Evig eventyrer

Vi skal møte Erling Kagge. Ta t-banen opp til Sognsvann og snakke om den siste boka hans. Vi har valgt oss et støyende og forvirrende møtested. Vår mann skiller seg til alt hell ut i mengden.

Halvlangt hår.

Helskjegg.

Noe vill i blikket.

Jaget? Har han mye uro i seg?

Vi spør rett ut.

– Ja, jeg har jo det. Jeg tror alle har det slik. Hverdagen er et jag. Vi legger jo opp til at det skal være sånn, sier han.

VILLMARK: Erling Kagge var den første i verden til å nå både Nordpolen, Sydpolen og Mount Everest. Til Nordpolen og Sydpolen gikk han uten støtte og radiokontakt. Foto: Privat

SKIPAUSE: Børge Ousland og Erling Kagge på tur sammen til Nordpolen. Fortsatt går de turer sammen nå og da. Foto: Privat

MANNEN OG PULKEN: – Jeg tror ikke det er noen trend. Jeg tror det er noe dypt menneskelig å få holde på med sine ting uforstyrret, sier Erling Kagge. Foto: Privat

Etter de berømte polekspedisjonene sine, gikk Erling fullt og helt inn for å bygge opp sitt eget forlag. Han har ikke gjort noe ekspedisjonsartet siden han forsvant ned i kloakken av New York i 2012. Forlagssuksessen er velkjent. I fjor solgte Kagge Forlag bøker for 84,3 millioner kroner. Til oss er han like opptatt av å snakke om at Kagge gir ut masse bøker som knapt selger. Om viktigheten av å være godt forberedt. Jobbe hardt. Ingen rom for unnasluntring, om seriøsitet i alle ledd.

– Når du er gründer, ligger du våken om natta og kaldsvetter. Jeg er naturligvis veldig heldig som er en del av en gründerbedrift som går bra. Men vi jobber hardt med manus, salg og markedsføring, det er ikke rom for å være slapp. Det har jeg nok fra pol-tiden, sier han.

Det du lærer av å være lenge på tur, å være stille med deg selv og egne tanker er at det du bekymrer deg for i dagliglivet egentlig er ganske bortkastet.

Det var bøkene til Helge Ingstad og Stein P. Aasheim som igangsatte eventyrlysten hos unge Kagge. Det å dra på tur, skrive om det og kanskje også leve av det. Slik ble han den første i verden til å nå både Nordpolen, Sydpolen og Mount Everest. Til Nordpolen og Sydpolen gikk han uten støtte og radiokontakt. Sydpolen-ekspedisjonen innebar 50 dager mutt putt alene med en 120 kilos pulk. Dagboka fra den turen står igjen som et spennende dokument i norsk polarhistorie.

– Det mange ikke forstår, er at ensomheten er lettere å takle når du ikke har anledning til å ringe hjem. Ringer du samboeren din, snakker hun om oppvaskmaskina som har røket, om regninger, slike ting som du prøvde å komme deg unna. Det er mye bedre å holde kjeft, sier Erling.

– Kan slike lange, ensomme turer gjøre det vanskeligere å komme tilbake til sivilisasjonen, tror du?

– Ikke for meg. Jeg tror det blir lettere. Det du lærer av å være lenge på tur, å være stille med deg selv og dine egne tanker, er at det du bekymrer deg for i dagliglivet egentlig er ganske bortkastet, sier han.

Antarktis er det stilleste stedet han ha vært. 

– Jeg synes det var fint. Det var noen korte tunge stunder, men stort sett var det fantastisk å være alene. Mye handler om å holde humøret oppe, ta inn inntrykk og bli en del av naturen. Bygge humøret opp og ikke trekke det ned med banning og negative tanker, sier han.

Mye handler om å holde humøret oppe, ta inn inntrykk og bli en del av naturen. Bygge humøret opp og ikke trekke det ned med banning og negative tanker.

Den siste boka hans, Stillhet i støyens tid, føyer seg på inn i rekken av lignende bøker som folk griper etter for tiden.

Pust.

Kjenn.

Strikk.

Hogg ved.

Erling henter fram eventyreren i seg i sin bok.

Det å undre seg er en av de reneste gledene han kan tenke seg. Helst uten å bli forstyrret. Han understreker at det å stenge verden ute ikke handler om å snu ryggen til omgivelsene, men det motsatte: Å holde en retning, se verden litt tydeligere.

– Jeg tror ikke at det er noen trend, jeg tror det er et dypt menneskelig behov, det å kunne drive på med sine ting uforstyrret, sier han.

– Hvem skrev du denne boka for?

