Finse til Geilo med fjellski

Det viste seg nemlig at jeg skulle ha vakt i romjulen og ikke hadde mulighet for fri da. Løsningen kom i form av en litt hastig planlagt skitur mellom Finse og Geilo, og etter å ha sjekket isforholdene på Varsom.no, begynte jeg med en viss skepsis å pakke pulken og forberede meg for noen dager på Hardangervidda.

Jeg har hatt noen skiturer på platået tidligere og det har vært helt supert. Det jeg ikke helt hadde tenkt på var at de var i mars og april, og ikke midt i den mørkeste tiden. Faktisk ganske tett på det mørkeste det blir i året, nemlig desember.

Uansett, ferie måtte jeg ta ut og pulken var pakket så det letteste var tydeligvis unnagjort. Verre var det å bestille billetter til «toget».

På nett er det ikke mulig å bestille ekstrabagasje i form av pulk, så her må man gjette seg til om den går som sykkel. Det har jeg heldigvis gjort før, så det visste jeg (selv om VY bestemt mener det er mulig å velge pulk).

Les også

Skal du ut på din første langtur med fjellski, telt og pulk?

Slik pakker du pulken for langtur.

Men når det er buss for tog og reisen går på asfalt store deler av veien, er det tydeligvis ikke mulig å bestille billett til sykkelen, og da jeg ringte de fikk jeg beskjed om å møte opp og ta det derfra. De måtte nesten prioritere bagasjen til folk. Som om pulken, eller da sykkelen, ikke var bagasje?

Med en viss skepsis kom jeg meg til buss-perrongen utenfor togstasjonen og etter litt om og men, lastet pulken inn på en buss som skulle ta meg til Voss. Etter en stund kom jeg omsider til Voss (en av landets farligste bilveier) og bussjåføren kunne med stolthet si at de hadde fått løyve til å parkere på andre siden av veien fra togstasjonen, så det var bare å gå over veien, inn på stasjonen og opp noen etasjer til perrongen. Enkelt og greit for unge, spreke mennesker med en liten ryggsekk.

Litt mer trøblete med ski og pulk når det er bare veier, sklisikre fliser og trapper.

Det var bare å spenne på seg seletøyet og lukke ørene for lyden av pulkbunnen som gradvis går i oppløsning mot underlaget og håpe på det beste. Lett misfornøyd kom jeg meg endelig inn på toget og følte jeg var avgårde.

Finse stasjon. Klokken var 11:30, gradestokken utenfor viste -20°C og det var ikke en sjel å se. Hotellet var stengt så jeg følte meg virkelig helt alene der jeg gikk fra stasjonen og utover Finsevatnet.

Masse spor og informasjonen på Varsom tydet på at isen var trygg. Jeg har gått akkurat dette første strekket noen ganger tidligere så jeg gikk på uten å ta ut noen kurs eller sjekke kartet. 

Vel over vannet kunne jeg følge et spor fra en pulk som ikke kunne være mer enn noen dager gamle, som gikk i samme retning. Der jeg og sporet var litt uenige, valgte jeg å gå i spor da det er mye lettere enn å finne nye veier i snøen, som var av varierende mengde og dybde, og steinene lå spredt og i varierte størrelser. 

Sporene kunne følges mer eller mindre til Midtnutvatnet, hvor de tok rett sør og inn mellom Helvetesnutane. 

Det var noe ved å skilles fra sporene og gå ut i ødet, helt alene og være avhengig av både egen navigering og skiferdigheter for å komme fram til målet.

Solen hadde gått ned og i et vakkert lilla lys over himmelen valgte jeg å sette opp teltet i enden av vannet. Jeg var ganske fornøyd med etappen første dagen. Jeg hadde gått ca 10 kilometer, men tross alt kommet helt fra Bergen. Først da jeg oppdaget at klokken bare var 17 og jeg satt i teltet mens stjernehimmelen glitret over meg, innså jeg hvor mange timer i teltet det kom til å bli.

Jeg gikk ut for å nyte synet litt og kunne skimte en hodelykt i det fjerne som så ut til å følge det andre sporet inn mot Helvetesnutene, så det var altså flere ute og gikk. Dette var det eneste mennesket jeg så på disse dagene.

Tirsdag startet med at jeg hadde glemt å skru av alarmen fra jobbhverdagen, og jeg våknet derfor kl 06:30. Det var ikke uventet bekmørkt både inne og ute, men siden jeg var våken likevel fant jeg hodelykten og fikk i meg noe varm müsli med blåbær og vanilje fra Real og en kaffe. 

