Kart for turen
I 1932 ble deuterium oppdaget av en amerikansk kjemiker, noe han fikk Nobelprisen for. Oppdagelsen førte til utvikling av tungtvann. Professor Leif Tronstad forstod at Norsk Hydro hadde det som skulle til for å produsere tungtvann, med unntak av selve produksjonsprosessen. Denne var Tronstad med på å utvikle. Hvis du skal gå denne turen, anbefaler vi også å sjekke ut Sabotørstien, som er en fin etappe å kombinere med Tungtvannaksjonen. Finn flere turguider her!
Norsk Hydro begynte å produsere tungtvann til vitenskapelig formål allerede i 1934. På det tidspunktet var det en vågal satsning fordi det ikke var noe kjent marked for produktet, med unntak av at tungtvann kunne brukes til grunnforskning.
Noen få år før andre verdenskrig ble det gjort store framskritt innenfor atomforskning. Forskere fra flere land forsto at den nye kunnskapen kunne få stor militær verdi. Tyske forskere oppdaget at tungtvann kunne bremse nøytroner slik at nøytronene kunne reagere med uranet i reaktoren.Vitenskapsmennene mente at de trengte fem tonn tungtvann og ti tonn uran for å få i gang en kjedereaksjon som var selvopprettholdende.
På Rjukan var den årlige produksjonen av tungtvann på 1,2 tonn i 1940. Den tyske okkupasjonsmakten økte produksjonen kraftig. I 1941 passerte den årlige produksjonen 12 tonn. Ansatte ved Norsk Hydro forsto at noe var galt, og varslet britisk etterretning ved hjelp av den norske motstandsbevegelsen.
Britisk etterretning fryktet at Tyskland var i ferd med å bygge en atomreaktor. De fryktet også at kunnskapen kunne videreutvikles til å utvikle en atombombe. Dette måtte stanses for enhver pris.
Det ble antatt at tungtvannsproduksjonen var det mest sårbare for den tyske atomforskningen. Britene mente at sabotasje av produksjonsanlegget og lagerbeholdningen ville ha størst effekt for å hindre tyskerne fra å utvikle atomvåpen.
Professor Leif Tronstad engasjerte seg i forsvaret av Norge da krigen begynte. Høsten 1941 flyktet han til England. Da britene begynte å studere tungtvannsproduksjonen på Vemork, samt hvordan de skulle ødelegge den, ble Tronstad en viktig brikke.
41 britiske ingeniørsoldater ble flydd inn til Møsvatn med to store seilfly sent på kvelden den 19. november 1942. Horsa-seilflyene var så store at de kunne frakte inntil 30 fullt utrustede soldater. To bombefly slepte seilflyene til målområdet, deretter skulle seilflyene lande på egen hånd.
De britiske soldatene som deltok i Operasjon Freshman skulle marsjere til Vemork, sprenge fabrikken, for så å komme seg til Sverige.
Storbritannia bygde til sammen 3600 seilfly av denne typen under andre verdenskrig. Flyet skulle slepes til landsettingsområdet med bombefly eller transportfly, for deretter å lande på egenhånd. Operasjon Freshman var den første operasjonen hvor seilflyene skulle tas i operativ bruk. Foto: Erlend Larsen
Et forparti på fire nordmenn skulle rekognosere landingsplass for de store seilflyene. Operasjonen fikk navnet Grouse. Natten mellom den 18. og 19. oktober 1942 landet Jens-Anton Poulsson, Arne Kjelstrup, Knut Haugland og Claus Helberg med fallskjerm et sted mellom Songavatnet og Skorene. De hadde en måned på seg til å komme i posisjon, rekognosere og klargjøre for de britiske soldatene.
Med tungt utstyr gikk de på ski gjennom dyp snø. Det var en lang og strabasiøs tur på håpløst føre. Skimarsjen gikk over Songavatnet og Bitdalsvatn, og passerte Farhovdfjellet den 3. november. Det tok dem to uker å gå strekningen som er fem mil i luftlinje, men de måtte gå fram og tilbake flere ganger for å få med alt utstyret de hadde med.
Bare batteriene til radiosenderne veide 30 kilo. To dager senere nådde de jakthytta de planla å bruke som base, den ligger ved Sandsvatn ved Grasfjell.
Hytta de bodde i er i ferd med å bli omgjort til et lite museum. Dekningshytta var bygd for å huse tjenerne til skipsreder Klaveness, men sabotørene tok den i bruk for en kort periode. Senere ble hytta tatt i bruk av motstandsfolk og karer fra kompani Linge i forbindelse operasjonene Sunshine i 1944-1945. Formålet med denne operasjonen var å beskytte viktige industrianlegg mot ødeleggelse i tiden frem mot frigjøringen.
