Romsdalsstien på fem dager

Dagene har vært korte, nettene lange, og høstsola sterk. Jeg har opplevd flere utgaver av solnedgang, stjernehimmel og soloppgang gjennom de fem dagene jeg har vært på tur. Frem til nå var dette høsten med regn og mer regn.

Det var vinter i fjellet, snøen hadde lagt seg. Kanskje var det derfor jeg kun møtte en elg og en oppsynsmann fra staten på Romsdalsstien i Romsdalen.

Nede i Åndalsnes, er cruiseturistene ekstatiske over høge romsdalstopper badende i morgensol og inntar segwayen for en rundtur. Jeg kunne i alle fall konstatere at turistsesongen ikke var over, denne uken i slutten av september. Lettelsen blir stor over å se bussen som skal ta meg bort fra denne lett kaotiske situasjonen i Åndalsnes, til Åfarnes ferjekai, der den fem dager lange turen starter helt nede ved havnivå og strekker seg opp og ned høgder som når opp i 1370 moh. 

I det jeg tar de første taktfaste stegene i vått og skyggefullt landskap, svinner lyden av biltrafikk og overtas av fuglekvitter og sildrende bekker. Sollyset løfter seg gjennom furuskogens grønnkledde matter og åpenbarer eventyrskogens evinnelige karakter, tett etterfulgt av bjørkeskogen, med rustrøde blader satt i brann av solens lave stråler. Lufta er klar. Jeg føler meg klar for Romsdalsstien. Det er 50 kilometer som skal forseres, alene. Jeg har bestemt meg for å spare telefonen for strøm, har slått den over i flymodus. I tilfelle den skal søke etter 4G her oppe, kan jeg se hvordan batterikapasiteten tappes: 96..95..94 prosent. Det er best å spare den i tilfelle jeg skulle trenge den. Jeg blir plutselig grepet av frihet og glede. Tanker som kanskje kan føles tunge, stilner. Jeg er fri. Det eneste jeg trenger å gjøre er å gå.

Den første dagsetappen er på 13 kilometer, noe som tar rundt seks timer i relativt greit terreng og avsluttes på hytta Skorgedalsbu. Det er en stor hytte med strøm, varmepumpe og utsikt til Romsdalshorn og Trolltindene. Siden det er lørdag har jeg tatt med meg skikkelig mat, som jeg lager fra grunnen av. Her trenger man ikke engang å fyre opp et gassbluss.

I morgentimene varmer sola landskapet og legger en dis over vatna. Jeg er i gang før rimen har forlatt gresset og sola så vidt kysser kanten på fjella. Hoftene er tunge, men letter raskt opp selv om sekken på 20 kg presser på. Lyngen rødmer i solas grep, på en måte som får fargen på T-ene til å blekne i forhold til de blodrøde konturene under beina mine. De dypt gule bladene på bjørka står i kontrast til den grå steinmassen av fjellgrunn bak. Dette synet får meg knapt nok til å merke at gjørma står langt opp på skoene og langs hele buksa, før senere. Det er en vakker morgen. Fjellsiden er dekket av et lett snødryss. Det er ikke et vindpust. Denne dagen ligger vannene stille og fjella speiler seg i vannet. Jeg har gått i 14 km fra Skorgedalsbu til Måsvassbu og er fortsatt ekstatisk.

Fremme på Måsvassbu, er det et hint av liv, men de siste dagsturfolkene har forlatt hytta allerede denne søndagen. Igjen står en hel hytte til rådighet. Det er nærmest for et hotell å regne, med så mange rom. Det er bare å hente vann, strekke ut, bære inn ved og lage seg en kopp kaffe – i den rekkefølgen.

Ettersom sola sakte går ned, er det i gangen på Måsvassbu en trapp opp til andre etasje, som blir helt bekmørk. Det knaker titt og ofte i veggene. Eller det er mer som et drønn. 

Ett av disse drønnene får meg til å gå opp den knirkete trappa og der står en liten lykt og lyser. Jeg kan verken huske å ha sett den tidligere, eller at noe har lyst der. Men jeg innbiller meg at jeg ikke er så veldig mørkredd av meg, og slår meg nesten til ro rundt varmen fra peisen, med tanken om at den sikkert alltid har stått der på gulvet og har en innebygd lyssensor.

LES OGSÅ: Tre flotte fjellturer i Romsdalen

Både på Sunnmøre og i Romsdalen har hyttene ofte bøker stående. Så jeg setter meg ned for å lese om Romsdalen i eldre tider og kommer over en beskrivelse av hvordan og hvem som hadde ansvaret for å drive hovedveiene før krigen.

I Molde hadde hver gård ansvar for sin del av veien. De måtte tette hull, planere og holde veien snøfri om vinteren. Noe å tenke på for de som synes veien blir dårlig holdt i dag.

Roen og søvnigheten kommer i takt med mørket. Jeg våkner til en ny solrik dag og gjør meg klar til det som sikkert er den tyngste etappen, fra Måsvassbu til Vasstindbu. I antall kilometer er den bare ti, men de to siste går i sneglefart på grunn av stigninga til 1200 moh.

