Vi ankommer Trollvann idet Simen Mørdre staker oppover bakken så snøspruten freser. Han innkasserer tredjeplass og går direkte til finalen. Så kommer han hastende bort til oss.
– Hei, vi setter oss der borte, sier han.
– Du må gjerne puste ut først. Skifte til noe tørt?
– Trengs ikke. Jeg rakk jo ikke å bli svett en gang!
LANGTUR: Her over Axel Heiberg-breen. Foto: Privat
Simen Mørdre er klatreren, polfareren og den tidligere konsernsjefen iinvesteringsrådgivings-selskapet Acta. Nå har han hoppet av finanskarusellen og begynt å jobbe for reiselivsnettverket «Det virkelig gode liv».
Dette kunne vært klisjeen om konsernsjefen som ville ta tiden tilbake. Forretningsmannen som ville gjøre noe mer meningsfullt. Men Simen Mørdre er ingen klisjé.
En seig jævel, sier folk som kjenner han. Veldig sta. En som gjør som han vil og som får det til.
Selv beskriver han seg som en som verken er raskest, sterkest eller høyest. Men jo, han går god for det med staheten.
Det er neppe tilfeldig at han har besatt direktørstillinger i Skeidar, Orkla og DnB Nor før han ble konsernsjef i Acta.
– Jeg har alltid vært bestemt på at jeg skulle ha meg en skikkelig jobb ved siden av turlivet, sier Mørdre selv, passe breialt, passe beskjedent.
Men mer om det om litt.
For Mørdre har ikke bare surfet toppene i norsk næringsliv. Som 21-åring skrev han seg inn i norsk ekspedisjonshistorie da han og broren Sjur krysset Grønland (1986). Brødrene var tidlig ute med å bruke skiseil som framkomstmiddel.
I 1990 var «The Mørdre brothers» på ny ekspedisjonstokt. Denne gang som de første nordmennene som gikk til Sydpolen etter Roald Amundsen. Året etter gikk de til Nordpolen.
Siden forstsatte Sjur bortover med nye turer til Grønland og Nordpolen.
Simen fikk på sin side smaken på store fjell.
Det har ført han opp på blant annet Mount Everest (8850 moh), Gasherbrum II (8035 moh) og inn i en vedvarende drøm om K2 (8611 moh).
– Hvor kommer ekspedisjonstrangen fra?
– Jeg samler ikke på topper. Jeg synes det er noe patetisk over det. Jeg er mer en turtype. En avansert turist som synes det er hyggelig å være på tur. Godfølelsen kommer når du har gått så lenge i underbuksa at den ikke er ny lenger. Det er skikkelig trivsel. Skjønnerduhvajegmener, sier han.
1. HARD KAMP: Everest-ekspedisjonen i 2007 ble en brutal påkjenning for kroppen. Simen måtte kjempe seg ned på egen hånd. Da diabetikeren omsider kom ned til campen, hadde han blodsukkerverdier som var åtte til ti ganger over normalt.2. NÆR MÅLET: Her på vei opp toppeggen på fjellet Gasherbrum II (8035 moh.) i Pakistan. Begge bilder: Privat
Det har ikke vært like trivelig, alltid.
Tre ganger har han sett døden i hvitøyet. Første gang var da han ble kullosforgiftet i campleiren i Antarktis.
Andre gang var da han skulle klatre Aletschhorn (4193 moh), som ligger i Sveits. Simen hadde løst seg ut av tauet, var litt sløv og tråkket feil. Han falt og skled på ryggen nedover. Tok fatt i isøksa og prøvde å hogge tak. Prøvde å gjøre det han har lært på kurs. Men øksa fikk ikke feste. Det går styggfort nedover. Han har begge bena utfor stupet idet øksa får tak i en ujevnhet i isen.
Under beina er det 800 loddrette meter til fast grunn. Adrenalinet dundrer.
– Det er det nok nærmeste jeg har vært den andre siden.
Mørdre hoster litt, før han fortsetter:
– Men det som var fint å oppdage, var at jeg jobbet konstruktivt helt til slutten.
