Denne problemstillingen starter egentlig med et tørk. Jeg oppdager dopapiret omtrent to meter fra stien. Det er ingen spor av bæsj, det er kun et enslig, stykke papir som ligger der. Det ser ikke en gang brukt ut.

Umiddelbart tenker jeg at det er søppel, noe som enkelt lar seg fjerne. Et ørlite bidrag til en ren og ryddigere sti. Visse steder er slike etterlatenskaper et så stort problem at det fører til både forbud og menneskeforakt. Og dit vil vi jo ikke.