Kanotur til Setten

– Hva, nå? Er ikke det forferdelig kaldt?

– Jo, kanskje..

Det er siste helgen i november, og jeg tenker at kano må være det perfekte ekspedisjonsfremkomstmiddelet i denne mørke og våte årstid.

Hadde Roald Amundsen spurt før han skulle til Sydpolen, om det var en god idé, hadde han ganske sikkert blitt både demotivert og lettere deprimert av alle de negative reaksjonene.

Derfor har vi eventyrere, altså Amundsen og undertegnede, sluttet å spørre folk til råds før vi bestemmer oss for hva slags tur vi skal på.

Vi bare sier ifra når vi allerede er på vei. I begge tilfellene i et lånt fremkomstmiddel.

Jeg hadde imidlertid spurt om å få låne bilen vi var på vei i. Amundsens mål var Sydpolen, og mitt mål en øy en halvtimes padling ut i innsjøen Setten, en times tid østover i bil fra Oslo, er detaljer, detaljer.

Hvis vi nå forlater Amundsen ett øyeblikk, for heller å gi min ekspedisjon ut i innsjøgapet litt oppmerksomhet, vil jeg si følgende: Har du aldri slått opp en Ally-kano før, bør du nok beregne et par-tre timer mer på dette, enn det du tror etter å ha blafret igjennom brosjyren. Minst. Nå skal jeg ikke påstå at jeg er noen nileser av bruksanvisninger, og jeg hadde droppet å se videoen som følger med.

Men jeg hadde vært med å sette opp en Ally-kano for en tre års tid siden, så dette skulle gå som en lek.

Mikkel hadde vel kanskje snakket om at han skulle se videoen, men tiden, den tiden. Den går som regel altfor fort.

Som Amundsen mot Sydpolen, hadde jeg valgt mitt team med omhu. Det som gjelder, er å velge de som kan noe du ikke er suveren på, men som allikevel ikke truer din posisjon som ekspedisjonsleder. Slik Hjalmar Johansen åpenbart gjorde, og derfor måtte sitte igjen på skuta da Amundsen gikk mot polen. Derfor var min makker god til å lage mat, svært god. I tillegg til dette snakker vi om en habil kanopadler og bålmaker av rang. Jeg vil jo for all del ikke få noen til å tro at min makker bare var med fordi han hendig nok hadde en kano. Uansett.

Vi kom oss ut av den frådende Oslogryta en novemberkveld, kjente roen senke seg langs svingete veier mot øst. Planen første dag var grei. Det var å komme seg til startpunktet for ekspedisjonen. Teltplasser var det ikke flust av i starten av vår ekspedisjon, særlig ikke når de må ligge maks to meter fra bilen en mørkt og hustrig natt. En parkeringsplass av grus. Det kan faktisk funke hvis det bare er sent nok, og du er desperat nok. Jeg er ikke stolt av det, ok. Men jeg er faktisk ganske sikker på at både du og Amundsen ville gjort det samme. Det var dessuten mindre veier og flere teltplasser på Amundsens tid. Norge var jo bare villmark på den tiden.

I solskinn og frustrasjon dagen etter bygger vi kano. Vi har funnet en campingplass. Fraflyttet for anledningen eller sesongen, men med fine muligheter for å bygge og sjøsette en kano. Det er en ganske vill og god følelse, å skulle bygge sitt eget fremkomstmiddel. Der slo jeg nok deg, Amundsen. Et eldre ektepar kommer bort til oss og vil hjelpe til.

Gamlekaren vil gjerne gjøre noe, mene noe, men står mest i veien for Mikkel, ja, både han og meningene hans, egentlig. Mikkel er en fredelig type, men jeg kan se det gnistrer litt, da han tilslutt må ta en pause, gå en liten tur ned til vannet og roe seg litt ned. Vrange kanoer og bedrevitende pensjonister er en skikkelig rå cocktail.

«Jeg er mest spent på om farkosten vår holder helt frem. Jeg orker ikke å bade akkurat nå.»

Mange timer og en skeiv kano senere, legger vi fra land ut mot det store eventyret. Hva følte Amundsen da han la i fra kai? Jeg er mest spent på om farkosten vår holder helt frem.

Jeg orker ikke å bade akkurat nå. Det har begynt å mørkne. Vi har et kart, og vi har sett oss ut noen øyer ikke altfor langt unna. Amundsen og undertegnede har muligens litt ulike ambisjoner og mål med eventyret. Men det er greit.

Vårt mål er å finne en teltplass, og vi skal brenne bål. Det er jo det man gjør på kanotur. I hvert fall vår kanotur. Og det er november, tross alt. Alle andre sitter jo uansett inne, brenner stearinlys og strikker. Mens de snakker om at det er akkurat det man skal gjøre i november.

Neste dag er det sludd i lufta, men vi har et eldorado av plass under presenningen, sluddet rekker ikke frem til oss og bålkaffen. Mat er viktig på kanotur. I hvert fall vår kanotur.

I en kano har du plass til at du kan ønske og drømme om å spise på en øde øy. Det har vi tatt konsekvensen av.

«Vi tar en oppdagelsesrunde på Setten. Ikke så satt som den kanskje høres ut som. Runder små øyer, grunne passasjer og høye, mørke trær som lener seg mot oss fra bredden.»

På kanotur må vi jo også nødvendigvis padle litt. Vi tar en oppdagelsesrunde på Setten. Ikke så satt som den kanskje høres ut som. Runder små øyer, grunne passasjer og høye, mørke trær som lener seg mot oss fra bredden.

Det er vegger som går rett opp, det er faktisk noen som bor her, på gårdene på andre side. Ellers er det tomt. Det er en underlig følelse å padle i november. Verden er ikke helt seg selv, den venter på noe. Den er litt mer forlatt enn vanlig. Den venter på vinter.

Kanopadling i snø og vind kan få de fleste til å føle seg som en polarhelt, og det er jo det vi aller helst vil, er det ikke, Amundsen?

Vår oppdagelsesferd ender uten velt, men allikevel kalde og novembergustne kan vi dra kanoen opp på land. Det godt å vite at vi tok konsekvensen av å dra på tur med den kanoen, den er breddfull med mat og alskens kosecamp-fremmende utstyr, som fiskestang, sag og sjokolade. Dagene er korte, tiden foran bålet i mørket er lang. Det er tid for sjelegransking og de lange linjene. Bålet får det frem i oss alle.

Middagen lager seg selv over bålet, desserten steker vi på pinne. Dadler, blåmuggost og en baconbit som vi surrer rundt, stikker pinnen gjennom godsakene og lar det godgjøre seg. Neste dag padler vi hjem.

Brekker kanoen sammen på fem minutter. Ser litt overrasket på hverandre. Tar en high five og kjører hjem.

Expedition completed.

Helgen etter er det 15 minusgrader . Det gjelder å time sine eventyr og oppdagelser riktig.

Er du ikke enig, Amundsen? Hvis du hadde levd i dag, er jeg ganske sikker på at du ville vært en  stor tilhenger av at «timing is everything».