Padling på Nordkinn

Eventyrerne falt pladask for naturen i nord og satset alle kort på en kombinasjon av gjestehus og turistinformasjon.  

Utenfor lå tre røde kajakker på hengeren, og snart kjørte vi forventningsfulle sørover mot Skjånes, fiskeværet der vi skulle begynne turen. Vi hadde ikke kommet langt avgårde før vi ble slått av det øde landskapet.

Fra bilvinduet stirret vi undrende ut over det som syntes som et endeløst hav av grå stein.

I en artikkel i A-magasinet skildret Halvor Hegtun dette surrealistiske månelandskapet på en meget treffende måte da han beskrev landskapet med «noen aldeles ubegripelige forekomster av stein, grus, tomhet, vind». 

I Skjånes var det definitivt slutt på veien. Luften kjentes rå og kald da vi gikk ut av bilen. Ifølge kalenderen skulle det visst være sommer, men med 6-7 sure grader føltes det mer som høst. Vi hutret og kjente oss med ett veldig alene da vi hadde lempet kajakkene av hengeren, og vinket Tina og Ruan farvel.

«Rundt et nes kom en verden av forrevne klipper og vill natur til syne. Dimensjonene på landskapet lot seg ikke fatte.»

Etter mye om og men var alt klargjort, og snart jobbet vi oss famlende frem langs land. Rundt et nes kom en verden av forrevne klipper og vill natur til syne. Dimensjonene på landskapet lot seg ikke fatte. Fra våre spinkle farkoster fremsto Tanafjorden enorm, og langt fremme mot nord så vi Austhavet strekke seg mellom Nordkinn på den ene siden og Varanger på den andre. På himmelen sto to regnbuer som fargerike paletter mot de blygrå skyene bak. Luften kjentes intenst frisk, som om hvert åndedrag fylte kroppen med noe rent og velgjørende. Vi kunne ikke annet enn juble over eventyret vi var på vei inn i.    

Det gikk allerede mot morgen da vi trakk kajakkene på land i Skarfjorden. Ved ruinene av en gammel låve fikk vi i gang et bål, før vi lente oss tilbake i gresset og nøt restene av sommernatten og landkjenningen. Etter noen timer på øyet, pakket vi fiskestengene og bega oss langsetter en liten elv som førte oss til et vann bare seks meter over havet. Det var som å komme til et hemmelig paradis. Så frodig, intenst grønt og vakkert var det, at vi lurte på om vi hadde kommet til en annen verden, en oase fylt med rikdom og skatter. Fra fjellsidene kom lyden av brusende elver og små fossefall, og i luften summet det av insekter som virret rundt hodene våre. Livet kjentes fullkomment, som om vi hadde kommet hjem. Vi slang litt etter røya, men ble mest sittende og bare måpe, så fascinerte var vi. 

Dagen gikk og ble til kveld før vi kom oss videre, men hva gjorde vel det i et land der sola skinner døgnet rundt? Lydløst bar det videre forbi holmer og skjær, og naturen fremsto villere og mer overveldende for hvert nes vi rundet. Vi gled forbi Finnkongkeila som i sin tid var et stort fiskevær der så mye som 1000 mann på det meste rodde fiske, men som på grunn av rasfare ikke ble gjenoppbygget etter at tyskerne brant det ned. Med sin strategisk viktige plassering i forhold til skipstrafikken rundt Nordkinn, fant det tyske krigsmaskineriet utrolig nok også veien hit, blant tørrfiskgjel og vill natur. 

I Lillekeila gikk vi i land blant steinblokker som havet gjennom uminnelige tider hadde slipt til forunderlige, kunstneriske figurer. Vi ble fort enige om at Lillekeila skulpturpark var langt mer spennende enn den på Ekeberg, bare litt mindre tilgjengelig. På stranden lå lag på lag med perfekte, trill runde rullesteiner. Inneklemt mellom stupbratte fjellsider og i en kald trekk som kom feiende, dro vi i gang et kjærkomment bål og lagde et solid måltid mat, som vi håpet vil gi oss energi resten av natten.

«Livet kjentes fullkomment, som om vi hadde kommet hjem. Vi slang litt etter røya, men ble mest sittende og bare måpe, så fascinerte var vi.»