Nasjonalparksenteret skal gjenskape atmosfæren fra krigen. I hytta vil vi få se hvordan hverdagen fortonet seg for sabotørene. En av dem hviler på en seng mens en annen kommuniserer med England på radioen.
Det vil også bli bygd en visningshytte som skal fortelle historien til denne dekningshytta og de andre syv hyttene sabotørene brukte de månedene de oppholdt seg i Norge. Museet skal fortelle mer om hvem sabotørene var og hvordan de trente i Skottland. Museet skal også fortelle om faunaen i fjellet, så det blir både lokalhistorie og biologi.
Planen var at de store seilflyene skulle lande på Tangen mellom Møsvatns to fjorder. De fire soldatene skulle finne nøyaktig landingsplass, og måtte ta hensyn til de tyske luftvernkanonene som var plassert ved demningen på Skinnarbu.
På myrene til høyre i bildet ble det planlagt å lande to seilfly i oktober 1942. Foto: Erlend Larsen
Nordmennene hadde med seg en Eureka, som er et radiopeileapparat som flyene kunne navigere etter. Det ble satt ut på kvelden den 19. november. Da de hørte lyden av flymotorer tente de på lyktene som skulle markere landingsplassen.
Flygerne så ikke bakken, og tok ikke sjansen på å lande. Etter flere forsøk satte de kursen tilbake til Skottland. Det var dårlig vær og flyene iset ned. Det førte til at det ene seilflyet måtte slippe seg løs fra bombeflyet, og landet ved Lysefjorden. Det andre bombeflyet og seilflyet havarerte også. De kom seg ned i nærheten av Egersund. Noen ble drept under den harde landingen, mens andre ble hardt skadd. I løpet av kort tid ble de arrestert av tyske soldater, for senere å bli torturert og drept. Etter krigen ble flere av de ansvarlige tyske offiserene dømt for drapene. Noen av dem fikk dødsdom for dette.
Britene besluttet å gjøre et nytt forsøk på å sprenge tungtvannsproduksjonen på Vemork. Denne gangen skulle det bli en rent norsk operasjon. Operasjon Grouse skiftet navn til Operasjon Swallow. Nå var oppdraget å forberede mottak av en gruppe soldater som ble kalt Gunnerside.
I mer enn tre harde vintermåneder måtte soldatene i Swallow overleve på fjellet. I frykt for tyskerne forlot de hytta ved Grasfjell og gikk en lang marsj til det neste skjulestedet. Swallow krysset Møsvatn vest for Skinnarbu og fortsatte mot nordvest. Strekningen forbi Juvikfjellet gikk de i Grasdalen, som ligger omtrent der fylkesgrensen er tegnet inn på kartet. Hytta lå ved vannet Store Saure, som ligger en mil sør for Stordalsbu. På kartet er det vannet mellom Juvikfjell og høyde 1120, der fylkesgrensen gjør en skarp sving.
Gutta overlevde den krevende vinteren på mirakuløst vis, på tross av mangel på mat. Evnen til å jakte og hente ut naturens ressurser var en viktig årsak til at de klarte seg.
Det ble gjort flere forsøk på å fly inn de seks soldatene som hørte til operasjon Gunnerside. Den 17. februar 1943 landet de norske soldatene med sine fallskjermer ved Skrykken. Det var et forrykende uvær på Hardangervidda den dagen, og gutta i Swallow trodde de seks soldatene hadde satt livet til.
I luftlinje ligger Skrykken tre mil nord for Store Saure. Uværet gjorde at det tok seks dager før Gunnerside og Swallow kom sammen i hytta i Grasdalen.
Knut Haugland var sambandsmannen i Swallow og skulle ligge igjen for å rapportere resultatet av sabotasjeaksjonen til London. Haugland la seg til med Einar Skinnarland, som på en måte var det 11. medlemmet av gruppa.
Fredag den 26. februar gikk de resterende ni soldatene til en hytte ved Langesjå. Dagen etter gikk de videre til ei hytte i Fjøsbudalen. Denne hytta lå ved stikrysset der Kjerringsveiven forlater sabotørstien.
Sommeren 2018 var grunneieren i gang med å sette opp en ny hytte som skal bli lik den opprinnelige hytta, og som skal innredes slik den var da Gunnerside lå over der. Meningen er at hytta skal leies ut til de som ønsker å bo ei natt eller to på det samme stedet som tungtvannssabotørene.
Claus Helberg hadde brukt tiden til å rekognosere på målet. Utfordringen med å angripe Vemork er det bratte terrenget, som blir ekstra vanskelig å forsere når det er glatt snø på bakken. Den mest åpenbare angrepsretningen var derfor over broen. Dersom de tyske soldatene ble alarmert ville dette blitt en selvmordsaksjon.
