– Dårlig vær? 

Jenta på bensinstasjonen ved Bismo i Skjåk ser på meg med et oppgitt blikk. Et slikt du kan gi om du enten har nok erfaring i fjellet, eller bare slenger det på kjøpet med dobbel wiener i lompe. Sånn for å ha noe å si.

– Det er jo noe tull å klage på været før turen. Folk går jo bare i fjellet når det er fint vær for tiden. Det er jo bare å ta på skikkelige klær og vite hva du driver med.

Det har hun kanskje rett i, men vi får nå se tenker jeg. Værmeldingen inviterer ikke akkurat til telttur. Med store lavtrykk snurrende mot Vestlandet og retning Tafjordfjella i starten av februar, finnes det mer balsamerende turtanker. Området i Møre og Romsdal er kjent for sine lunefulle og raske værskifter. 

Datoen er likevel satt og det blir tur etter forhold. Dagen i forveien var det risikovurdering per telefon. Kompis og tindevegleder Sverre Hjelmeland var positiv. Han mente det uansett vil bli god opplæring i friluftsliv og norsk vinter for kunden han har med. 

– Vi vil komme til å gå veldig nære skredterreng. Vi vil trene på å gjøre det riktig og vi må finne riktig terreng. Vi må finne trygg is, og kan vi se noe, så vet vi mer om hvor vi kan gå. Kan vi ikke se, så må vi gå i komplett trygt terreng. Uten risiko. Vi må planlegge en seksdagerstur som vi kan gjøre om vi ikke ser en ting. Ser vi, kan vi gå brattere og høyere. Derfor vil jeg gå i Tafjordfjella. Rundt Hjørundfjorden kan vi eksempelvis ikke gjøre det. Alt stopper opp med dårlig vær der. I Tafjord finnes det flere muligheter, sa han.

Så slengte han på sitt sedvanlige; «Også e det no uansett kjekt å være på tur!»

Det skal vise seg.   

Optimismen og motet stiger likevel i det langrennsjentene sikrer gull i Falun over en sprakende radio. I samme øyeblikk svinger Sverre inn på parkeringsplassen ved Billingen. Med seg har han spanske Pep García. Gjesten. Det nærmer seg allerede kveld og det bestemmes at vi skal finne et sted i furuskogen like ved, hvor vi kan telte og klore i «grua» vi lager til bak en levegg av snøblokker og krokete buskelegger. For å bli kjent.  

Før vi blir det, har Sverre allerede rukket å vise apefakter Ved å klatre til topps av noen falne furuer for å spikke ned tørr tyri. Turen inn i fjellet blir studert på kartet, godt drikke konsumert og et siste respektabelt måltid fortært. Så introduserer fantefølget seg for hverandre i gløden av en pappkartong med Amigo og et hav av bålrøyk. Deltakerne kan oppsummeres noe i denne duren;

Sverre; Vokst opp i Sunnfjord. Stjal klatreutstyret til onkelen av en venn og fortalte foreldrene at han og kompisen skulle på fisketur som 15-åring. Ante ikke hva han skulle gjøre med et tau, men klatret på Briksdalsbreen første turen. Overlevde merkelig nok, men fikk kraftig kjeft av Frode Briksdal som ledet Briksdal Glacier Guiding. Gråt til han fikk middag og jobbtilbud dagen etter. Fikk holde orden på utstyr og gå bakerst i tauet. Fant ut at han ville bli fjellfører. Hørte om Nortind og søkte da han var 17 år. De lo ikke åpnelyst, men sa han var for uerfaren. Ble sykesøster i militæret før han kom inn på Norges Høgfjellsskole ledet av Nils Faarlund. Trodde han skulle bli verdens beste klatrer da han begynte, men endte opp med å løpe i ring rundt et bål. Er i dag lykkelig for at han gjorde det. To år senere ble han akseptert som aspirantguide i Nortind. I 2006 var han ferdig uteksaminert og jobber nå i Norgesguidene. 

LES OGSÅ: UTEs test av fjellski

VÆRHARDT: På Sunnmøre er været generelt veldig skiftende, og i høyfjellet slår dette ofte ekstra hardt ut. Her er vi i stormens øye, været noen timer før og noen timer etter var betraktelig dårligere. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen

Pep; Fra Catalonia i Spania. Plasket rundt blant tapas og surfebrett før han oppdaget fjell og ski som 13-åring. Studerte geografi, ble litt lei og reiste til fruktfatet Sogndal. Studerte biologi og geologi, samt fikk en geografisk åpenbaring gjennom Lurkarlaget. Begynte med toppturer og fikk noe skredtrening og opplæring på vinterfjellet. Ville ikke hjem til Syden og søkte på jobber. Fikk vikariat i Jostedalen Nasjonalparksenter og skal nå kurses i kaldere friluftsliv enn de fleste landsmenn misunner han. 