Med pause og nye krefter bar det atter videre, men snart var noe i gjære. De siste timene hadde padlingen foregått i skyggen av bratte fjellsider, men nå hadde klokken blitt midnatt og det var tydelig at det eneste som skilte oss fra de herlige strålene fra midnattsolen, var et nes forut. Men det gylne lysskjæret der fremme var ikke det eneste. I luften hang også lyden av et svakt brus som ble sterkere jo nærmere vi kom. Da vi endelig rundet neset, var det nesten så vi tippet rundt. Som en åpenbaring var det som om hele verden plutselig var gull, forgylt av solen som hang lavt over Austhavet, og på himmelen det som må ha vært tusenvis av fugler. Det som noen minutter før bare hadde vært susing, var med ett blitt til et øredøvende spetakkel av skrik fra måker, alker, teist, krykkjer og annen sjøfugl. Langs det forrevne landet sto flere kolossale staur der det satt tettpakket med hekkende fugl. Dette var altså Omgangsstauran naturreservat. Rundt kajakkene kom fuglene flyvende lavt over vannflaten bare meter fra oss, og med ett kom også tre niser og en sel til syne. Midt i alt dette kaoset av vinger og liv, dukket det også opp fire havørn, som snart ble både seks, sju og åtte majestetiske ørner rett over hodene våre. Det var noe fullstendig eget og ubegripelig vakkert over dette skuet. Tankene falt fort på tittelen «Reise inn i solen», en av Hans Lidmans klassikere. 

Klokken var halv fire på natten da fyret på Omgang kom til syne, og vi gikk i land. Stedet fremsto umiddelbart som selve definisjonen på den ytterste utpost. Fra middelalderen og langt inn nyere tid var Omgang det største og viktigste stedet på Nordkinnhalvøya, nå var det lite igjen som minnet om det. Her fantes bare en forbausende frodig slette med eng og blomster og hav så langt øyet kunne se. Samt tre hytter og en fyrlykt.  

På morgenen kom kulingen peisende fra vest og sjøen gikk hvit. Det var ikke snakk om å komme videre, så vi ruslet en tur i området. Her fantes et spesielt terreng med kvasse bergrygger som så ut som om de brutalt hadde skåret seg opp gjennom jorden. To reinsdyr løp skremte av sted innover fjellet og en tårnfalk hang elegant på himmelen på jakt etter mat. Langs fjæresteinene lå mengder med russisk drivtømmer i kolossformat og et sted fant vi rygghvirvlene av en hval. Det var rester av gamle båter og ytterst på neset bak fyret sto fundamentet til en tysk kanon. 

Men det var ikke bare fiskere og tyskere som gjennom tidene hadde funnet veien til Omgang, her hadde det også engang vært trolldomskyndige. Ettersom Omgang i tidligere tider var tingsted, ble det også utført hekseprosesser her. Fra rettsprotokoller finnes to kjente tilfeller fra 1600-tallet. Lisbet Nilesdatter og Kari Eidisdatter ble begge dømt til å brennes på «ild og baall» for drap ved hjelp av trolldom. Ettersom kristne lærde mente nedgangen til Helvete måtte ligge på Varangerhalvøya, var heksejakten i Finnmark spesielt iherdig. 

Etter to dager vindfaste på dette merkverdige stedet, roet endelig vinden seg og på kvelden kunne vi legge i vei på det siste stykket av turen. Igjen gledet vi oss over alt det enkle. Et karrig landskap som med sitt vide utvalg av lukter, lyder, farger, dyr og sanseinntrykk likevel fremsto som utømmelig rikt. 

Det var siste dag på turen, så vi tok oss god tid og nøt alt vi maktet. Vi ville liksom ikke hjem. Landet videre vestover mot Kinnarodden virket så lokkende at vi, med litt godvilje, nesten følte en liten strøm dra oss ditover. Men til syvende og sist måtte vi vemodige trekke vi kajakkene på land ved Slettnes fyr, verdens nordligste fastlands- og støpejernsfyr.

Et siste bål ble fyrt i kontemplasjon med vid utsikt over et forgylt hav. Og vi følte virkelig at vi hadde opplevd noe sjeldent og dyptgripende.