Underveis er det flotte synet Mørkvatnet, som på ingen måte er mørkt når sola står på og det tar en smaragdgrønn farge av de sjeldne. Jeg setter meg naturlig nok ned her, lar sekken få fri og legger meg ned i høstfargene. Med fjellet Klauva som stiger rett opp fra vatnet og inn i den blå himmelen, føles det som å sitte i en katedral. Jeg kjenner at søvnigheten treffer. En perfekt plass for en høneblund.

Rett over skaret for Mørkvatnet stopper jeg for å lytte. Det er akkurat som å sette på støydempende hodetelefoner, eller som å bli døv, forestiller jeg meg. Ingen vind, lyden av ingenting.

Den siste kneika opp til Vasstindbu blir som ventet tung, men å telle skrittene opp til ti hjelper på takten. Det samme gjør melkesjokoladen jeg kjøpte med fra selvbetjeningslageret på Måsvassbu.

Det er snø på toppen, men bart i stien og varmt. Nesten så varmt at man skulle tro snøen forlot stedet raskt. Hytta er lita og sjarmerende. Den ligger på 1200 moh. Prosedyren er inne, finn vann, gjør peisen klar og sette seg ut i stolen for å sole seg. Hvor er folk, lurer jeg på, det her er jo faktisk helt perfekt.

Noen som har sett et bilde jeg har tatt av soloppgangen fra Vasstindbu tidligere trodde ikke helt på fargene i bildet, men det er her oppe med utsikt helt til havet, solnedgangen, soloppgangen og stjernehimmelen er som klarest og finest. 

«Det skal du vite om turene i Romsdalen: Norge har kanskje topper som er minst dobbelt så høye som tindene her, men de står gjerne på skuldra til andre fjell, så stigninger må man regne med.»

Neste dag begynner som den forrige, med solstråler inn døra mot den søtlige kanellukta som stiger opp fra havregrøten. Etappen i dag er tro mot Olav H. Hauges setning «Fjell lyt du yver skal du koma lenger».

Ned fra 1200 moh. til 500 moh. og over Styggeværshaugen på 1370 moh. Beina vet heldigvis hva de skal gjøre nå, men øynene og tanken lurer litt på hvordan man skal komme seg opp den fjellsida som ligger foran meg.

For det skal du vite om turene i Romsdalen; Norge har kanskje topper som er minst dobbelt så høye som tindene her, men de står gjerne på skuldra til andre fjell, så stigninger må man regne med.

Stavene mine slår i tung ur. Et kaldt gufs slår opp fra Helvetesbotn, og gir meg en rar fornemmelse, det griper hjertet når jeg ser ned i vatnet. Jeg går fra stein til stein, tidvis i snø, og lurer på hva som venter meg over toppen. Et stup, en tynn egg eller mer ur?

Jeg lister meg ikke akkurat, jeg hører min egen pust, sekken knirker, skoa slår i berget, men allikevel kommer jeg uanmeldt på en sovende elg på toppen av Styggeværshaugen. Han merker knapt min tilstedeværelse, men bykser raskt opp og blir i det som føles ut som en evighet stående å stirre på meg. Begge er sikkert like forbuaset over hva den andre gjør her oppe på denne tiden.

Det høres et lite steinsprang fra Helvetestind som går rett ned i Helvetesbotn og elgen bestemmer seg for å komme seg vekk. Ned den veien jeg skal gå videre. Han er rask, hopper lett fra stein til stein i den grove ura. Sklir ned gjennom snøfelta.

Jeg blir stående å se på noe som blir stadig mindre, før jeg forsøker meg på samme rute. Elgen valgte ikke å gå langs den godt oppmerkede stien, selv om T-ene vises godt. Litt lenger nede møter jeg en oppsynsmann fra staten. Jeg lurer på om han så elgen, men han konstaterte at han kun så de nye sporene i snøen.

Jeg lurer på om det ofte går elg på topptur, men han smiler bare og sier at de også sikkert har fått med seg selfietrenden. 

Den siste natta tilbringer jeg på Svartvassbu, som ligger omkranset av høge tinder. En herlig distansert plass, ute av sivilisasjonen, hvor de første stjerneskuddene observeres. En lavmelt lyd skingrer også i fjella, av et dyr, muligens elgen.

Romsdalsstien 

• Romsdalstien er 50 kilometer lang, og starter ved Romsdalsfjorden i vest, gjennom frodige daler og over noen av de de mest majestetiske fjelltoppene i Norge. Fra Skorgedalsbu i skogsterreng til Vasstindbu på 1190 moh. Dagsetapper fra 3 til 6 timer gjør turen overkommelig for de fleste, men det er til dels krevende terreng, med stein og mange høydemeter. DNT anbefaler turen fra  juli til september.

• RUTA: Åfarnes – Skorgedalsbu – Måsvassbu – Vasstindbu – Svartvassbu – Isfjorden

• NÅR: juli–september