Ved kaien står det sykler, som er til utlån for å sykle inn til brearmen. Grusen knaser under sykkeldekkene. Vi tråkker forbi frodig beitemark, grønne trær og beitende sauer. Det er idyll som omgir oss på vei inn til Engabreen i Meløy i Nordland. Engabreen er en brearm av Svartisen.
Syklene parkeres inntil trær. Det står flere sykler her allerede. Vi er ikke de eneste som vil oppleve idyllen.
Vår turguide Anne Maria leder oss oppover stien.
Oss er tre karer. Meg selv, og turkameratene Lars og Martin. Sistnevnte, en tsjekker som sto med tommelen opp i Stjørdal.
Han skal til Lofoten, men utsatte ankomsten dit da vi tilbød ham å slå følge med oss noen dager.
– Breen har krympet veldig.
Anne Maria peker mot brearmen og det glattskurte fjellet rundt den.
Engabreen har trukket seg kraftig tilbake de siste årene. Først i morgen skal vi opp på breen.
I dag er det tusen høydemeter opp til DNT-hytta Tåkeheimen, deretter fire hundre til opp til toppen av Helgelandsbukken, som står på agendaen.
Vi forlater syklene og legger i vei oppover.
LES OGSÅ: Tre padlefavoritter i Lofoten og Vesterålen
«Oss er tre karer. Meg selv, og turkameratene Lars og Martin. Sistnevnte en tsjekker som sto med tommelen opp i Stjørdal. Han skal til Lofoten, men utsatte ankomsten dit da vi tilbød ham å slå følge med oss noen dager.»
Anne Maria leder an i behagelig tempo. Rolig steg for steg, med god anledning til å nyte utsikt og slående omgivelser.
Utsynet over Engabrevatnet og Holandsfjorden åpner seg etter hvert som vi vinner høyde. Innerst i fjorden ligger et cruiseskip.
Vi tar en pust, suger til oss inntrykkene og stiger videre. Omtrent på syv hundre høydemeter får vi øye på hytta. Den myteomspunnede Tåkeheimen. Nedenfra ser det ut som hytta ligger ytterst på en klippe med utsikt ut over det ganske Nordland. Vi spiser litt blåbær som dukker opp, fortsetter oppover og møter kanten av isbreen igjen etter å ha blitt skilt fra den av et fjell. Litt til og vi står utenfor døren til Tåkeheimen.
– Tusen høydemeter går da radig bare det er bratt nok, puster Lars og sikter til den unnagjorte stigningen.
– 1070 for å være presis, kommenterer Anne Maria.
Vi snur oss og ser utover landskapet.
Fjellene ligger lagvis i ulike fargetoninger fram til der øyene tar over utover i havet. Fjordarmen speiler et begynnende rødskjær på ettermiddagshimmelen.
– WOW!
Martin oppsummerer kort.
Inne i hytta pakker vi ut det vi ikke trenger å ta med oss videre mot toppen av Helgelandsbukken. Vi bikker nedpå sofa og sengebrinker en liten time. Toppen vil vi sikte oss inn mot til solnedgang.
«Pekefingeren er dreid ut i havet mot vest. Til det ytterste markante fjellet som stikker opp. Vi snur oss og ser bakover. Under oss bretter Svartisen seg utover.»
– WOW!
Martin gjentar seg selv når han titter ut av hytta igjen.
Himmelen har tiltatt i sitt rødskjær. Stemningen over landskapet er nærmest å beskrive som ubeskrivelig. Fra den luftig beliggende Tåkeheimen stirrer vi ned på fjelltoppene som stiger spisse opp av kysten. Vi ivrer etter å gå løs på toppturen. Komme oss enda høyere opp. Se utover hele Svartisen. Se helt til Lofoten og Træna. Skue utover landet. Det begynner med bratt steinur. Anne Maria som stifinner, vi andre klyvende etter. På vei opp mister vi Tåkeheimen av syne for en stund. Omtrent halvveis dukker hytta opp igjen. Sett ovenfra er hytta enda mer fascinerende der den ligger tett inntil den gedigne brekanten som strekker seg innover i fjellplatået under oss.
– Det er helt rått, ikke sant?
Svaret er overflødig. Anne Maria leder oss videre oppover. Det bratte blir mindre bratt. Vi ser toppen av Helgelandsbukken. Lars girer opp et hakk. Han gjør ofte det når han nærmer seg sitt mål. Vanligvis ikke så langt unna målet. Han pleier å vente til det er under 100 meter igjen. Jeg er sikker på at vi vil ta igjen en relativt utrent, pesende og melkesyreoppsamlet Lars, sprukket på oppløpet. Det skjer ikke. I stedet vinker han til oss fra toppvarden. Anne Maria peker mot nord.
– Lofotveggen.
