Eikesdalen – en total dal

En gang møttes to karfolk langt opp i fjellsida, tydelig ute i samme ærend. Den ene hadde sekken full og blodet dryppet fra den på vei nedover lia.

– Jaså, vært til fjells, sa den første på vei opp.

– Ja, sa den andre.

– Sett noe rein der oppe da?

– Nei, svarte den andre kontant, og fortsatte sin slitsomme ferd ned renna.

Sannheten sier historien ingenting om. Men ingen bryr seg om sannheten så lenge historien er god.

Det er noe med denne tiden. Starten på sommeren. Henning og Tor Even har hentet meg på Åndalsnes.

Vi har kjørt nedover Romsdalen, glant opp på veggene som reiser seg rett til værs. Folk klatrer faktisk Trollveggen, jeg forsøker å forstå det. Ned til Åndalsnes, videre svinger vi rundt et nes og ett til. Vi kommer til Eresfjorden sent på kveld, men Kirsti Fagerslett og Dag Ringstad er fortsatt ute og fisker.

Vi skal få låne en hytte av dem, men først diskes det opp med mat på kjøkkenet i kårboligen og her finnes ikke dårlig tid. Det er sommer, det er lyst ute, og det er rom for gode samtaler, uansett tid på døgnet. Det mimres om den tiden Henning jobbet som lærer inne i Eikesdalen.

I disse dager stenger skolen for sommeren. Men den åpner ikke til høsten.

Som så mange små skoler rundt i landet, er det ikke lenger nok barn der inne i denne dalen, og skolen skal legges ned.

Dette blir ikke siste gang vi snakker om skolen, og heller ikke den siste kaffekoppen på denne turen.

Kaffebesøk. Og ett til innerst i Eikesdalen. Naturen er inderlig tilstede. Det er juni og irrgrønt. En strålende sol, fjell som reiser seg rett fra vannet. Vi tar turen inn til Mardøla. Fossen som Arne Næss og co forgjeves forsøkte å redde fra maskinene. De lyktes ikke. Men fossen slås på hver sommer til glede for turister. Slike som oss. Vi er heldige, den har akkurat åpnet. Vi forsøker å komme så nær som mulig, og det er store krefter i sving når massene velter seg ut i fri luft, tar et av Norges lengste fall og krasjer i seg selv nede i elvebruset. Henning, turutstyrets mann, har tatt på tørrdrakten. Lurt. Det tar ikke mange sekundene før alt er dyvått. På vei tilbake til Eresfjord skuer vi over til andre siden av vannet. Heldigvis ble ikke veien lagt dit. Nå ligger Hoemsbu der alene og uten veiforbindelse. En forlatt gård, gjort om til DNT-hytte. Et bitte lite minne om menneskets strev, under de veldige fjellene. Sånn. Bare for å sette stemningen.

LES OGSÅ: Topptur til Alnestind med ski og sovepose

Kajakkene har vi fått låne av skolen. På små steder er det aldri langt mellom leddene. Det er noen som kjenner noen, alltid. Etter nok et par kaffebesøk er kajakkene klare og lastet til bristepunktet med mat, mer mat, tau og stegjern. Vannet er stille når vi starter opp og tar sikte på Hoemsbu. Inne på vannet blåser det opp, og bølgene kommer fra ingensteds, kajakken duver. Jeg er ingen spesielt erfaren padler, og kjenner det rykker litt i kroppen hver gang en bølge kommer uforvarende på. Været er tyngre enn i går, skyene har seget ned i fjellsidene. De lokale kaller det lokket. Det kan gjerne bli liggende en stund, sier de. Dem om det. Ved Hoemsbu er det praktisk nok en strand å gå i land på, og på uthusveggen står det «Måtte jeg en gang få en så stor fisk at jeg slipper å lyve mer». Her inne ble visstnok Eikesdalens siste bjørn skutt ned en gang for herrens mange år siden. Hva en vegg kan fortelle. På tunet står et gult stort hus, sauebæsjen er altomfattende, og den gamle låven innbyr til utforskning. Vi ber til eventuelle værguder om væromslag til dagen etter. 

Den første fotturen hvert år er alltid litt slitsom. Beina skal skjønne at de ikke lenger skal dra ski oppover bakken.

Nå skal leggene og lårene løfte hvert ben et helt utall ganger. Vi tar årets første fottur opp på Gjuratind.

Den ligger pent og pyntelig 1732 høydemeter over oss. En solid dose egg og bacon setter seg godt til rette midt i kroppen et sted, og bakkene ligger klare.