Undertegnede; Vokst opp i Hokksund og en rekke andre tvilsomme steder rundt om i verden. Flasket opp på jakt, fiske og friluftsliv. Utdannet journalist og fotograf med stor utferdstrang og for lite tid. Turvant, men for godt vant med å henge etter typer som Sverre når forholdene krever sitt.

Dagen etter begynner egentlig overraskende bra. Følelsen av å ha «sovet i peisen» og lukten av tyrirøyk kamufleres fort med frisk bris. Solen skinner sporadisk over Breheimen og lyser opp Tafjordfjella. Foran oss danser Sverre rundt i en hver liten snøskavl han finner på vei opp bakkene mot Veltdalsvatnet. 

«Følelsen av å ha «sovet i peisen» og lukten av tyrirøyk kamufleres fort med frisk bris»

– Alle skavler som kan løses ut, bør løses ut om det er trygt. Slik danner vi oss et bilde av snøforholdene og hvordan vinden påvirker, sier han.

For anledningen tester han også ut det han mener er fremtiden for fjellskiutstyr. Hjemmeskrudd på guidekontoret på Sunnmøre. Det består av lette bindinger og smale randonneski med stålkant.

– Kombinerer du denne typen skiutstyr med en støvel, som ikke finnes enda, men som kan minne om en støttet skøytestøvel, er man mye mer fleksibel for turvalg og stabil i terrenget, mener han.

Jeg ser poenget hans i det vi to andre har vagget oss opp de isete bakkene på smale fjellski og med tunge sekker. Når Strynefjellsveien forsvinner ut av syne, begynner det å snø gåsunger. Opplyst mot den sorte horisonten over fjellene vi skal inn i, er det spektakulært. 

– Funny skies, sier Pep.

Idyllen varer ikke alt for lenge. 

– Det er på tide å finne teltplass. Vinden øker og vi må ha tid til å sette telt og finne vann i dagslyset, sier Sverre.

Vi har pakket et telt, en brenner, akkurat nok mat til seks dager i fjellet. Grammet ned og fordelt det ut for å kunne gå med sekk og ikke pulk. Noe vi skal være glade for senere på turen. Vi har med heller litt for lite enn litt for mye av det meste etter min mening, men nok ifølge guiden. 

Vi har heller ikke mer enn vi trenger av rødsprit, så det kan være en fordel å finne rennende vann. Kart leses, en bekk og teltplass pekes ut, og ønskekvisten i form av en søkestang finnes frem. Den virker i Sverres kyndige hender. Den to meter dype vanngropen graves ut på skift. Snart sitter vi i teltet med en hviskende brenner innenfor og en skrikende natur utenfor.

LES OGSÅ: Best i test

STORMFØRER: Tindevegleder Sverre Hjelmeland soler seg i stormen et sted i Tafjordfjella. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen

Det er et av de lavtrykkene som tar med seg fuktig og sterk vind fra sør. Full storm. Vi har gravd ned sekkene rett ved teltet, de passer ikke i kuldegropen. Neste morgen har det ikke løyet en centimeter. Eneste endringen er at støvlene jeg plasserte i forteltet, nå er fulle av fokksnø. En av stormklaffene ble ikke gravd tilstrekkelig ned. Det var min jobb.

Sverre diskuterer musikk med Pep som det skulle vært en helt normal morgen. For han så er det kanskje det, og vi bytter på den kalde turen ut og ned i brønnen for å hente mer vann til varming. 
Den originale planen var å gå inn til Veltdalshytta og så finne Fieldfarehytta, som skal ligge rett i nærheten. Stedet som var tilhold for Kompani Linge siste året av krigen. Offiserene ble sluppet ned i Tafjordfjella for å ødelegge kommunikasjonen i blant annet Romsdal og Lesja.

– Det er fint å ha et slikt mål for turen, men inn dit vil jeg ikke satse på å gå nå. Med denne vindretningen vil vi ikke se oppbygde skavler og terrengfeller på vei inn. Vi ser knapt nok fem meter foran oss til tider. Vi trenger sikt. I det minste opp til dit skred kan løses ut – for å kunne vurdere utløpslengde og område, sier føreren. 