Det er et fjell som ruver over alt annet for Simen Mørdre.
K2 har vært hans drøm helt siden han og Rolf Bae var på Aconcagua sammen i 2004.
– Det er bare å se på K2, så forstår du hvorfor det virker på en magnet på oss som har gjort litt, sier han.
Året etter Aconcagua-turen er de klare for det som mange omtaler som verdens farligste fjell. Men rett før avreise er Mørdre sterkt ønsket som konsernsjef i Acta. Det kan ikke vente. Mørdre tar jobben, vitende om at fjellet vil stå der til siden.
– Dessuten hadde jeg på følelsen at de ville streve med å lykkes. De hadde for mange mål samtidig, sier han.
Rolf Bae og klatrekompisene lykkes ikke i 2005, men de peiler seg inn på nytt forsøk i 2008. Mørdre forbanner seg på at da skal han skal bli med. Slik blir Mount Everest i 2007 en treningstur før K2.
Den 16. mai står han på toppen av verdens høyeste fjell, 8850 meter over havet. Det er en fantastisk god følelse. Oppstigningen har gått lett. Det er først når nedstigningen begynner at Mørdre kjenner at kroppen er trøtt. Den vil ikke lystre. Han er svimmel.
Den sveitsiske ekspedisjonslederen ser at nordmannen sliter, men han sier at Simen må fikse det selv. Mørdre må sette seg ned i snøen. Folk bare går forbi.
– Det var ganske brutalt, forteller Simen.
Det hører med til historien at Simen Mørdre er diabetiker. Han var helt i tåka. Likevel klarte han å kjempe seg ned til campen.
– Jeg hadde et blodsukkernivå som var åtte til ti ganger over normalt. Det skal nesten ikke gå an å overleve. Det var veldig ubehagelig å kjenne at kroppen sakte, men sikkert var i ferd med å bryte sammen, medgir han.
Simen hadde lovet å ringe hjem da han kom ned igjen. De andre nordmennene som var der hadde ringt hjem til sine, og de hadde meldt hjem at de ikke hadde sett noe til Simen.
Hjemme trodde de han var død, inntil Simen omsider fikk tak i broren sin, Sjur – som forøvrig også har erfaring fra store turer, både grønlandskryssinger og Sydpolen solo uten etterforsyninger.
– Sjur skjønte ingenting. Det var visst bare babbel.
– Hva sa kona da du kom hjem?
– Hun hadde nok vært bekymret. Men hun er vant til at jeg fikser meg.
– Ja?
–Det betyr litt hvem du er gift med når du er den du er, sier han, og fortsetter:
– Da Ernest Shackleton kom hjem etter Sydpolen- ekspedisjon, spurte kona hvorfor han hadde snudd elleve mil før målet. Han svarte: Hva vil du ha, en død løve eller et levende esel? Jeg synes det var godt sagt, sier Mørdre.
Han har vært gift med Kari-Mette i 20 år. De traff hverandre da de studerte på BI. Verken hun eller døtrene på 16 og 13 har samme turiveren som faren. Døtrene er mer opptatt av musikk og dans.
– En ærlig sak, synes Simen.
I ANTARKTIS: Simen Mørdre har vært på flere lange ekspedisjoner. Bildene er tatt på vei over Axel Heiberg-breen, med skseil over isen mot polpunktet. Foto: Privat
Sommeren 2008 er det duket for nytt K2-forsøk for Simen: Han skal på tur med Rolf Bae, Cecilie Skog, Lars Nessa og Øystein Stangeland.
Samtidig er det finanskrise i verden og høy temperatur på jobben. Det er 600 ansatte, 2000 aksjonærer og fandens oldemor. Simen innser at han kan ikke bare dra.
– Jeg er en mann som har veldig vanskelig for å gråte, men da jeg satt i bilen hjem fra Gardermoen etter å ha ønsket de andre god tur, felte jeg noen tårer, medgir Mørdre.