Opp av havet stikker den vakre øygruppa.
– Og Trænstaven.
Pekefingeren er dreid ut i havet mot vest. Til det ytterste markante fjellet som stikker opp. Vi snur oss og ser bakover. Under oss bretter Svartisen seg utover. Langt nede i Holandfjorden har cruiseskipet begynt å røre på seg. Solen kryper ned i vannskorpen og blir til solnedgang. Vi vinker. Vi stirrer. Vi vet ikke helt hvor lang tid vi har sittet.
Evighetsøyeblikket tar slutt. Vi reiser oss og stirrer enda mer.
Så går vi nedover igjen.
LES OGSÅ: På kryss og travers i Rosendal
«De som er med på brevandring synes det er morsomt og utfordrende å forsere og manøvrere seg over og rundt bratte sprekker og vegger.»
Anna Maria
Hun fyrer liv i tørr ved og lukker ovnsdøren. Sprakingen fra ovnen og den dempede stemmen fra radioen fyller rommet med stemning.
– Jeg har vært her mange ganger, sier Anne Maria.
– Det er en stund siden sist nå, presiserer hun.
Anne Maria er opprinnelig fra Nederland.
– Jeg stortrives i Norge, forteller hun.
Anne Maria flyttet til Meløy og utdannet seg som friluftsguide og brefører. Nå lever hun av å by skoler, firma og turister på flotte naturopplevelser gjennom firmaet sitt Rocks´n Rivers.
– Naturen er så ren og vakker her. Familien lurte på hvorfor jeg ville slå meg til ro på en liten utpost i det kalde nord. Etter å ha vært på besøk har de sluttet å lure.
Hun forteller at overgangen fra det flate og folketette Nederland til den noe mer fjellete og befolkningsspredte Nordlandskysten ikke var spesielt vanskelig.
– Jeg er egentlig født i feil land. Jeg skulle vært født her. Det er dette som er meg.
Hun vifter mot vinduet som vender mot havet, fjellene og isbreen. Rødskjæret i horisonten har dempet seg. Nå er det et gyllent kveldslys som skaper kontraster i lag på lag med fjelltopper utover. Fjorden speiler seg fortsatt. Det stilner i samtalen utover i aftenstimene.
Lyset i vinduet slukkes tidlig.
Tåkeheimen tar kveld.
Tåkeheimen våkner.
– God morgen.
Anne Maria kommer ned fra hemsen. Hun hilser morgenfrisk til trøtte hoder som grynter opp av hver sine hodeputer. Snart brer lukten av kaffe seg og bordet dekkes til frokost.
– Nå har både Lars Pettersen og Monsen sovet her.
Førstnevnte Lars henviser til sistnevnte Lars sin signatur i hytteboka. En ny måte å utforme signaturen Lars på gjøres i boka. Deretter Anne Maria, André og Martin. Sekkene pakkes. Skoene snøres på. Alt gjøres sakte. Det haster ikke å dra herifra. Vi begir oss i bedagelig tempo nedover. Snur oss og titter oppover. Det er en stilltiende enighet om at det vil være fint å lage nye signaturer i hytteboka en dag. En stund senere er hytta ute av syne. I stedet dukker Engabreen opp igjen. Det er turkisblått lysskjær i bresprekkene som rammer inn bretungen. Vi spiser noen blåbær igjen og ser snart Engabrevatnet også. Nede på de blankskurte bergene har Anne Maria fått satt opp ei lita bu. Hun låser opp. Det er ei velutstyrt bu. Innenfor henger hjelmer, fjellsko, stegjern, isøkser og seletøy. Vi får tildelt hvert vårt og ikler oss seletøyet. Lars ikler det seg tre ganger. Først bak frem, deretter litt uforklarlig og deretter riktig. Han bukker til sitt underholdte og applauderende publikum. Vi går fra bua mot breen et par hundre meter unna. Fremme ved brekanten steiler bratt is og dype renner skjærer seg innover.
– Den har sprukket mye i sommer, forteller Anne Maria.
– Jeg har ikke gått opp herfra i det siste. Det er ikke sikkert vi kommer innpå selve breen, men moro i bratte isheng kan jeg love.
Anne Maria forteller at isen er i konstant forandring. I sommer har hun ikke vært inne på selve breen like mange ganger som tidligere.
– De som er med på brevandring synes det er morsomt og utfordrende å forsere og manøvrere seg over og rundt bratte sprekker og vegger.
LES OGSÅ: Guide til Rallarvegen
Anne Maria leder an. I taulaget bak følger vi. Martin rett bak, deretter Lars og til sist jeg. Stegjernene skjærer inn i isen noen få skritt før de må sparkes fast. Det første lille, bratte hinderet forseres. Anne Maria svinger isøksen for å lage noen trinn til oss som kommer etter. Det stiger oppover isen i en lang sprekk som fortsetter innover. Det går litt hit og dit for å finne ei rute. Både isøks og stegjern blir brukt flittig.
