimot, tilhører en annen galakse.
Det er bare de barskeste av de barske som reiser på ekspedisjoner.
Vi har alle hørt om Nansen, Amundsen og Heyerdahl. Nasjonen har også fostret stolte menn som Erling Kagge, Børge Ousland og Stein P. Aasheim. Sterke karer som har gått til Sydpolen, Nordpolen, klatret Mount Everest og syklet gjennom Sahara.
Det er på tide at nasjonen fostrer nye, stolte menn, tenker jeg.
På høy tid!
Jeg henter fram en gammel idé fra skrivebordsskuffen: Ideen om å bli den første som padler gjennom Tafjordfjella i sammenleggbar kano.
Det er en dristig plan. Den er ambisiøs, på grensen til naiv. Min samboer går så langt som å påstå at ideen er gal manns verk.
Det provoserer meg. Det engasjerer meg. Det tenner meg.
Jeg spør Anders om han vil være med. Anders har gått fjellturer i Romania, stått på ski i Marokko, haiket til Roskildefestivalen. Han er kvalifisert. Når jeg tenker meg om, er Anders overkvalifisert. Han sier:
– Count me in.
Litt seinere, etter at jeg har fortalt at ekspedisjonen starter i Tafjord i Møre og Romsdal og ender på Bjorli i Oppland, sier Anders følgende:
– Bjorli eller døden.
Dette siste uroer meg. Anders er ikke den som gir seg. Hvis været blir uutholdelig, vil Anders smile og gå videre.
Hvis været ikke gjør det mulig å gå videre, vil Anders søke ly under en steinblokk og diskutere filosofi.
Det vil ikke jeg. Jeg er den første til å innrømme at jeg ikke liker motstand. Blir det for tøft, snur jeg.
Jeg har personlig skrevet om fjellvettregelen «Det er aldri for seint å snu» til «Det er aldri for tidlig å snu.»
En sammenleggbar kano består av en haug aluminiumsrør, en skummatte og en PVC-duk.
Du kan bære den i en sekk når du ikke har vann i sikte. Og sette den sammen hver gang du kommer til et vann. 20 kilo veier den.
Med andre ord: Den er bedre på vann enn på ryggen.
Nå har vi satt den sammen, og vi har fylt den med bagasje, og vi har padlet fra land, fra hjem, fra kjærester, fra trygghetstyranniet, ja! et er det vi gjør, vi viser fingeren til trygghetstyranniet!
Midt ute på den første innsjøen, vi kaller Sakrisvatnet en innsjø, ikke i Mjøsas forstand, ikke misforså størrelsen, men likevel, det slår oss: Vi er veldig dårlige kanopadlere.
Vi klarer ikke å holde stø kurs. Vi virrer fram og tilbake, vi har undervurdert oppgaven, alt snakk om Yukon River i Canada opphører.
Det blir nesten helt stille.
En foss i det fjerne.
Og så: Hjemlengsel. Allerede.
Vi lukter svette og snakker om spøkelser, man skal ikke snakke om spøkelser i gamle tømmerhytter, men vi gjør det, vi forteller om mennesker som kommer og går, helt plutselig, og gjenstander er flyttet på og gudene vet hva.
Vi ønsker å leve av naturen. Vi ønsker å få napp, steike ørret i panne, strø persille over. Men fisken har gått i hi og vi må spise spagetti i den sjølbetjente turistforeningshytta Jacobselet.
Vi lukter svette og snakker om spøkelser, man skal ikke snakke om spøkelser i gamle tømmerhytter, men vi gjør det, vi forteller om mennesker som kommer og går, helt plutselig, og gjenstander er flyttet på og gudene vet hva.
– Tror du på spøkelser? spør jeg.
– Jeg tror på at det er noe annet der ute, sier Anders.
Noe annet. Det er ikke til å holde ut. Jeg ligger i en knirkende seng, jeg hører mus inne i veggen, mus eller noe annet og det er ikke til å holde ut.