Det var fortsatt stjerneklart ute da jeg hadde kommet meg ut av soveposen og begynt å pakke sammen leiren. Da pulken var pakket og skiene spent på, kunne jeg skimte en lysstripe mot sørøst som et tegn på at dette kom til å bli en fin dag. Dagen startet med nedoverbakker mot Finnsbergvatnet og selv om det ikke var spor eller hardt, så gled skiene greit selv med kortfeller på og de første par kilometerne ble unnagjort som lett oppvarming. 

Jeg ble derfor gående litt i mine egne tanker over hvor utrolig fint det var i dette lyset og overraskelsen var total da skiene stoppet opp da det kun var et tynt lag snø over en stein i bakken. Min første tryning var et faktum og etter litt kaving med staver og pulkdrag, kunne jeg konstatere at både utstyret og meg selv kunne fortsette turen videre mot Geilo. 

Det ble tid til å nyte en helt aldeles nydelig soloppgang over Finnsbergvatnet, før jeg fortsatte ned i dalen og gikk over vannet i skyggen mens solen lyste opp selve Finnsbergnuten over meg. Vel klar over motbakken som ventet meg i enden tok jeg meg en sjokoladebit samtidig som den tjukke ullgenseren gikk av. Ullnetting og en tynn ullgenser fikk holde under jakken oppover. 

Det var å manøvrere både ski og pulk mellom steinene oppover og til slutt måtte skiene av da bakken ble for bratt og steinene for tette til at det gikk an å traversere oppover i den snøfattige lien.

Vel oppe kom solen tilbake og på flaten var det adskillig lettere å manøvrere seg mellom steinene. Neste vann på turen var Drageidfjorden og jeg holdt meg langs land her, da dette vannet var det største og med fare for å ikke være helt trygt å ferdes over.

Etter lunsj var det på tide å få varmen i kroppen igjen, og jeg gikk langsmed Store Krækkja. Helt nede ved isen var det bitende kaldt og jeg kom meg litt opp i siden for å ha det litt mer behagelig. 

Føret var fint, selv om staven ofte gikk igjennom der hvor snøen lå løst oppå lyngen og annet buskas. Jeg nærmet meg riksveien og med det gjorde mine steg ut av det første kartet jeg hadde med, og inn i det andre. 

Mens jeg byttet kart, så jeg kuldeosen som fløt over veien mellom Store Krækkja og Litle Krækkja like ved Fagerheim. Jeg krysset riksvei 7 like etterpå, idet solen forsvant i horisonten. Jeg gikk noen kilometer til før jeg slo opp teltet såpass langt unna veien at den ikke var plagsom, men tidlig nok til at det ikke var helt mørkt da jeg parkerte pulken. Det var mørkt innen teltet var oppe og jeg kom meg i soveposen for å spise middagen der.

Det ble en nydelig viltgryte og en kopp te som både mettet og varmet. Jeg hadde gått rundt 18 km denne dagen og var endelig på helt nytt territorium, ettersom jeg ikke hadde gått på ski denne veien før.

Kvelden gikk med til å finpusse kart-kursen og finne noen gode referansepunkter langs ruten. Heldigvis skulle jeg mer eller mindre rett på Ustetind som skiller seg lett ut i terrenget, så det var bare å sette kursen direkte mot den og følge pilen. Jeg tok meg en øl og hørte på podcast mens jeg så på stjernehimmelen og hørte suset fra veien i det fjerne. 

Det vil si, det å ta seg en øl var en mild overdrivelse. Jeg hadde med meg noen få, men sterke øl på omkring 12 % for å sikre dem mot å fryse. Den boksen jeg ble tvunget til å drikke i dag hadde ingen intensjoner om å holde seg flytende, så den ble gradvis tint nede i soveposen og drukket/spist halvt om halvt. Ingen stor kulinarisk opplevelse, men det ble en innsjekk på Untappd uansett. Jeg sørget for å ha varmt vann på termosen til frokost før jeg la meg til å sove.

Igjen våknet jeg av alarmen og siden det ikke var noe særlig å ta seg til, gikk jeg relativt kjapt i gang med morgenrutinene. Det var først frokost, denne gangen en fruktmüsli og en kopp te. Skippet kaffen av sikkerhetsmessige – eller bekvemmelighetshensyn. Etter å fått i meg mat og drikke, gikk resten av vannet over på drikkeflasken og mens nytt vann var i produksjon over brenneren, var jeg i gang med å pakke ned leiren. Også denne dagen var jeg tidlig av gårde og godt i gang før solen viste seg, så jeg gikk med hodelykt de første kilometerne. 

Det var kaldt og jeg beveget meg inn i en kuldetåke som lå innover dalen. Jeg skulle slakt oppover så etter en stund var jeg over det verste og kunne se hvor solen skulle stå opp, bortsett fra skyene som var på vei for å dekke til. Etter hvert som dagen gikk ble det merkbart mildere og sikkert ikke noe særlig under -10°C. 

