André Horgen – motstemmen

I det fjerne Østen var han på sjølstyr i månedsvis og rekte rundt høyt og lavt blant annet i fjellene i Tibet og Nepal.

På denne store reisen innså infanteristen at han var nødt til å forkaste en mer tradisjonell karriere, og heller velge det som sto hans hjerte nærmest: Friluftsliv og idrett.

Og gjerne idrett som foregår i natur. Som bringer oss over på spørsmålet: Hva er egentlig forskjellen? Hva er idrett og hva er friluftsliv?

– Det er to fenomener som henger tett sammen, og det er ikke lett å bruke presise begreper som definerer dem og skiller dem, sier Horgen, og begynner på en lengre utlegning om ordet «friluftsliv» sin plass i norsk offentlighet. 

Selv om Henrik Ibsen introduserte ordet «friluftsliv» i diktet «Paa vidderne» fra 1859, tok det lang tid før ordet ble allment brukt.

Ifølge Horgen var det ikke før på 1970-tallet at «friluftsliv» ble skilt ut som et eget fenomen med vesentlig annet innhold enn «idrett».

I oppveksten ble Horgen preget av en turglad mor og idrettsinteressert far, noe som kan forklare at de to begrepene til en viss grad er to sider av samme sak for ham.

Et mer interessant spørsmål er hva friluftslivet gjør med oss?

André Horgen er ikke blant de nyreligiøse misjonærene som mener at «friluftslivet» er veien, sannheten og målet, og at alle har godt av å gå tur i skog og mark.

– Jeg er enig i at friluftsliv kan gjøre godt for mange, men ikke nødvendigvis for alle. Det er ikke sikkert at det har større verdi å gå fra hytte til hytte framfor å synge i kor eller spille sjakk. At det fins noe der ute i naturen som er bra for oss alle og som alle trenger, tror jeg ikke noe på. Det har også vist seg vanskelig å dokumentere dette naturgitte «noe».

Allerede her har Horgen sannsynligvis klart å hisse på seg enkelte naturromantikere som sverger til troen på at friluftsliv fikser det meste, enten man har vondt i ryggen eller vondt i viljen. «Frilufts-terapi» er noe Horgen har begrenset tro på.

– Men må det dokumenteres vitenskapelig at det føles bra å være i naturen? Holder det ikke å bare føle det?

– Joda, hvis det er bra for deg å gå tur, så fortsett med det. Mennesket er en art fra naturen, men erfaring har vist at menneskeheten belaster naturen. Det er en myte at det finnes menneskelige sivilisasjoner som har vist seg bærekraftige på sikt. Tvert imot viser forskning oss at selv svært naturnære kulturer har styrt mot kollaps. Troen på at det å være ute i naturen gjør oss miljøvennlige, er en feilslutning. Friluftsliv slik vi driver det i Norge i dag er ikke bare lite bærekraftig – det forbruker den samme naturen som vi påstår vi elsker.

Jeg sniker meg ut i neoprendrakta, og oppsøker lite brukte stier slik at jeg får trent på løping og svømming.

Det er dette som kalles «friluftsparadokset» og som stadig flere av oss må forholde oss til: I jakten på de ekstatiske naturopplevelsene kjøper vi stadig mer utstyr, vi reiser stadig lengre og vi setter stadig flere spor etter oss i villmarka. Og ved hjelp av virale medier sprer vi det glade budskap, som igjen fører til økt belastning. Sammen med kollega Jan Ove Tangen, professor og idrettssosiolog, skrev Horgen en kronikk i sommer hvor de pådro seg vrede fra flere hold, deriblant generalsekretæren i Norsk Friluftsliv, Lasse Heimdal. 

– Du tukler med selve livsnerven vår, den norske folkesjela?

– Mulig det, men det er viktig å ta et oppgjør med myten om at friluftslivet i Norge er miljøvennlig og fører til miljøvennlig atferd. For å redusere CO2-avtrykket er vi nødt til å redusere utstyrskonsumet vårt og prioritere friluftsliv i nærmiljøet. I tillegg må vi ta tøffere politiske valg. Hyttebyggingen i utsatte deler av den norske fjellheimen og småbåttrafikken i Oslo-skjærgården er helt horribel. Hytte, båt og utenlandsreisene er verstingene i friluftslivets klimaregnskap, sier Horgen. 

Problemet, ifølge han, er at friluftslivet og det naturbaserte idrettslivet er blitt til de grader legitimert av myndighetene og toneangivende organisasjoner som Turistforeningen, Norsk Friluftsliv og Idrettsforbundet. Å endre på denne opinionen er ikke gjort over natta. Det er derfor vi har forskere til å ringe i alarmbjella.

