Dette må du vite om skavler på skitur

De observerte at skavlene ble dannet ut fra markerte rygger eller der skråningsvinkler endret seg brått. Skavlene vokste både utover og oppover. Det er hovedsakelig helningsvinkelen i snøoverflaten som skavlene vokser ut fra, som bestemmer om en skavl dannes eller ikke hevdet de, og hvis helningen er over 35 grader dannes det ingen eller bare veldig små skavler.

Geografene oppdaget at de største skavlene ble dannet når den fremherskende vindretning kunne samle opp masse snø fra et stort kildeområde og transportere snøen mot en bratt kant som lå vinkelrett på vindretningen. 

Geografene fra Alpene forsket ikke bare på gunstige topografiske forhold for skavldanning, men de dro også opp i fjellet og kuttet opp skavlene på langs for å forstå strukturen og stabiliteten av disse. Inne i skavlene fant de forskjellige horisontale snølag, der hvert av dem tilsvarte en bestemt værsituasjon med vindtransport fra kildeområdet til skavlen.

Slike avleirede lag, eller ’accretion layers’, bøyer seg på grunn av snøsig nedover langs fronten av skavlen og former på denne måten hulrom, som fungerer som naturlige svakheter i skavlsystemet. Rett under skavlen dannes det en snøpute, bestående av fokksnø som kan trigges veldig lett av et skavlfall som dermed utløser et flakskred.

«Skavlbrudd håndterer du ved å unngå å bevege deg oppå eller under skavler.»

Det tok noen år før en professor fra Montana tok opp skavlforskningen igjen en gang på 1970-tallet. Professor John Montagne ledet snøskredforskningen og snøskredutdanning ved Montana State University i mange år og var mentor for mange snøskredforskere i USA. Skavlene han jobbet med den gangen finner man ikke lengre, fordi Bridger Bowl Ski Patrol sprenger dem ned med dynamitt før de rekker å utvikle seg. Montagne oversatte de tyske forskningsartiklene til engelsk og var mest interessert i å finne ut hvorfor og hvordan snøkrystaller akkumulerer på kanten av et fjell og danner en skavl fremfor å bare blåse forbi og sublimere i luften.

Hittil eksisterer det tre teorier som omhandler denne problemstillingen, hvorav Montagne støttet seg til betydningen av adhesjonsprosesser, dvs. elektriske krefter imellom snøkrystallene. Han observerte også spenningssprekker i skavlene som følge av interne glideprosesser, snøsig, og deformasjon. Disse spenningssprekkene observerte også jeg under mitt feltarbeid på Gruvefjellet på Svalbard i 2008.

Dette er et stort platåfjell på østsiden av Longyeardalen. Skavler dannes på kanten av Gruvefjellet hver vinter, og skavlfall som utløser flakskred er et stort problem for bebyggelsen i området Nybyen lengst inne i Longyeardalen.

Hvordan er skavldynamikken?

Før spenningssprekker dannes, må en skavl vokse til en viss størrelse. Dette kan, under visse forutsetninger, gå veldig fort.

På Svalbard observerte vi at skavldannelsen nådde nesten maksimal horisontal utstrekning allerede rett etter vinterens første snøstorm.

Vindretningen måtte i disse tilfellene være vinkelrett på kanten av fjellet og ha en hastighet på rundt 10-12 m/s. For høye vindhastigheter førte faktisk til erosjon av skavlene.

Om vinteren kunne skavlene både vokse og minke, mens intern deformasjon trakk hele snømassen sakte nedover.

Dette førte til vipping av skavlene som vi i mange tilfeller kunne observere før en spenningssprekk til slutt åpnet seg i bakkant.

Dette skjedde gjerne etter en periode med temperatursvingninger.

Vi antok at sprekkformasjonen til en viss grad kunne sammenlignes med flakskredutløsning, hvor et brudd i snødekket oppstår på grunn av overbelastning.

På en feltekskursjon på Gruvefjellet tråkket jeg en gang for langt utpå en skavl, noe som førte til at en sprekk åpnet seg med en høy pang-lyd.

Her var det nok samme mekanisme på gang en når man utløser et flakskred.