Les også

Slik graver du ut en skredtatt

Vet du hvordan du skal grave ut kompisen din dersom vedkommende blir tatt av snøskred? Her får du en innføring til ulike metoder for å grave ut en person fra snøen.

Flere steder underveis kunne jeg høre dumpe drønn som i lyden av når snøen løsner i et snøskred. Jeg gikk nesten flatt, så selv om jeg ikke var nervøs for skred, synes jeg lyden var skummel og ble ikke helt vant til den. Noen ganger kjente jeg at bakken forandret seg under meg også. Jeg antar at det bare var snøen som lå på lyng og buskas som falt ned til grunnen under meg, uten at jeg vet det helt sikkert.

Vel oppe på flaten, kom jeg over den merkede stien mot Tuva og valgte å følge den et lite stykke. Den var ikke akkurat noe bedre å gå langs og da den forsvant litt opp og inn i en steinur, tok jeg heller ut en kurs på kompasset og gikk rett mot Ustetind, som ikke lenge etter dukket opp i det fjerne. Da var det bare å gå rett på og la det stå til. 

Hetten på for å skjerme litt mot medvinden og nyte den helt urørte naturen og utsikten mot Hallingskarvet i nord. Det var ingen andre spor å se og jeg følte meg skikkelig alene der jeg trasket i vei. Etter hvert som jeg nærmet meg Ustetind merket jeg plutselig en slags uvant lyd i den ellers svært så monotone knirkingen fra stavene og kortfellene som dro seg over snøen. Nei, denne lyden var definitivt noe annet. Litt mykere og på mange måter litt våtere. Jeg gikk et par drag til før jeg skjønte det. 

Det var helt flatt der jeg var, og lyden av slush varslet om at det var Tuvetjørne jeg var utpå. Greit nok traff jeg 100 prosent på navigeringen, men etter å ha stått stille i 3 sek. mens jeg gravde litt i slushen med skien og traff vann, snudde jeg beint om til høyre og gikk med raske bestemte skritt mot nærmeste land. Svært forundret over at et vann som ikke er mer enn 792 meter på tvers og ligger på 1220 moh ikke var trygt, gikk jeg videre mot målet mens jeg til stadighet måtte skrape av isen under fellene etter hvert som vannet frøs. 

Jeg valgte å følge vannkanten fra landsiden resten av vannet. Jeg valgte å gå rett over Ustetind da det ikke var den bratteste oppstigningen og det var fint å kunne komme litt opp i høyden for å ta neste kurs. Den var mer eller mindre den samme, og da jeg kom opp var det i tillegg noen skispor der. De første, relativt ferske, sporene på to dager. 

Litt irriterende at de sporene gikk på tvers av der jeg skulle, men jeg tenkte at det var kjentfolk som var på tur og at de gikk rundt av en eller annen grunn. Det viste seg å være en dårlig idé å følge dem, men jeg fikk rettet opp i feilen ved å ta en liten bakketopp ekstra og finne ut at høyspenten i det fjerne gjorde en sving i feil retning. Altså var jeg kommet litt ut av kurs og gått for langt.

Litt senere stod jeg ved Røde Kors-hytta Grønebakken. Det var fortsatt lyst og tanken på å slå leir ble trumfet av tanken på en varm treretters og hotellseng, da det kun var noen få kilometer unna. Det var god dekning på mobilen og den ble brukt til å sjekke ledigheter ved Vestlia Resort denne kvelden. Jeg var velkommen, og tenkte at det bare var å gå på og komme seg på rommet og slappe av i bassenget før middag. 

Jeg kjente jeg var litt sulten, etter å enda ikke spist lunsj, men tok heller litt sjokolade og la i vei videre. Det var tross alt bare en time eller to igjen. Jeg fant et skilt som pekte mot Hakkestølen og så noe merking i den retningen. Det var tross alt noenlunde rett himmelretning, så jeg kjørte på. 

Etter en liten stund traff jeg på noen hytter og noen spor. Først var det noen trugespor som jeg tenkte måtte komme fra et sted, og etter å ha fulgt de litt kom det noen skispor. Lett å se at jeg nærmet meg Geilo og med en meget flat læringskurve valgte jeg å følge disse sporene også. Tross alt lettere å gå i spor enn å lage nye selv. Det begynte å mørkne og spor fører jo alltids et sted.

Etterhvert ble det flere spor og jeg gikk litt på autopilot i mørket. Null stress, men jeg reagerte litt på at det tok veldig mye lengre tid enn beregnet og før jeg visste ordet av det delte sporene seg. Det ble en kjapp 50-50 og jeg sjekket på kartet hva som virket mest sannsynlig. Sannsynligvis valgte jeg helt feil, for herfra og ut ble eventyr-turen et rent mareritt i hytte-helvete. 