– Vi bør i hvert fall ikke sette oss på vår høye hest og flagge friluftslivet som nøkkelen til et mer bærekraftig liv, når det beviselig ikke er slik, sier han. 

Hva med familien Horgen sjøl, drar ikke de på lange reiser, har ikke de hytte på fjellet?

André og kona Inger Hele Eide Horgen har bosatt seg i den akademiske ghettoen Breisås utenfor Bø, som sies å være det naturnære nabolaget i verden med tettest forekomst av doktorgrader. Ryktene vil ha det til at familien Horgen kjører av gårde tidlig på formiddagen både lørdager og søndager for å bedrive idrett og friluftsliv.

– Joda, vi har tre barn på 11, 14 og 16 som alle er svært aktive innen langrenn, fotball og triatlon. Vi kjører bil, men fyller i hvert fall opp bilen. Så hender det at vi drar lenger av gårde på kanotur eller tinderangling. I sommer gikk vi over Styggebreen til Galdhøpiggen mens vaffel-helikopteret flakset over oss og hundrevis av turister gikk i taulag over en isbre, som smelter under beina våre.

– Hvor mange par med ski har familien Horgen hjemme?

– Hmm… Det er nok nærmere 30 par alt i alt, må jeg innrømme. Men telemark-skiene er en del av et spleiselag! Jeg vil påstå at jeg har vært bevisst på friluftsparadokset i mange år. De to eldste i familien fikk vel et par Syden-turer, men ikke den yngste. Jeg tror at møter med ideologiske forbilder som Nils Faarlund, og forpliktelsen ved det å være lærer i friluftsliv har gjort meg mer miljøbevisst. Jeg er nok ikke like tro mot egen overbevisning som Nils, men jeg prøver. 

André Horgen vil ikke framstå som et moralsk idol, men mener at mange av de miljøvennlige valgene vi kan gjøre, egentlig ikke er noe stort offer.

– Det føles så riktig å ta mer miljøvennlige valg, og det er det jeg virkelig vil.

Horgens store helt fra gammelt av, Stein P. Aasheim, er en av de som selv har engasjert seg i klima- og miljødebatten den siste tiden, enten det gjelder gondoler i Romsdal eller polfarere i Arktis.

– Boka «Stein Ps eventyrlige reiser» inspirerte meg og kompisene til å dra på egne eventyrferder i naturen, så han var helten da jeg var ung. I dag ser jeg at han skaper mange gode diskusjoner, også for studentene våre på friluftslivstudiet. Når Aasheim kritiserer posører på Instagram for å «fake» friluftslivet og framelske seg selv, og gjør narr av dem ved å stille opp i rosa tights og ballong, så er det enkelte som ser den rosa ballongen som et uttrykk for «girl power». Stein P. har nok posert han også opp gjennom årene, og sikkert i bar overkropp, påpeker Horgen. 

Slik er André Horgen ganske klartalt, selv om sine egne helter. Han står stødig i sin egen forskning og forbeholder seg retten – og noen vil si plikten – til å være akademisk frittalende uansett hva saken gjelder.

Ennå har vi ikke kommet til det temaet som opptar ham aller mest, og som doktorgradsavhandlingen hans handler om: Risiko, og faren og konsekvensene av å ferdes i naturen.

Horgen tar til orde for risikoens verdi ikke ved å dyrke risiko i seg selv, men ved å akseptere at den fins og anerkjenne at friluftslivet kan ha noe for seg selv om ulykker skjer. For å sitere Horgen i hans egen avhandling:

«På grunnlag av antall dødsulykker kan man ikke si at friluftslivet har blitt farligere i løpet av 2000-tallet. Disse funnene understøtter premisset i St. meld. nr. 39 (2000-2001), om at fysisk inaktivitet fortsatt er en langt større trussel mot folkehelsen enn ulykker og skader i friluftslivet.»

Selv er ikke Horgen den som tar de største sjansene ute i naturen, men mange vil beskrive ham som modig i den offentlige debatten.

Han går ikke av stien for å opponere eller provosere, og blir ofte plassert på scenen på konferanser der arrangøren trenger en motstemme som våger å ta til motmæle mot autoriteter som Nortind eller NVE eller Turistforeningen for den saks skyld.

Som akademiker er Horgen mer opptatt av statistikk enn av personlige skjebner. Han har skrevet mange kronikker de siste årene der han tar til orde for å hause ned stemningen som media lager om at friluftslivet er så forferdelig farlig.