LES OGSÅ: Levde pelsjegerdrømmen

Høyt henger de: De beste eplene henger høyest, det samme gjelder for tyrived om du ikke finner en tørr rot. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen

Vi pakker sammen og vil prøve å komme oss i en hytte for å ri av uværet på en mer komfortabel måte. Ruteendringen blir gjort og vi setter kursen mot DNT-hytta Torsbu. Etter noen hundre meter, skjønner vi at det blir noen utfordrende kilometer på ski. For å kommunisere i all vinden, samler Sverre trioen så nær hverandre at den som ikke tok bryet med å pusse tennene på morgenen, ikke lenger har noen hemmelighet. 

– I slikt vær vil det gå en rekke små og store skred i terrenget rundt oss. Over alt. Vinden fra sør transporterer snøen inn og dumper den i lesider. Når vinden er så sterk vil den danne et enormt spenn i snøen som bare står og venter på å bli utløst. Store flakskred blir utløst som overflateskred, og de kommer som regel med hele fjellsiden på en gang. De kan bli utløst av værendringer, temperatur, mer vind eller en skigåer. Det skal likevel ganske mye til, men når de først kommer, så kommer de stort, roper han før vi blir bedt om å lese kart og ta ut kompasskurs.

Slikt vær er sjelden vare både på den spanske riviera og i Hokksund, så det blir noen hundre meter med usikker plankegange og fokus på ikke å miste de andre av syne, før visdommen henter oss inn.

– Finn deg alltid et punkt å orientere mot. Skap et bilde i hodet ditt på hva du leter etter. Mange bare går og så ser de på kartet for å finne ut hvor de er. Det er mye bedre å finne seg noe geografisk på kartet du leter deg frem til, før du ser på kartet på nytt og går mot neste mål.

– Men vi ser ikke en dritt, Sverre! roper jeg. 

– Ha kart og kompass lett tilgjengelig. I whiteout er det viktig å vite hvor du er, og sette en kurs, svarer han, peker ut hvor vi er på kartet og roper med et smil;  

­­­– Hva skulle vi gjort med skiene om vi ikke hadde snø? 

TELTLIV: Ingenting er som å komme i ly etter timer i storm og uvær. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen
De neste timene blir stabbing. Jeg er bakerst i rekka og får tid til å tenke på eventyret jeg leste for guttungen kvelden før jeg reiste. «Tyrihans som fekk kongsdottera til å le». Som et av Asbjørnsen og Moes bedre og mer morsomme skriverier, handler det om Tyrihans som ifølge faren ikke var brukende til annet enn å passe på at tyriveden brant i peisen. Så var det kongsdattera som var lovet bort av faren til den som kunne få henne til å le, siden hun var så alvorlig av seg og stor på det at hun aldri smilte.

Mange feilet, men Tyrihans fikk tak i ei gullgås som var så gjev at alle som rørte ved den måtte henge seg etter og ikke klarte å slippe taket. På den måten hanket han inn en hel gjeng bygdefolk som han paraderte på merkverdig vis foran kongsdattera, som nesten lo seg i hjel før de to ble gift. 

Akkurat nå er Sverre gullgåsa og jeg Tyrihans, hesblesende bak. 

Eventyret forteller også om broren til Tyrihans; «Han var skolemeister, og ein underleg figur til kar var det. Det eine beinet hans var kortare enn det andre, og ikkje lite heller. Best han var liten som ein gutunge, reiste han seg på det lange beinet sitt og blei så stor som eit troll».

PLANLEGGING: Inne på hytta i varmen fra tyrien som koker i peisen planlegges turen over Tafjordfjella. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen.

Imens jeg mimrer på de morsomme vendingene i fortellingen, får jeg plutselig et déjà vu. Det utfolder seg fem meter foran meg. Vi har kommet i nedoverbakke og Pep har mistet kontrollen på skiene. Han setter slagside begge veier ganger to. Det ene benet ser mye lengre ut enn det andre, før begge forsvinner i tur opp mot værgudene. Et stilstudie i bein, armer og fall.  

– Går det bra?
– Skis and really heavy back pack, not to easy, roper han andpustent.

Gullgåsa kommer til og gir noen tips. 

