En trall for Mázejohka

Det tar over en time å humpe seg innover vidda med en Skoda Octavia som ikke er skapt for Finnmarks grusveier. Det er som om padlinga allerede har startet, og vi er midt i de heftigste strykene. Stopper. Går ut. Synfarer. Kjører videre. Løfter bort en stein, lager en liten bro. Krysser fingre. Understellet får kjørt seg, og barna småløper ivrig ved siden av. Vi når til slutt start.

Elva som bukter seg er den nordsamiske betydningen av Mázejohka. Elva bukter seg heldigvis så ideelt at den innbyr til en rundtur. Og det er ikke hverdagskost å ende opp der du starter når elvepadling står på menyen. Ingen skyss eller ekstra logistikk. Ingen utsatt sykkel, bil nummer to, taxi eller overtenking av hvor bilnøkkelen skal være. Kun tralling. I to dager til ende. 

Vi er ikke sponset, men det må være lov å nevne at de to kanotrallene vi brukte var triumf og tragedie. Uten for mye hemmelighetskremmeri kan vi etter drøyt 15 kilometer med kuperte firehjulingveier, lett utnevne Nordmarka til en suveren vinner. Store hjul, behagelig høyde, robust og samarbeidsvillig. Motsatsen ble en liten lettvekter som resulterte i bøyd rygg, stadig fastsetting i steiner og et ønske om master i mindfulness og stressreduserende øvelser. Litt snodig. Jeg som hadde testet investeringen helt til postkassa hjemme uten større utfordringer, omtrent slik sender-mottaker-bruksanvisningen gløttes på under flyreisen til Alpene.

Det er gull ved utløpet av Soagnojávri. Om det er innenfor å avsløre. Forekomstene utløste aldri noe rush av lykkejegere, men smakte fortreffelig på pannekakene den dagen elva ønsket velkommen. Moltemyra leverte til både bålkake og fryseren hjemme. Av andre råvarer hilste harren hyppig på kroken, og barna sikret middagen med fisk på rundt 8 hekto. Hadde vi derimot vært noen titalls år tidligere ute, ville det vært røya som freste i panna. Grunnet utsetting av harr og ørret, er det nå laksefisken med den store ryggfinnen som har festet grepet på Mázejohka. Tidligere års initiativ og gode intensjoner har medført store omveltninger i økosystemet, og utsetting og flytting av innlandsfisk krever i dag tillatelse av fylkeskommunen.

Elva er leken og variert. I våre to Ally-er serveres vi småstryk, rolige partier, noe fløting og en bæring. Vi får kiling i magen og kano i hjertet. Eldstejenta på tolv år er ivrig på noen mer fartsfylte opplevelser etter vi har gått langs land for å lese strykene. Av og til bærer vi bagasjen før vi setter i vei. Det er mestring og mening i viddelandskapet. Det at første del av turen går over tregrensa gir en ekstra dimensjon, og vi besøker Paradisstranda, Geitramsfossen og Canada-svingen. De 45 kilometerne med padling står ikke tilbake.  

«Nettopp padling er en fabelaktig aktivitet for å få myggfri. Utpå elva er de uansett borte».

– Hvordan kan det regne når det er sol, spør Maiken på åtte år.

Jeg må innrømme at jeg forventet å se en regnbue der utenfor teltet, men i suset av summing kom jeg på at det var noe vesentlig jeg hadde fortrengt. Seks bein og vinger er vel svaret, i tre ulike innpakninger. Mygg, knott og små svarte fluer hamrer hissig mot duken fra skyfri himmel. Det var selvfølgelig ingen regndråper, men et upåklagelig artsmangfold. Hunnmyggen er klar for dagens proteindose.

Vi må vel innrømme at vi forventet en noe lavere insektrate snart midtveis i august. Middagene ble stort sett fortært innendørs og ga oss en vekker på hvor heldige vi har vært på tidligere padleturer. Nettopp padling er en fabelaktig aktivitet for å få myggfri. Utpå elva er de uansett borte. Og når vi først er inne på elva og padling, kan det nevnes at vannstanden var lav. Padleåra subba stadig ned i bunn. Og kanoen satt seg fast her og der. Det var derimot ingen snerk på kakaoen. Når sant skal sies.

Melodien har festet seg og er følgesvenn nedover. Det er Mari Boine sine toner av Maze som spiller på lag med strømmen. Bruser i vannet. Som beveger oss. Joiken som til de grader ble revitalisert av Ella Marie og ISÁK med en forrykende versjon full av følelser. Den er skrevet til bygda Masi. Til folket. Kulturen. Skolen og kirka som skulle legges under vann. Vi kjenner rytmen i takt med bølgene. Volumet stiger i det ellers så stille landskapet.

Vi ser ingen andre på vår lille ferd nedover elva. Villmarksfølelsen er definitivt til stede. Samtidig vet vi utmerket godt at vi er gjester i kulturlandskapet. Langs bredden er det både gamle fangstgroper, så vel som reingjerder fra nåværende drift. Reinsdyra glimrer med sitt fravær da de enda er på sommerbeite langs kysten. Kombinasjonen av natur, kultur og historie beriker turen og gjør oss ydmyke.

Det skraller av torden de siste hundre meterne før Mázejohka har bukta seg tilbake til der vi startet. Regnet kommer omtrent når lampa for lavt kjøleveskenivå begynner å lyse i bilen. Heldigvis gjør kaldt elvevann susen og bringer oss trygt i havn til et vennepar i Alta. Vannet vi nylig dyppet årene i, møter her saltvannet. På veien har det passert kirka som slapp med skrekken, Nord-Europas største canyon, Tyttebærhaugen, laksefiskere og Altademningen som likevel ble realisert. Demningen som satte fyr på engasjement, naturkamp og samiske rettigheter. Ekkoet som aldri stilner: La elva leve.

Vi løfter snyltekoppene og utbringer en skål. For Mázejohka. Opplevelsene og historien. Og rett som det er tar jeg meg selv i å ta en liten trall for elva som bukter seg. Den gir gjenklang og fester seg. Dypt der inne.