– Jeg skrev den for meg selv. Jeg har søkt stillhet på mange forskjellige måter opp gjennom. Jeg har til og med prøvd yoga. En venninne av meg som har levd litt hardt kom hjem fra Sri Lanka, hun hadde vært på retreat. Hun så veldig fresh ut. Jeg hadde en ti dagers luke og bestemte meg for å dra. Jeg tenkte at nå skal jeg ikke google og finne ut at dette ikke er noe som passer meg. Men det var fint, det. En indisk doktor som dryppet ting i panna på meg. Det var vegansk mat og massasje hver dag.

— Hvor lenge flyter man på en slik retreat?

– Ikke så lenge. Men du vet, we are a part of all we have met, som det heter i diktet. Det var veldig lærerikt. Men det slo meg at det er alt for langt å måtte dra til Sri Lanka for å koble av, stenge verden ute. Det hele handler om å finne sin stillhet der du er. Det er mer en tilstand enn noe faktisk. Det å få stengt verden ute for en stund. Det kan skje i dusjen. Når du går til jobb. Det nytter ikke å kjøre bil for da må man forholde seg til trafikken. For meg er naturen et sted hvor jeg finner en dypere stillhet.

Han famler ikke etter ordene. 

– Thor Gotaas har sagt at i India har de yoga. På Jamaica har de reggae. I Norge har vi diagonalgang. Det er en veldig god observasjon. Det handler om balanse, å bruke hele kroppen, jevnt. Det er mosjon naturligvis, men det er først og fremst er det godt for sinnet, sier Erling.

Han erkjenner at friluftslivet hans har endret seg en hel del fra det han er mest kjent for.

– Å ja. Jeg var jo meget egosentrisk. Det er man jo når man gir alt for slike prosjekter som jeg har gjort. Folk prøver jo å pakke inn miljøvern, veldedighet og det ene med det andre. Men man gjør det jo for seg selv, ofte i konkurranse med seg selv. Du kommer ikke bort fra det.

Man snakker jo gjerne om det å ha tid til seg selv og bli kjent med seg selv. Men jeg vet ikke om man blir helt kjent med seg selv, jeg.

– Hvordan er friluftslivet ditt nå?

– Mitt forhold til friluftsliv er at det skal være et klart alternativ til bylivet ellers. Litt sånn som Fridtjof Nansen beskrev det. Naturen er viktig for meg. Der finner jeg stillhet, og tid til å undre og stenge verden ute for en stund. Det er mange måter å finne stillhet på, noen strikker, noen trenger musikk. Jeg finner stillhet i naturen. Du må finne din egen vei. Jeg har alltid hatt behov for å være litt alene. 

– Mer nå enn før? 

– Ja, det er viktigere enn noen gang, og jeg tror mange føler det slik. Det er så mye støy og inntrykk på alle kanter. Man snakker jo gjerne om det å ha tid til seg selv og bli kjent med seg selv. Men jeg vet ikke om man blir helt kjent med seg selv, jeg, sier han spørrende.

For ordens skyld, han drar ikke bare på turer alene. Børge Ousland og han har jevnlig kontakt og legger inn noen småturer innimellom. Et litt snodig sammentreff med to av samtidens mest kjente polfarere er at de begge har modifisert klokkene sine med norgesreim. 

– Du får spørre Børge hvem som var først, sier Erling og flirer, nevner noe saklig om metall, hud og kulde. 

Så fortsetter han videre, forteller om fine stunder med Arne Næss på stedet hans, Tvergastein, ved foten av Hallingskarvet. 

– Folk spurte meg, hva driver dere med der oppe, hva snakker dere om? Sannheten var at vi gjorde ingenting. Det var jo det som var poenget med å være der, sier han og smiler.

Han har sitt eget sted. Ei bu. På Blefjell.

Nansen elsket også Blefjell.

–  Den kostet meg 220.000 kroner. Det er den naturligvis verdt. Det er noe med å ha et sted, sier han, uten å fullføre setningen.
 

En vanlig dag i Erling Kagges liv består av å stå opp tidlig, lage havregrøt til de barna som er hjemme (heldigvis liker døtrene havregrøt, som både er sunt og enkelt å lage). Deretter går eller sykler han på jobb i sentrum, er i møter, svarer på mail, leser, prater, kommer hjem, lager skikkelig middag, og når klokka blir halv sju, da legger han seg nedpå – rett ut – og hypnotiserer seg selv, før det er full rulle fram til halv tolv. Han lærte fem hypnose-teknikker av en kompis da han studerte filosofi i Cambridge, som visstnok gir total stillhet.

– Jeg gjør det hver kveld, alt fra fem minutter til en halvtime. Det erstatter ikke søvn. Men etterpå føler jeg meg rett og slett fylt med overskudd, sier han.
 

Av samme årsaker foretrekker han å gå til og fra jobb i stedet for å ta t-banen, som tar halvparten så lang tid. Banen hjemmefra Villa Dammann tar 16 minutter.