Boka solgte i tusenvis, selvfølgelig gjorde den det, vi liker å sitte i Ekornes-stoler og lese om mennesker som går gjennom et helvete.
Neste dag snør det. Vi går oppover, oppover, fra 800 meter til 1000 meter, fra 1000 meter til 1200 meter.
Vi har store sekker, vi har lårmuskler, jeg føler at vi er tøffe — helt til Anders forteller om en fjellklatrer som brakk foten 6000 meter over havet i Andesfjellene.
Klatreren måtte gå gjennom et helvete for å komme seg ned. Etterpå skrev han ei bok, ei ekspedisjonsbok, med dramatikk, smerte, eksistensielle tankerekker, gapende bresprekker.
Boka solgte i tusenvis, selvfølgelig gjorde den det, vi liker å sitte i Ekornes-stoler og lese om mennesker som går gjennom et helvete.
– Den boka må du lese, sier Anders. – Den boka betyr noe.
Vi går, monterer kano, padler, fisker, demonterer kano, går, monterer kano, padler, fisker, demonterer kano.
Vi drømte om å gå unsupported, spise bare det vi har i sekken, eller aller helst: Spise det vi høster av naturen.
Men vi må bite i det sure eplet og kjøpe lapskaus på Torsbu, ei sjølbetjent turistforeningshytte som er helt på viddene. Vi krydrer den med chili og drikker whisky til dessert.
Mange ekspedisjonsdeltagere røyker, Camel eller Marlboro, uten filter, men vi har ingen sigaretter, vi har bare fruktsuppe, den er lunken og rosinene er så små at de setter seg fast mellom tennene, det er ikke en centimeter tanntråd i mils omkrets, bare stein, vann, himmel, og nå leser jeg Vi Menn, en reportasje om marinejegere, alltid reportasjer om marinejegere, og de kryper inn i torpederør om bord i ubåter, lukene stenges igjen, det er helt mørkt for marinejegerne, og torpederørene fylles med vann, sakte fylles rørene med iskaldt saltvann og jeg er helt med, dette er spennende, jeg kan ikke vente, dette er ekspedisjonsliv og noen har revet ut den neste siden og brukt den til å fyre opp i ovnen med.
Den siste dagen padler vi seks kilometer uten å si ett ord. Vi er ettertenksomme. Det er det beste med fjellet.
Det verker i armmusklene, jeg er ettertenksom, jeg er lykkelig.
Det er 200
kilometer til nærmeste kaffebar, kino, og minst like langt til unge mennesker som danser til elektronika med Camper-sko.
Ekspedisjonen er en suksess. Vi er de første som noensinne padler gjennom Tafjordfjella i sammenleggbar kano.
Vi fullfører med stil, vi vil høste ære og berømmelse i noen få subkulturer. Vi er menn. Vi er, med enkelte forbehold, stolte menn.
Det er bare én ting som plager oss, som trekker ned, som forstyrrer et ellers perfekt bilde:
Kvinnen.
Den unge kvinnen vi møtte der inne i fjellet, hun som gikk alene, mutters alene gjennom snø og vind.
Vi spurte henne, forundret:
– Du går alene i fjellet?
– Ja, svarte hun.
– Er det ikke farlig? spurte vi.
– Nei, svarte hun.
– Jeg elsker å gå alene i fjellet.
Eivind Eidslott
Eivind Eidslott vokste opp i Sunnmørsalpene og er preget av det. Eivind er forfatter, journalist og fast spaltist i UTE. Han har gitt ut bøker som Skiguide til Norge, Fjellbarna, Fjellbarnas favoritter og Livet med Marikken. Denne teksten er et utdrag fra boka «Helt ute» – en samling med skråblikk på fjellfolk, skiturer, turistforeningshytter og løping generelt». Boka utgis av Fri Flyt og kan kjøpes her.