Det tar ikke lang tid før det renner over igjen.
Kun få uker senere ringer telefonen hjemme i Asker. Det er midt på natta og Mørdre venter på en telefon. En stemme som skal fortelle om K2-suksess.
Det får han ikke.
Det er faren til Rolf Bae som forteller Simen at klatrekameraten hans har omkommet. For første gang ser døtrene faren sin gråte.
– Det er første gangen jeg har mistet en venn. Det går ikke an å forberede seg på det, sier han.
Igjen blir det et voldsomt nasjonalt medietrykk. Mørdre blir ekspedisjonens talsperson her hjemme. Sorgprosessen måtte settes på vent til medietrøkket var over. Og nå, etter alt dette, drømmer han fortsatt om K2?
– Svaret på det er ja.
– Du er familiefar og har hatt topplederjobber som har krevd mye av deg.
– Ja.
– Du har en sykdom krever et rigid kosthold, du har lagt bak deg tre turer som nesten har sendt deg i døden. K2 er et nådeløst fjell.
– Ja.
– Er det ikke litt egoistisk?
– Jeg ser logikken i resonnementet og ventet at spørsmålet kunne komme. Men jeg melder meg jo av hele tiden, så det har ikke vært så farlig, sier han og flirer litt, før han fortsetter:
– Jeg er en individualist. Det vet alle som er rundt meg, og jeg tror de forstår meg. Jeg ville ikke fungert hvis jeg skulle bruke fritiden i sofaen. Jeg har alltid likt å se om jeg kan få til ting og jeg har fått til mye til tross for at jeg har en begrensning som diabetiker. Faen heller, du må hjelpe Cato Zahl Pedersen med å få av ham jakka fordi han ikke klarer det selv, men se ellers hva han har klart.
– Har du lært noe gjennom turene dine som har vært nyttig for deg som leder?
– Jeg tror ikke jeg er så verst på å ha omsorg for en gruppe og jeg tror veldig på å bruke gruppens ressurser for å få til ting. Jeg sier ikke at jeg er en naturlig leder, men jeg liker å passe på at vi beveger oss i riktig retning, at alle er med, har nok å spise og drikke. Det er sikkert femi, men det er utrolig viktig. Jeg har erfart en del som jeg ikke lærte på BI.
Han fortsetter.
– Dessuten er det er noen steder her i verden som rører ekstra ved meg. Antarktis, for eksempel, der luften er så klar og dyrelivet er fortsatt helt intakt. Du kan gå helt innpå pingvinene uten at de blir skremt. Du blir i ett med naturen. Jeg er utrolig takknemlig for muligheten til å kunne oppleve det, forteller Simen.
TOPP-FOKUS: Simen Mørdre på vei opp mot Mount Everest i 2007. Det var først på vei nedover problemene startet, og som nesten kostet han livet. Foto: Privat
Det har vært mye bratt læring, hittil. Tross de uhyggelige turopplevelsene, erkjenner han at det er tiden da det smalt i Acta det aller mest slitsomme han noensinne har vært med på.
Gründeren Fred Ingebrigtsen ble arrestert, mistenkt for organisert innsidehandel.
Selskapet som Mørdre var konsernsjef i, og som hadde hatt en eventyrlig framgang de fire siste årene, ble stemplet som en versting i finansverdenen.
Anklagene haglet om råsalg av investeringsprodukter.
– Jeg har aldri opplevd maken til trykk fra mediene. Det var bare å starte med opprydningen. Det var forferdelig krevende, sier Mørdre i dag.
– Du føler et veldig ansvar når noe er gjort urett. Og vi hadde gjort feil. Noen av sakene som kom opp var direkte flaue.
– Hva var flaut?
– Det at kunder hadde hatt tillit til oss, en tillit som vi ikke forvaltet på en skikkelig måte.
I mediene ble Acta beskyldt for å jakte kunder til sine langsiktige investeringsprogram på gamlehjem.
