Svalbard med fjellski og telt

Eller kanskje ... Jeg ligger fullt påkledd med yttertøyet på inne i soveposen, klar til å sprette ut av teltet og gripe rifla i tilfelle bikkjene varsler, eller snubleblusset går av. Nå ble det stille.

Jeg lukker øynene, og sover videre. Men med ett øre alltid på vakt.

Det er fortsatt bekmørkt når vi står opp for å få i gang brenneren. Ikke så rart det, for kalenderen viser januar, og vi befinner oss på 78 grader nord, på Svalbard. Her finnes ikke mørketid, vi kaller det Polarnatten.

For mellom siste solnedgang i slutten av oktober, til første glimt av sol på de høyeste fjelltoppene i midten av februar, så er det mørkt. Til tider fullstendig og altoppslukende mørkt. 

Konturene i landskapet rundt oss forsvinner, det er liten til ingen synlig horisont, og man ser ikke lengre enn hodelykta lyser.

Likevel må man jo som fastboende her sørge for å komme seg ut på tur iblant.

Vi har timet denne turen med fullmånen, og har derfor litt naturlig lys i løpet av våre dager ute. Når det ikke er overskyet, vel å merke.

På ski med pulk innover Adventdalen, under fullmåne og nordlys, med 25 minusgrader og frisk motvind. Kjæresten min Dagmara og jeg tok beslutningen om å dra på telttur, et initiativ tatt av oss begge etter en periode uten å dra på turer av lengre varighet enn en dag, eller med utgangspunkt i ei hytte.

En telttur krever mer i form av utstyr og logistikk. Vi ønsket å teste teltlivet midtvinters her oppe over flere dager, og endte med en seksdagers tur med utgangspunkt i Longyearbyen, hvor vi bor.

Vi benyttet oss av en kombinasjon av snublebluss og hunder for å varsle om et eventuelt isbjørnbesøk mens vi var i leir.

Stjerner og planeter lyser opp polarnatta på vintertelttur på Svalbard i januar. Ute er det mer enn 30 effektive kuldegrader.

Til gjengjeld tørre og fine forhold. Man blir flink til å gjøre alt med ull- og vindvottene på i slike temperaturer.

Klargjøring av mat til Deejay og Junior, våre to følgesvenner og vaktbikkjer: Alt tar lengre tid når det er kaldt. Og det får det bare gjøre.

Om man stresser opp tempoet og blir svett, eller tar snarveier og dropper vindmaska eller vindvottene, kan konsekvensene bli ubehagelige, i verste fall alvorlige.

Vi har lagt opp til veldig god tid på turen, turen er målet, og ruta blir til mens vi går.

Det viktigste er jo å være ute i naturen, kjenne på kontrasten til hverdagslivet, og føle at man mestrer de enkle tingene i et ugjestmildt klima.

Det går sakte mot lysere tider i Nordenskiöld Land. I slutten av januar kan man begynne å ane lysets tilbakekomst til Svalbard.

Om det er klarvær, kan man midt på dagen se en ørliten lysning i horisonten mot sør. Ellers er det mørkt, med enkelte unntak. Som når fullmånen lyser opp landskapet, eller nordlyset byr opp til forsiktig dans på himmelhvelvingen.

Å pakke og flytte leiren i kulda er en tidkrevende prosess, særlig når det er lenge siden sist man gjorde det. På denne turen endte vi opp med kun to leirplasser fordelt på fem netter.

Ut fra disse dro vi på dagsturer innover dalene og breene med de to hundene vi hadde fått låne til turen.

Dette kan være en fin løsning om man ikke på død og liv skal forflytte seg fra A til B i løpet av turen. Velg ditt mål, og juster målet etter de til enhver tid rådende forholdene.

Ydmykhet overfor naturkreftene, tålmodighet og fleksibilitet er viktige egenskaper å ha for å oppretteholde god sikkerhet i vinterfriluftslivet.

De fleste konflikter mellom mennesker og isbjørn skjer i leir. Her er menneskene stasjonære, og derfor sårbare, mens isbjørnen er en notorisk nysgjerrigper, som vil sjekke ut alt som skiller seg ut i form og lukt fra resten av landskapet.

Får man isbjørn på besøk i leiren mens man sover, er man nødt til å handle raskt.

Om snubleblusset går av, og man hopper ut av teltet i 30 minusgrader og laber bris, kun ikledd ullundertøy, holder man ikke ut lenge.

Derfor sover jeg som regel med vindtette klær på, og med tykke ullkartanker på føttene, som vil fungere som sko i et nødstilfelle. Alternativt dun- eller fibersko.

Rifla står klar med ammunisjon i magasinet inni et trekk rett utenfor teltinnngangen.

Denne må man oppbevare utenfor teltet vinterstid for å unngå kondensering og påfølgende isdannelse på våpenet.

Rifla er siste utvei, og kan kun brukes i rent nødverge.

Primærvåpenet er signalpistolen, som også oppbevares lett tilgjengelig. Denne brukes for å skremme vekk en nysgjerrig isbjørn, enten ved å skyte knallskudd eller røde bluss.

Svalbard er en av få plasser i verden hvor man kan se et sjeldent fenomen: Dagnordlyset. Dette er en svak form for nordlys som opptrer hovedsakelig i rødt, men også med innslag av sterke grønne former.