– Kjør heller lange slake svinger, enn å ploge. Om du ploger så sliter du deg ut. En god linje på fjellski er en der du kan se langt i terrenget og holde samme fart hele veien for å nå dit. 

Det er ganske deilig i det linja ender opp på døra til Torsbu og vi tiner av oss i gangen. Det ligger faktisk to hytter her. Den ene betraktelig nyere og husende toalettene. De to hyttene ligger 50 meter fra hverandre. Vi kan av og til skimte den ene fra den andre.

– Den eldste er koseligere, sier Sverre etter å sjekket begge. Med det legger han løpet for at vi må sette kompasskurs for å gå på do de tre neste dagene. Slikt blir det trening av. Radioen på hytta fungerer ikke og vi er langt fra mobilsignaler, men matlageret er rikholdig til å være midtvinters. Med magen full av pasta og lyden av uvær og blafrende ski på utsiden, kan vi ikke annet enn å nyte situasjonen og selskapet. For det er utrolig trivelig. «Å ha rikelig med god tid» er et av Sverres favorittuttrykk. Det har vi fått nå. 

Praten går fra tyrefekting til jakt, hundeløp, reinsdyr og skarv. Som altså er ordet for «rype» i Lom. Vi får også vite hvorfor det er vanskeligere å finne veien ned fra et fjell i Norge enn på Hawaii om du blir sluppet av på toppen, og hvorfor fiskeres mest kjente plagg fikk navnet «sydvest». Også teoriopplæring på ferdsel i vinterfjellet.  

– Situasjoner i fjellet, som denne, kan jo faktisk være litt det jeg vil kalle «askeladdete». Jeg vet ikke det korrekte ordet på norsk, men på engelsk kalles det «Serendipity». Det vil si utilsiktet oppdagelse, en positiv overraskelse ved søken etter noe annet, sier Sverre. 

Den første utilsiktede overraskelsen er det jeg som står for da jeg drar opp en halvliter whisky som ble vurdert å legge igjen under pakking av sekken, men likevel sneket med. Slik går en værfast dag litt fortere og historiene blir enda litt artigere. 

Men alle flasker går tom en gang. Dessuten er Sverre tom for tobakk. Så når gruppelederen vurderer å røyke early grey rullet i dopapir på dag to i hytta, bestemmes det at vi må ut i skitværet og bygge iglo for å unngå brakkesyke. 

Dessuten er Sverre tom for tobakk. Så når gruppelederen vurderer å røyke early grey rullet i dopapir på dag to i hytta, bestemmes det at vi må ut i skitværet og bygge iglo for å unngå brakkesyke.

– Jeg ender ofte opp med «snøringer», men det er utrolig kult når man får det til!

Vi bruker flere timer på å skjære blokker fra en skavl utenfor hytten, og etterhvert former en iglo seg. Sjefen gliser gjennom et skjegg av isbiter da et stearinlys tennes og domen lyses opp innvendig. Pep melder seg umiddelbart til å overnatte der, og slik blir det.

Den neste morgenen løyer det litt og vinden endrer retning. Enten er vi i stormens øye, ellers er det på vei til å lette. Barometeret på klokkene viser stigende tall. Sekkene pakkes og vi finner en komfortabel vei mot øst.

– Det er litt easy come easy go med dette været. Plutselig vil det brekke opp når det kommer så fort som det gjorde, sier Sverre i det vi sklir over formidable sastrugier, vindformet snø, på et lite vann 1400 meter over havet. 

Vi holder oss unna regulerte vann og grunne partier på innsjøer der isen blir presset opp og er ustabil. Det er alt en del av opplæringen, og det virker nesten som karen fra Sunnfjord har bestilt hele seansen i det vi kommer ut av et trangt juv.

– Her heter det Døra, sier han etter å ha sett på kartet.

Det kunne like gjerne vært himmelporten. Fem minutter senere bryter skydekket opp og solstrålene skyter gjennom. Vi kom for langtur, men den ble kraftig avstumpet. Når fjellet igjen åpenbarer seg etter noen gode dager i snøføyke, er jeg tilbøyelig til å tro halve kongeriket ligger foran meg. Komplett sporløst av annet en moder jord. Alenefølelsen er monumental. Du må nesten være i dritværet for å oppleve denne magiske overgangen. Jeg ser på Sverre og vet hva han tenker.  

Det er nesten litt «askeladdete.» 