Sprekker i skavler ser ut til å være en av forutsetningene for at en skavl skal løsne fra resten av snømassene og rase ut. De store skavlfallene på Svalbard, observerte vi stort sett i etterkant av sprekkobservasjoner. Varsling av store skavlfall er vanskelig.

På Svalbard fant vi ingen meteorologiske terskelverdier som kunne forklare dager med og uten skavlfallaktivitet. Det er økende tilleggsbelastning som fører til skavlfall, enten mens skavlen blir større under snøtransport mot skavlen, eller under store temperatursvinginger og regn. Disse slags tilleggsbelastningene observerte vi mest om vinteren.

Om våren fører nok temperaturøkning over null grader og direkte solpåvirkning at snømassene i skavlen blir svekket. Det betyr at man i prinsippet kan behandle skavlfall på samme måte som flakskred i skredvarselet. Snøskred som oppstår indirekte på grunn av skavlfall er kompleks å varsle, fordi konsekvensene vil variere med størrelsen på et evt. utløst flak.

Et stort skavlfall fører ikke nødvendigvis til et stort snøskred. Hvis snøoverflaten er hard og bærende, kan den tåle tilleggsbelastningen og resultere i et lite skred med potensielt langt utløp.

Overbelaster en skavl derimot et svakere lag dypere ned i snødekket, kan et flakskred bli utløst og lede til store skred.

«Skavlbrudd håndterer du ved å unngå å bevege deg oppå og under skavler.»

Varsling av skavlfall og vurdering av konsekvenser er som nevnt veldig vanskelig. Derfor bruker man aktive og permanente sikringstiltak til å redusere risikoen.

Ved sprengning av skavler kan risikoen reduseres betydelig, gitt at sprengningsarbeid blir utført hyppig og rett etter en snøstorm samt at det ikke finnes bebyggelse i utløpsområdet. Reduksjon av skavlstørrelsen ved bruk av snøgjerder som hindrer akkumulasjon, viser seg også å være svært effektivt.

Likevel er skavler et spennende forskningstema som byr på variert forskning innen fysiske og mekaniske snøprosesser, meteorologi og risikovurdering.

Ved å fortsette skavlforskning får man mulighet til å øke forståelse av skavler som både direkte og indirekte naturfare. Nylig har vi publisert en artikkel som kvantifiserer den evolusjonen en skavl går gjennom i sitt liv. Vi brukte en laserskanner for å detektere alle endringene en skavl på Gruvefjellet på Svalbard gikk gjennom i vinteren 2016/17.

Det ga oss profiler av selve skavlen når den akkurat begynte å bygge seg opp (2. desember), til den nådde full størrelse 21. mars, og gikk i brudd og kollapset 30 april. Ved bruk av denne metoden og kvantifisering av skavldynamikk kunne vi sammenligne alle forandringene skavlen gikk gjennom med meteorologiske parameter som førte til disse forandringene.

Dette tillot oss å bekrefte våre opprinnelige modeller om skavler som vi introduserte i tidligere studier. 

Skavlbrudd håndterer du ved å unngå å bevege deg oppå eller under skavler. Det er lurt å holde seg innenfor ytterste stein, der steingrunn er synlig.

Ellers må man nok holde noen meter avstand fra skavler siden bruddkanten kan går flere meter innenfor fjellkanten.

Skavler kan også knekke av seg selv. Begrens derfor eksponeringstiden i heng under skavler, spesielt under og like etter perioder med vind og snø, og under perioder med stigende temperaturer. Det er vanskelig å forutsi når en skavl knekker. En skavl som knekker, utgjør mye vekt. Den kan treffe deg eller løse ut snøskred.

Vekten av et menneske kan få en skavl til å knekke. Unngå at du eller ditt turfølge tråkker på skavlen.

Selv om det er spor etter andre ute på skavlen betyr ikke dette at det er trygt, sporene betyr bare at de som gikk der før deg hadde flaks.

Artikkelen er skrevet i samarbeid mellom forskere tilknyttet Norce, Universitetsenteret på Svalbard (Unis), Statens vegesen og Norges Vassdrags- og Energidirektorat (NVE)