Soldatene diskuterte de ulike alternativene, som inkluderte å ta seg ned rørgaten bak Vemork. Den ble forkastet av frykt for at området var minelagt, noe det også var. Det endte med at de valgte å klatre ned i juvet på Våersiden av Vemork, krysse over elva og klatre opp den bratte skråningen øst for Vemork. Denne ruta ble av kjentfolk ansett for å være umulig.
Tungtvannssabotørene vurderte å angripe Vemork fra denne siden, men lot det være av frykt for at rørgata var minelagt, noe det viste seg at den var.
Det er svært bratt å klatre ned til elven og opp på den motsatte siden av juvet. Enda farligere er det å gjøre dette mens det er snø på bakken. Foto: Erlend Larsen
Ved åtte-tiden lørdags kveld den 27. februar 1943 forlot ni norske soldater i britisk uniform hytta i Fjøsbudalen for å angripe tungtvannsanlegget på Vemork. De fulgte omtrent den røde streken som går lengst øst på kartet som hører til kapitlet om sabotørstien. Den bratte ruta de gikk ned fra den ene svingen til den neste er flyttet noe for å gjøre turen tryggere for oss som kommer etter.
Oppdraget ble gjennomført med stor suksess. Anlegget ble ødelagt uten at noen ble skadd eller drept. Det var kun en norsk vaktmann som oppdaget soldatene, som dermed kunne starte på retretten uten å ha vært i kamp. De returnerte samme vei ned i juvet, over elva og opp igjen på motsatt side. Da de var nede i elven hørte de alarmen gikk på Vemork.
Parallelt med hovedveien går det en anleggsvei mot Rjukan. Den ligger litt høyere opp i terrenget. Denne gikk de mot Krosso samtidig som tyske soldater kjørte mot Vemork for å ta sabotørene.
Et lite stykke før den nedre stasjonen til taubanen tok soldatene av fra anleggsveien og klatret opp gjennom skogen til anleggsveien som går opp bakken under taubanen. På toppen av bakken hadde tyskerne en luftvernsavdeling, så de måtte være oppmerksomme. En halv kilometer før den øvre stasjonen til Krossobanen forlot de veien og tok seg opp til vidda. Langt ut på formiddagen nådde de tilbake til hytta ved Langesjå, hvor de ble liggende et døgn.
Flere tusen soldater søkte gjennom fjellet for å pågripe tungtvannssabotørene, men de lyktes ikke.
Den 3. mars fortsatte soldatene til Skrykken. Der skilte soldatene fra Swallow og Gunnerside seg, og fortsatte i hver sin retning. Gunnerside, med unntak av Knut Haukelid, gikk til Sverige i full uniform for å returnere til England. De gikk nordover til Lågliberget og videre forbi Dagali. Hallingdal ble krysset sør for Gol. De kom så langt nord som til Skeikampen i Gausdal før de fortsatte østover og krysset Gudbrandsdalen og Østerdalen sør for Rena. Etter to uker krysset de svenskegrensen ved grenserøys 106, ikke så langt fra Gravberget.
Haukelid og Kjelstrup ble igjen på vidda for å organisere motstandsbevegelsen, mens Helberg og Poulsson reiste til Oslo. Senere utførte de andre oppdrag.
Okkupasjonsmakten intensiverte gjenoppbyggingen av tungtvannsproduksjonen. Britene ble advart, og de fulgte opp med å et nytt angrep. Den 16. november 1943 fløy et stort antall B-17 bombefly over Vemork. Akkurat hvor mange det var er litt usikkert fordi ulike kilder opererer med ulike tall. Wikipedia skriver at det var 143 bombefly, mens Store norske leksikon skriver at det var 161 bombefly. Lokalhistoriewiki skriver på sin side at det var 173 bombefly som slapp til sammen 1099 bomber. Uansett hvor mange fly som faktisk deltok, ser du at det var svært mange fly med en stor sprengkraft som deltok i angrepet.
Det er vanskelig å angripe Vemork med fly, så effekten på målet var ubetydelig. Aksjonen hadde en menneskelig pris, for 21 sivile ble drept. På noen av turene som blir omtalt i boka kan du se krater og rester etter bombeangrepet.
Den siste tungtvannsaksjonen ble utført den 20. februar 1944. Den dagen fraktet tyskerne produksjonsanlegget og restlageret av tungtvann med fergen over Tinnsjøen. Da fergen passerte et av de dypeste områdene eksploderte en bombe, og fergen sank i dypet med 14 norske sivilister.
På noen av turene som er omtalt i boka kan du se rester etter bombene som ble sluppet den 16. november 1943.