Navigering i åpent fjellandskap og på vidder er null stress, men når man begynner å rote seg inn i hyttefelt som ikke engang er på Google maps, begynte det å tære på tålmodigheten min. Det hjalp sikkert ikke på at jeg var tom for energi, men det gikk fra å følge bilvei, inn i skiløyper, til ned i et skitrekk hvor det kom nok et hyttefelt. I tillegg var alle hyttene tomme og ikke en sjel å se. Jeg kunne se Vestlia skitrekk litt borte gjennom skogen, men fant bare ingen vei som førte dit. Hytter på hytter på hytter som førte til blindveier og frustrasjon. Ny skiløype som førte meg over en hovedvei og deretter i helt feil retning. Bare å snu.

Tilbake over broen og ned gjennom nok en skog hvor det var noen spor som gikk langs hovedveien. Jeg fulgte sporene nedover og gjorde et lite hopp over en liten bekk. Pulken derimot, var ikke like god til å hoppe og jeg kjente et kraftig rykk i selen og kunne konstatere at det var et feste som røk. Litt forbannet gikk jeg litt videre og befant meg i nok et hyttefelt. 

Opp med telefonen og sjekke Google. Den viste at jeg stod midt i en skog, noe veien jeg stod i fortalte meg at jeg ikke gjorde. Jeg klarte å fikse festet midlertidig og tenkte at nok var nok og tok strake vegen ut i krattskogen som lå mellom hotellet og meg. Sånn omtrent her var det gjerne at jeg skulle ringt etter taxi, men neida. Stabukken Berge skulle klare dette selv. 

Det kan umulig ha vært mer enn 500-600 meter mellom meg og traseen, så dette skulle jeg få til. Det ble en oppvisning i ukvemsord, håpløshet og forbannelse, men også et slags bevis på at man alltid har mere å hente fram av krefter. Pulken kjørte seg fast ca hver femte meter, og både den og skiene måtte av med svært så jevne mellomrom for å komme seg ned små skrenter og over små bekker. 

Jeg som hadde sett for meg å bare skli fint ned traséen fra toppen av trekket, jeg som egentlig hadde sett for meg at de siste 10 kilometerne av turen var en eneste stor nedoverbakke i medvind og harmoni med naturen, stod nå mitt inne i en skog og forbante alle eiendomsutviklere og hyttefolk i rein desperasjon etter noen å ta ut dette idiotiske veivalget på. 

Jeg kunne både se og høre folk som holdt på i bakken, men der stod jeg altså igjen bom fast med pulken godt tjoret innunder et tre. Av med seletøyet igjen, av med skiene for skogen var for tett til å manøvrere de, gå tilbake til pulken i snø til både knær og lår. Løsne den for så å spenne på seletøy og ski igjen og fortsette. 2 meter og gjenta prosedyren. Jeg var drita lei og den beroligende beskjeden om at middagen varte helt til klokken 21 noen timer tidligere, begynte å spøke i bakhodet. Klokken var 19:37 og jeg stod på nytt fast i skogen. Ikke mer enn 30 meter igjen til traseen nå, men med denne framdriften kunne middagen lett ryke. 

Til slutt gled jeg mot preparert løype og med skituppene i hard kunstsnø kjente jeg nok et rykk. En siste hilsen fra naturen og på mystisk vis hadde pulken kjørt seg fast i en liten stamme som kom opp mellom draget. En siste utførelse av den nå innøvde prosedyren og jeg kunne endelig gli ned mot heisen i preparert løype og inn mot hotellet.

Seier! 

Jeg hadde klart det, og attpåtil rekke en dusj før middagen. Pulken ble stående utenfor og kun det aller viktigste tatt med inn denne kvelden. Det var en pakkpose med reine klær. Det var dusj, det var middag og det var seng. Det som skulle bli det letteste på hele turen, viste seg å være det tyngste, men jeg var framme og akkurat nå bare lykkelig av å være ute av hyttefelt og skog.

Sånn i ettertid har jeg tenkt en del på turen, og rent bortsett fra at jeg rotet det til helt på slutten, så sitter jeg igjen med en utrolig god følelse og ikke minst mange minner fra denne relativt enkle turen. 

Dersom jeg hadde truffet ned i løypenettet, ville det vært en helt grei tur som er gjennomførbar for de aller fleste og foretar du den når det er flere kjørte løyper og lysere tider, så er den nok helt magisk og ikke minst grei. 

Den anbefales på det sterkeste!

Les også

Slik monterer du piggdekk på sykkelen

Det er akkurat like enkelt som vanlige sykkeldekk – slik gjør du sykkelen vinterklar.

Les også

Stor test av toppturstøvler

Her får du vite hvilke toppturstøvler som er best og hva du bør tenke på når du skal kjøpe randonee sko.