– Dette hullet var ikke her for et par dager siden.
Anne Maria peker på et hull som vi bøyer oss frem og titter ned i.
– Noe av det mest spennende med Engabreen er at den forandrer seg stadig vekk. Jeg vet ikke selv hva som venter meg fra gang til gang, enda jeg er på breen nesten hver dag.
Brattere ismotstand møter oss. Fra her vi står er den mannlige delen av taulaget sikre på at denne veggen skal vi greie å forsere. Bak den venter den mer åpne breoverflaten. Tror vi. Anne Maria er ikke like sikker.
– Det er nok brattere på slutten enn det ser ut herifra. Det spørs. Og det kan i så fall vente nye utfordringer bakom.
Dameprat tenker vi i vårt stille sinn. Naturens feilaktig tildelte innbilning av at vi som menn kan slikt best, tar plass i mannehodene. Vi leser det i det uutalte språk i ansiktsuttrykkene oss i mellom.
Litt senere lytter vi intenst til Anne Marias instrukser.
– Hvordan var det jeg skulle få tauet gjennom bolten sa du? Martin står øverst i brattisen av de nå lettleste mennene.
Han vil ha gjentatt sin veiledning.
– Skal jeg som sistemann skru ut boltene og ta de med?
Anne Maria bekrefter.
– Det er veldig bratt, sier Lars som klorer seg fast med isøks og stegjern og ser opp på Anne Maria som er lengst oppe i det bratteste av oss. Fortsatt et par meter under kanten. Den mannlige trioen er nå mer opptatt av hvordan vi skal komme oss ned. Vi leser det i de nye ansiktsuttrykkene oss imellom. Anne Maria formidler de tekniske instrukser. En etter en klatrer vi opp til det aller bratteste hvor den øverste bolten forseres før vi baklengs klamrer oss ned igjen. Anne Maria ler av merkelige positurer. Bakender skyter i været. Lange armer og ben klores fast med stegjern og isøks etter beste tekniske innsikt i motarbeidelsen av tyngdekraft og glatt isvegg. Ikke helt slik Anne Maria gjorde det i sin gjennomføring, og vi antar det har en sammenheng med latteren. Men hun passer på oss og forsikrer seg om at vi gjør ting så riktig som det er å forvente av oss.
LES OGSÅ: Nord-Europas reneste fjord
Vi samles på litt flatere is. Blikket vender opp mot brattisen igjen. Det ser da vitterlig ikke så bratt ut. Det er nesten så naturens feilaktigheter tar plass i gullfiskdelen av hjernen igjen, men så kort er ikke korttidshukommelsen i dag.
– Det gikk da bra dette gutter! Spennende, ikke sant?
Vi samtykker. Dette var spennende. Så vender vi nesen mot Engabrevatnet igjen. Det har skyet over når vi tar de siste stegene av den svarte kanten ytterst på brekanten. Snart henger utstyret i bua igjen. Anne Maria inviterer til middag ved bresenteret på motsatt side av Engabrevatnet. Vi sykler dit, spiser velsmakende suppe, sykler til sykkelstativet på kaia, setter fra oss syklene, tar båten over fjorden og vinker deretter farvel. Brått er opplevelsene over. Det skal ta tid å fordøye dem.
LES OGSÅ: Kaffislabberas
«Blikket vender opp mot brattisen igjen. Det ser da vitterlig ikke så bratt ut. Det er nesten så naturens feilaktigheter tar plass i gullfiskdelen av hjernen igjen, men så kort er ikke korttidshukommelsen i dag».
LES OGSÅ: Et mini-ultra i Lofoten
Svartisen
Hva: Svartisen er Norges nest største isbre på hele 370 kvadratkilometer. Det er den isbreen på det europeiske fastland som har lavest beliggenhet, bare ca. 20 meter over havet. Det gjør den lett tilgjengelig for breturer og opplevelser.
Adkomst: Enkleste adkomst til Svartisen (Engabreen) er med privatbil. Svartisen ligger langs kystriksveien mellom Mo i Rana og Bodø, og veien er i seg selv en naturopplevelse å kjøre.
Kollektivt: Det er et puslespill å komme seg til Svartisen med kollektiv transport. Fra nord kan Bodø brukes som utgangspunkt. Hit går det fly. Fra sør kan du fly til Mo i Rana. Videre må du benytte buss og/eller båt. Logistikken er sammensatt og varierer ut fra dag i uken og tid på året. Det må også påregnes en overnatting underveis fra Bodø eller Mo i Rana, da ferjer, busser og båter korresponderer dårlig.