TIPS TIL UVÆRSDAGER:

  • Det er lett og raskt å bygge en snøhule til overnatting i kraftig vind. Dessuten er den mer komfortabel enn et telt, og lydløs om du bygger den riktig. Små detaljer under bygging kan gi stort utslag i hvor komfortabel den er å bo i. Les mer om snøhulebygging på de neste sidene.
  • Bor du i telt, så sørg for å ha testet ut nytt utstyr før turen og at det er mulig å bardunere godt med skiene om uværet kommer. Bygg en levegg rundt teltet når du setter det opp. Når veggen er oppe kan du med fordel ta leveggen vekk igjen slik at snø føyker vekk fra teltet og ikke på det. Om teltet ikke er vindstabilt nok bør en ha levegg. En levegg bremser vind, men samler også snø. Bruker du levegg, må du være forberedt på å stå opp og grave vekk fokksnø i løpet av natta. 
  • Sett utstyr slik at det ikke forsvinner i uværet. Hold orden og samle alt du har i eller rundt teltet. Alt som står i le av teltet er fokket ned dagen etter. Ha alltid med en snøbørste. Oppvaskkost kan brukes, all snø må bort før man får komme inn i teltet. Bruk alt du har til å ligge på. Våte og frosne ting under liggeunderlag. Tørre og varme over. Ingen tørking i soveposen, det funker ikke. Soveposen blir bare våt og natta kaldere. Om soveposen blir i kaldeste laget, husk at boblejakka kan brukes som en ekstra pose ved å dra igjen glidelåsen og dra den utenpå bena. Tisseflaske er uunnværlig. 
  • Smelt ikke snøom du ikke må. Rennende vann finnes alle steder med vann og snø. Husk at vekten av snøen presser ned is og skaper overvann. Dette er lett å finne og bruke. Se på et vann der snøen har lagt seg i le, stikk med søkestang og se at det er sørpe på den. Så er det bare å grave. 
  • ­Ha gode og trygge rutevalg tilfelle sikten forsvinner helt. Både med tanke på utløp av skred og kryssing av vann og elver. Husk at regulerte vann kan ha veldig lav vannstand på vinteren, noe som fører til sprekkdannelser ved kantene og avvik fra kart. Finn mer info på varsom.no. 
  • Ikke bruk energi på å rope til hverandre når vinden drukner all lyd. Gi tegn for samling med en stav i været. Samle gruppen i sirkel, slik at du få le, samtidig som man hører hverandre bedre. Pass på å legge til rette for at alle veit hva som er planen og hvor en er. Pakk det viktigste lett tilgjengelig. Sørg for å ha kart, kompass og GPS fremme hele tiden og bruk det ofte. Øv i godvær. 

Turforslag:

  • Å gå fra Strynefjellet og inn i Tafjordfjella er fint på vinterstid. Det er lett å komme seg til flere hytter, og med telt er det mye villmark å nå selv om man bare er noen kilometer fra vei. Rundturer ut fra Zakariasvatnet er av de mest brukte om man ankommer fjellområdet vestfra. Ellers er rundturer fra Grotli ved Strynefjellsveien fint på vinteren.
  • Et annet alternativ fra Bjorli i øst er ruten Brøste - Pyttbua - Torsbu - Veltdalshytta - Pyttbua – Brøste. En flott tur øst i fjellene på fire dager. 
  • Vil du krysse Tafjordfjella på langs, er turen fra Brøste til Grotli et fint alternativ som også kan gjøres på fire dager. 
  • En fin helgetur er en rundtur sør i fjellmassivet. Du går fra Grotli på Strynefjellet og kommer ned igjen på Billingen noen kilometer lengre sør. Turen går via Fieldfarehytta, som er verdt et besøk i seg selv om du klarer å finne den. 
  • Det ligger 15 hytter i området, de fleste selvbetjente eller ubetjente vinterstid. Mer info på www.ut.no.

 

Tafjordfjella

I det største høyfjellsområdet på Sunnmøre finner du variert natur med bratte vestlandsfjell i vest, slakere fjell i øst og rent viddepreg i sørøst. Puttegga på 1999 moh. er den høyeste toppen som også er Møre og Romsdals høyeste topp. Deler av Tafjordfjella ligger i Oppland fylke. 

I nord henger området sammen med de bratte og ville Romsdalsfjella. Også her er det flere merka ruter og en overnattingshytte. Mot øst glir Tafjordfjella over til Reinheimen Nasjonalpark som strekker seg langt nedover i Ottadalen.