OM ERLING

Anne Gaathaug, forlagssjef Kagge:

Erling er en veldig tilstedeværende kollega med utrolig god hukommelse, og som er opptatt av stort og smått. Utholdenheten og nysgjerrigheten hans har jeg lært veldig mye av, samtidig som han er flink til å snu seg fort og legge ting bak seg. Erling refererer ofte til det arabiske ordtaket: Hundene bjeffer, men karavanen må videre. I det rommet ligger veldig mye. Noen ganger må man stå i det, og vi må vite når vi skal bruke kreftene på å komme oss videre. Det er nok det mest unike ved han. 

– Det er gjerne litt stress med å skulle rekke t-banen. Det er gjerne litt støy med å være ombord, også. Passasjerene maser når de skal av. Å gå tar meg omtrent en halvtime.

 
Vi ankommer Sognsvann, markas svar på Karl Johan. Noen går. De fleste løper. Vi setter oss ned ved vestsiden av vannet. Hovedpersonen vrenger etter hvert av seg genseren. Det er mye varme i den lave høstsola. Oslo har hatt to måneder uten regn.

T-skjorta han har under er illustrert med en gedigen tommel opp.

– Været er jeg egentlig ikke så opptatt av. Jeg er helt væruavhengig. Men det er naturligvis deilig når det er varmt i luften, sier han.

Han liker Sognsvann. Mener at det er absolutt mulig å stenge verden ute litt herfra, også. 

I Kagges gamle dager var det vanlig for familien å gå på ski tirsdager og torsdager og lørdager og søndager. Erling oppsummerer dette som «hyggelig. Ikke noe han hadde vondt av, i hvert fall».

– Når faren min ble spurt om det var blåbær i skogen, så skjønte han ikke spørsmålet, for han hadde jo vært ute og løpt, sier Erling og ler.

Mens broren Gunnar sykler Birken, har det aldri tiltrukket Erling. Men han er overbevist om at behovet noen har for å sykle med startnummer, på mange måter handler om det samme som han selv søker når han går seg en tur i marka. For noen er naturen et sted å prestere, for andre er det rekreasjon. Erling omfavner hele spekteret.

– De som skal moralisere over andres friluftsliv synes jeg ingenting om. Friluftslivet har vært slik til alle tider. Folk få gjøre som de vil så lenge man oppfører seg innenfor rimelighetens grenser. Jeg synes det er fint, sier han.

Han er ikke nødvendigvis ferdig med ekspedisjoner. Han må bare ha det rette prosjektet, som han sier. Han bruker mye tid på en annen lidenskap, reiser verden rundt og samler kunst. Passer på å minne seg selv på hvor privilegert faktisk han er. Også at han er mer privilegert enn mange andre.

– Det er altfor fort gjort å glemme, sier han.

Det å runde 50 år fører med seg en del jubileer. Også 60- og 70-årsjubileer. Det igjen medfører en del taler. Og gjenganger-sitatet «Alla dessa dagarna som kom og gick, inte visste jag at de var livet».

Erling himler med øynene.

OM ERLING

Børge Ousland, polfarer og venn:

Erling er en veldig sjenerøs fyr, en det går an å stole helt og fullt på. På tur er han svært uorganisert, og til dels med ti tommeltotter, men han tar det igjen på humøret. Han har gjennomføringsevne og er en utrolig stayer. Han var nok litt mer kantete før, men etter at han studerte filosofi ble han mye mer balansert  og reflektert, så den filosofiske tilnærmingen han har lært seg å se verden og problemer med har vært positivt. 

– Folk vet du, de nikker og stemmer med. Det er litt trist. Jeg synes jo at man burde ha tenkt på det litt før hvis man begynner å dvele ved det når man bikker 50. Livet er selvfølgelig langt hvis du vet hvordan du skal bruke det.

– Hvordan synes du selv at de første femti har gått?

– Nei, livet blir jo ikke helt slik man har tenkt. Men jeg er i hvert fall veldig glad for de barna jeg har fått. Det er bra å få noen andre å tenke på, jeg hadde veldig godt av det, sier han.

Erling har tre døtre.

– To uker på, to uker av. 

Ingen av barna har noen tegn foreløpig til å arve sin fars naturinteresse eller hang etter lange, seige turer.

– De er med på tur, det er ikke det. Men man skal ikke tvinge dem heller, synes jeg.

Han har glede av å følge dem til dans. Og så datet han en stund en dame som løper. Akkurat det undret han seg litt over. At hun foretrakk å løpe inne på tredemølle inne i stedet for ute.

– Da mister man jo en dimensjon, spør du meg.

– Du kunne jo tatt henne med ut?

– Jo, men da blir det trening.

— Løper ikke du?

– Veldig lite. Jeg går, jeg, sier han. 

Ny bok

Hva er stillhet?
Hvor er den?
Hvorfor er den viktigere enn noen gang?

Tre spørsmål – trettitre forsøk på svar.

Kagge Forlag