– Har du selv opplevd alvorlig skade på tur, eller havnet i snøskred?

– Jeg begravde min bror og kompisen i et selvutløst skred bak hytta da vi var små, men ellers har jeg vært forskånet fra stygge uhell. Den verste nesten-ulykken var da jeg var en hårsbredd fra å miste en student i et skavlbrudd i Hurrungane. Likevel mener jeg at det gjelder å ikke bli hysterisk og overfokusert på sikkerhet i friluftslivet. Når jeg har vært på topptur med mine egne barn, har vi noen ganger droppet hjelm og ryggplate. Det har praktiske årsaker for selv pappa klarer ikke å bære alt utstyret, men jeg har tro på å lære ungene opp til å gjøre fornuftige vurderinger framfor å polstre dem fra topp til tå. 

Det fins risiko og et sted må man sette grenser. I dette ligger det også at det fins risiko man må akseptere.

Et faglig poeng Horgen liker å trekke fram er risikotermostaten i ethvert menneske: Hangen til å gi gass når vi føler oss tryggere.

Et klassisk eksempel er fra en mer hverdagslig og urban aktivitet som sykling. Myndigheters innføring av påbud om sykkelhjelm kan redusere risikoen for hodeskade dersom du havner i en sykkelulykke, men det er ikke gitt at hjelmen reduserer risikoen for å havne i en sykkelulykke.

Tvert imot, folk sykler nemlig fortere og tar større sjanser med hjelm, enn uten. Motsatt kan dette bety at du kjører mer forsiktig ned et fjell uten hjelm, enn med.

– Og dette sier du vel vitende at dine egne barn kan skade seg på topptur, eller bli tatt av skred?

– Ja, jeg må stå i denne holdningen da også. Det fins risiko og et sted må man sette grenser. I dette ligger det også at det fins risiko man må akseptere. 

Igjen er det fristende å sitere fra Horgens avhandling. Under avsnittet «Sikkerhetsstatus for friluftslivsaktiviteter» skriver han at det er en subjektiv vurdering å bedømme om ulykkestallene for den enkelte aktivitet er høye eller lave:

«På den ene siden kan man hevde at hvert dødsfall er ett for mye. På den andre siden vet vi at det å leve innebærer livsfare.»

Horgen henviser til en studie som viste antall skader per 1000 timer utøvelse av ulike aktiviteter. Da fant man at klatring, surfing, ski, og seiling var langt mindre skadeutsatt enn aktiviteter som ishockey, håndball, fotball og basketball.

«Likevel konkluderte man at aktiviteter som f.eks. fjell- og isklatring måtte vurderes som høy-risiko aktiviteter sml. med de øvrige fordi risikoen for dødsfall var så mye større.»

Sånn går timene når man snakker med André Horgen, eller leser det han skriver. Men hvem er han egentlig? Hva er det han holder på med når han ikke studerer friluftsliv og risiko? 

Det er allment kjent blant venner og kolleger at André Horgen elsker excel. På jobb setter han opp nøyaktige arbeidsplaner for både ham selv og hele kollegiet på Institutt for friluftsliv, idrett og kroppsøving.

Heller ikke er han den som drikker mest og er sist i seng på fest, og på telttur utmerker han seg som et ordensmenneske med sekken sirlig pakket og fast plass til alt utstyret.

En av de få gangene han virkelig ble stresset var på tur til Stølsmaradalsseter vest i Jotunheimen.

Ved ankomst til hytta i øsende regnvær og med begrenset bagasje, oppdaget Horgen at han hadde glemt nøkkelen. Dette var hans ansvar! Tenke seg til.

Enden på visa ble at Horgen og turfølget demonterte et vindu for å komme inn i hytta, og deretter satte det pent på plass igjen.

Ikke overraskende sies det at Horgen er over gjennomsnittet disiplinert og effektiv.

Det må man være når man er oppofrende trebarnsfar, jobber fulltid som lektor parallelt med å fullføre en doktorgrad og i tillegg rekker å trene seg opp til å fullføre Norseman – verdens hardeste triatlon fra Sognefjorden til Gaustatoppen. Ikke bare en, men to ganger! 

Her er altså forklaringen på hvorfor André Horgen er blitt observert i åsene rundt Bø i neopren og joggesko, selv om han forsøker å gjemme seg for folk.

– Ja, det stemmer nok det. Jeg sniker meg ut i neoprendrakta, og oppsøker lite brukte stier slik at jeg får trent på løping og svømming. Det er helt fantastisk å løpe rundt i naturen og svømme over vann. Jeg er villig til å ta risikoen for å bli sett, sier Horgen.