– Den saken ble blåst ut av proporsjoner. Sannheten er at vi hadde to tilfeller der rådgivere orienterte om tilbudene våre på et fritidssenter for folk over 60 år på Oppsal. Jeg synes det er noe ganske annet enn et gamlehjem. Men vi var en del av en grådighetskultur. Jeg hadde ansvaret som konsernsjef og jeg var bestemt på å være med å rydde opp.
På toppen av dette kom finanskrisen. Da opprydningsjobben var ferdig i fjor, måtte han ha seg en skikkelig sommerferie. Alle så at Mørdre var helt nedkjørt. For første gang på lenge ba han om en lang sommerferie. Det var dessuten lenge siden legen hadde meldt alarm og alle blodprøvene varslet rødt – altså virkelig alarm.
Simen Mørdre erkjenner at han er en håpløs pasient på Bærum sykehus.
– Det er ikke så lett å passe på kostholdet når du flyr fra møter til møter og fra land til land. Det er ikke linser og mørkt rugbrød overalt.
Etter en måneds hvile, var han like gåen. Alle skjønte at kroppen til Mørdre trengte pause. Han gikk av som konsernsjef i Acta og fikk med seg en etterlønn på nærmere tre millioner kroner.
Etter noen uker ringer Knut Kloster jr. – den pensjonerte skipsrederen – og spør om de to kan gå en tur.
Knut forteller at han gjerne vil ha Mørdre med i reiselivsnettverket sitt, som han har døpt «Det virkelig gode liv». De kunne trenge kompetansen hans.
Mørdre takker ja.
– For meg er det bedre å jobbe enn å hvile, erkjenner 44-åringen.
OPTIMALE fORHOLD: Simen Mørdre jobber nå i hotell- og restaurantnettverket «Det virkelig gode liv» og har kontor på Grefsenkollen i Oslo. – Det er moro å drive med noe annet enn de pengegreiene, forteller han. Foto: Matti Bernitz
«Det virkelig gode liv» består av 15 hoteller og restauranter. Blant annet Kabelvåg Hotell i Lofoten, Røisheim ved Lom, Skarsnuten i Hemsedal og Grefsenkollen i Oslo.
Simen er strategen, systematikeren og realisten i det eksklusive nettverket. Hans nye kolleger kjenner ikke noe særlig til slitne-Simen. Når han er i Lofoten gnistrer det av han, visstnok. Selskapet har kjøpt tre nye steder etter at Mørdre kom inn.
– Det virkelig gode liv ...
Mørdre vrir seg når han uttaler det smått pompøse navnet.
– Jeg fleiper med de andre og sier «hei, dere i det virkelige liv». Men det er veldig gøy å gjøre noe helt annet. Utfordringen framover er å få sesongstedene til å bli lønnsomt nok hele året. Det er ingen pengemaskin, men vi får det til.
– Er du glad for at du hoppet av finansverdenen?
– Det har jeg ikke sagt at jeg har gjort, kontrer han raskt.
– Jeg måtte gå av toget en stund. Kanskje hopper jeg på igjen. Det er ingen som vet hvor haren hopper.
Mørdre smiler bak solbrillene. Det han vet, er at han har det bra akkurat nå. At det er morsomt å drive med distriktsutvikling og at det er gøy å jobbe med noe annet enn «de pengegreiene».
– Jeg er vel en fyr som trenger endring. Jeg får en uro i kroppen om det ikke skjer noe. Jeg forstår meg ikke på 25-åringer som ikke lenger er nysgjerrige på livet. Jeg kjenner 85-åringer som fortsatt er det. Jeg håper jeg er slik når jeg er 85.
– Gitt at helsa holder?
Mørdre hører ikke spørsmålet, for i samme øyeblikk meldes det fra høytaleren at det er finale i skirennet som han arrangerer. Simen sier at han ikke orker. Prøver å gjemme seg bak journalisten.
«Simen Mørdre har trukket seg fra finalen», gjaller det fra høytaleranlegget.
Mørdre spretter opp.
– Nei, nei, vinker han, og løper så raskt langrennsskoene tillater.
– Jeg er med!