Dagnordlyset dannes av elektroner fra solvinden som trenger ned i vår atmosfære, og som består av partikler med lavere energi enn de som lager nattnordlyset.

Nordlyset om dagen ligger høyere enn det om natten, typisk 300-400 km over bakken. Det røde lyset er vanligvis for svakt til å kunne sees med øynene, så det er det grønne lyset vi vanligvis ser.

Dette skapes i noe lavere høyder enn det røde.

Dagnordlyset ligger vanligvis 8–10° lenger mot nord enn nattnordlyset, og kan dermed i europeisk sektor observeres over Svalbard, hvor man omkring vintersolverv også har tilstrekkelig mørk himmel om dagen til å kunne se nordlyset.

Det er kveld på dag fire eller fem, og vi er ute for å pusse tenner. Vinden har løyet, og været blitt litt mildere.

Det er forlokkende lett å holde seg inne i det varme teltet hele kvelden. Men utenfor er det show. Lysshow.

Over hele himmelen har nordlyset satt i gang sin fascinerende dans, frem og tilbake i bølger, mange grønne bølger som fyller hele himmelen.

Det er det kraftigste nordlyset jeg har sett i løpet av mitt halvannet år så langt på Svalbard, og desidert det største.

Som nordlending har jeg sett mange flotte nordlys-show i mitt liv, og dette går rett inn i topprekka.

Det er ikke mange farger, stort sett grønt, men det dekker til gjengjeld nesten hele himmelen. Selv hundene ser opp på det merkelige lyset over hodene deres som lyser opp landskapet og gir fjellene tilbake sin horisont. God belønning for en utendørs tannpuss!

Det er nest siste dag, og vi spenner på oss skiene og tar med en lett dagsturpulk opp en av Svalbards mange isbreer.

Rundt 60 prosent av øyriket er til enhver tid dekket av is, så de aller fleste turer hit involverer breferdsel i en eller annen form. Noen av breene beveger tidvis mye på seg (såkalt surging), mens andre er ganske stillestående innlandsbreer, slik som den vi går på i dag.

Etter et par timer i slak motbakke i mørket, kan vi ta av skiene og lage oss en god lunsjgrop, med vindvegg som le for den bitende fallvinden.

Men ikke før vi har stukket søkestenger systematisk i snøen under oss for å sjekke etter bresprekker.

Varm kakao og nudler gjør susen, og motbakken blir til fornøyelig nedoverkjøring på vår vei tilbake til teltet gjennom mørket.

Vinden har nesten fullstendig visket ut sporene våre fra kun få timer tidligere, og er en fin påminnelse om viktigheten av å ha med kart, kompass og GPS (og bruke det), selv på korte dagsturer.

På sjette dag setter vi kursen tilbake mot sivilisasjonen. Vi er ikke lengre unna enn at vi kan gå distansen på en lang dagsmarsj, i tillegg er det nedoverbakke og trekkvillige hunder.

Og en varm dusj som venter i andre enden. Vi har vært ute og levd vinterfriluftslivet nå i nesten en hel uke, med alle utfordringer, gleder og innsikter som det gir. Vi har gått på ski, trukket pulk, fyrt primus og ligget i soveposen.

Snørekjørt med hundene under dagnordlyset. Sett fullmånen lyse opp fjellene, dalene og breene, som ligger der storslåtte og stille.

Men vel tilbake i Longyearbyen kan vi ikke la være å legge merke til at det virker mørkere her i byen enn utenfor.

Kanskje har vi ved å ha gått ut i Polarnatten, egentlig gått inn i den, og sett det fulle spektrum av lysets nyanser og stemninger fra innsiden, istedenfor bare mørket vi ser fra de opplyste bygatene hjemme.

Og skulle det komme til å bli fullstendig mørkt, så har vi jo alltids med oss hodelykta.

Svalbard

OM TUREN: Vi fulgte Adventdalen et stykke innover, med avstikkere inn i sidedalene mot bresystemene som ligger ikke langt fra Longyearbyen.

TID: 6 dager 

HUSK: Forholdene på Svalbard er krevende, man må trygt kunne beherske endel spesialutstyr (rifle, signalpistol, nødkommunikasjon, mm). Vi måtte blant annet ta hensyn til isbjørn, sterk kulde, mørke, begrensede kommunikasjonmuligheter, ferdselsrestriksjoner, bresystemer og skredforhold. Vi henviser til Sysselmannen på Svalbard sine nettsider for oppdatert info om gjeldende lover og regler for ferdsel på Svalbard. Det finnes flere turoperatører i Longyearbyen som tilbyr guidete turer for lokale og tilreisende. Her er det mulig å få skreddersydd din egen turopplevelse i trygge rammer.

Dagmara

Dagmara er utdannet fotograf fra Polen og Norge, og har bodd i Longyearbyen siden oktober 2017. For å samle alle sine interesser startet hun i år på Arctic Nature Guide studiet, ved Universitet i Tromsø på Svalbard.

Aslak

Aslak er utdannet Arktisk Naturguide gjennom Universitetet i Tromsø - Norges Arktiske Universitet. 28 år gammel og fra Bodø, med et stort hjerte til Nord-Norge og det tradisjonelle friluftslivet. Flyttet til i Longyearbyen september 2017.