Det samme gjør skyene, de henger lavt og stille. Å gå i en skysuppe hele dagen er ikke spesielt fristende, men etter hvert som vi stiger i høydemetre, stiger også skyene. Vi legger bak oss skogen, ura og kommer opp på breen. Tinden ligger fortsatt gjemt i det hvite.

Mens vi binder oss inn i tauet, får vi to minutter med rekognosering av ruta. Toppen viser seg frem så vidt, for så å forsvinne inn i skyene, og bli der.

Men kanskje er det like greit, for uten sikt opp, er det heller ikke sikt ned. 

Fjellet smalner til etter breen, og vi fortsetter oppover en rygg, som blir brattere og luftigere jo høyere vi kommer. Det går rett opp det siste stykket, men klyvingen er fin og takene gode. Det er ingenting å ha høydeskrekk for, alt er jo bare hvitt noen meter lengre ned. Jeg er begeistret. Allikevel, kameraet har jeg gitt til Henning, det er han som er sertifisert bratt-fotograf her. Vi sikrer de siste meterne til topps og jeg kan litt forundret konstatere at dette gikk helt fint. 

– Det er viktig å bli kvitt høydeskrekken, men like viktig å beholde høyderespekten, sier Henning.

Kloke ord, som er viktige å huske når høyderusen tar over og jeg føler at jeg kan spankulere over enhver egg. Boksen med toppboka krangler, men etter et par slag og spark og et tryglende ord er den åpen, og jeg kan stolt skrive navnet inn. Vi rappellerer ned i skyene, akkurat passe langt til at det kiler litt i magen.

Bjarne Uglvik klatret i disse fjellene med Arne Næss Sr, og tok med seg noen førstebestigninger på femtitallet. Henning møter ham på dugnad på Hoemsbu, da han jobbet som lærer i dalen, og Bjarne er rundt de 85. Han er oppgitt, i det siste har han ikke kommet seg så mye på Gjuratind. Det har bare blitt fem ganger de siste syv årene. Altså ikke en gang i året. Vi tre, som er i tjueårene, har gått ned alle høydemetrene, og bena har mørnet seg til slakt.

Bare fem ganger de siste årene altså.  Å bli gammel er en relativ øvelse. På tunet tråkker jeg i en sauebæsj, for så vidt uunngåelig etter teppebombingen de har drevet med her. Et obligatorisk, men kaldt bad blir unnagjort. Henning fisker, og jeg vet ikke hva han sjarmerer dem med, men nok fisk blir det. En anselig mengde middag blir fortært, og nede i rødvinsglasset drømmer vi om nye turer. Kanskje en tur til Kirgisistan på ski? Hvilke muligheter finnes ikke på en hytte langt av sted, når rødvinen og toppfeberen er innabords.

På den andre siden av vannet ligger Ogottind. Hva skal jeg si. Det er et tiltrekkende fjell. Det skyter rett opp fra fjorden i en fantastisk kjegleform. Bena er slitne. Vi pakker ned i kajakkene og padler over fjorden. Vi skal opp. Rett opp. Tor Even er skeptisk, hvorfor driver vi med dette egentlig? Vi finner en sti, den forsvinner plutselig, for så å dukke opp igjen lengre oppe. Til slutt er det oss mot urskogen, bregnene og steinene. Tor Even mener nok for være nok. Han går ned. Henning og jeg fortsetter opp et annet elveleie. Drar oss opp bratte skråninger, tviholder i tuster og fjell. Beina er sure, skikkelig sure. Trærne tynnes ut i rekkene, utsikten breier seg ut, og vi må innse at vi med denne farten ikke kommer ned igjen før i morgen. Det er finvær, klyvingen venter der oppe. Allikevel, vi må snu. Når beina ikke er med oss er det lite annet å gjøre. Vi kan i alle fall veien opp til tregrensen til neste gang. Ja, neste gang. Ogottind får ikke stå ubesteget, det er for vakkert til det.

Ned alle bakkene. Det svir i lårene. Tilbake til hytta vi fikk låne første dagen. Vi drikker litt mer kaffe hos disse gjestfrie menneskene som bor i denne dalen, har disse fjellene utenfor døren og Hoemsbu på andre siden av fjorden. Vi spiser frokost i solen utenfor hos Kirsti og Dag, og får komme tilbake når som helst. Ja takk, jeg gjør gjerne det. Til denne dalen som har alt. En total dal.