Ode til de tause heltene

I skrivende stund har innlegget «bare» snaut 270 likes, men viktigere er at det ble delt over 50 ganger, deriblant av en finne som skriver noe på finsk i sin egen intro, jeg aner bare ikke hva (google-oversettelsen er hysterisk). Det er tydelig at temaet fenger! På oppfordring fra Utemagasinet om å skrive om den engelske Facebook-statusen til en norsk kronikk, satt jeg i den pussige situasjonen å skulle oversette seg selv til eget morsmål. Før jeg rakk å komme så langt kom det så mye respons fra folk som kjenner polarhistorien bedre enn meg, at Facebook-posten har est ut til å bli en slags monster-kronikk, eventuelt et essay, der jeg slår i flere retninger.

Gnisten som tente undertegnede kom fra amerikaneren Colin O’Brady, en profesjonell utholdenhetsutøver som har gjort karriere på et klassisk «comeback etter dramatisk ulykke» og påfølgende ekspedisjoner til verdens ytterkanter. 

Historien om hans siste «unsupported» og «unaided» ekspedisjon til Antarktis gikk verden rundt takket være et slagkraftig pr-apparat som solgte inn turen som «The impossible first». Flere presumptivt kritiske medier beit på, alt fra New York Times som går for å være «verdens beste avis», til min egen Stavanger Aftenblad som historieløst resirkulerte O’Bradys pressemelding uten å nevne at to av Norges egne polfarere kommer fra Aftenbladets nedslagsfelt. De gikk mye lenger enn O’Brady, i den grad det betyr noe. 

Godeste O’Brady har pådratt seg vrede fra et større publikum som følger med på hva som foregår i Antarktis, og som kjenner historien bedre enn ham sjøl, i hvert fall bedre enn han gir inntrykk av. To av kritikerne har publisert avslørende kronikker i henholdsvis New York Times, hvor skribenten David Roberts gikk i rette med avisens framstilling, og Damien Gildea på Explorers Web.

Sistnevnte gir en grundig historisk gjennomgang av moderne ekspedisjoner til Sydpolen, og legger ikke fingrene imellom i kritikken av «fake news»-tendensen som også brer seg i polar og alpin ferdsel. Han vet hva han snakker om. Gildea har deltatt på 11 ekspedisjoner i Antarktis og vært Antarktis-korrespondent for American Alpine Journal siden 1999. Han er ikke den første som har bragt temaet opp til debatt. I 2016 skrev polarguiden Eric Larsen i artikkelen «Alone on Ice», om den mystiske tyskeren Martin Szwed som i 2015 påsto at han senket norske Christian Eides rekord fra 2011 fra Hercules Inlet og inn til Sydpolen. Eide logget 24 dager, 1 time og 13 minutter mens Szwed påsto han brukte utrolige 14 dager, 18 timer og 43 minutter. Insidere i det antarktiske polfarer-miljøet kunne simpelthen ikke tro det, og de gjorde det heller ikke. Tyskeren skrøt samtidig på seg en bestigning av Mount Vinson som også som ble bestridt.

Skribenten Eric Larsen lever av sin erfaring fra polare strøk, og i artikkelen fra 2016 la han ikke skjul på at han sliter med å akseptere at juksepaver vinner fram i offentligheten. Tilliten og inntekten fra hans egne sponsorer kommer som følge av hardt og ærlig arbeid, mener Larsen, og han misliker tanken på at andre forsyner seg av det samme markedet på uredelig vis.

«Polar travel has long been home to a variety of hoaxes and outright lies», slår Larsen fast. Han beskriver denne hangen til svindel og bedrag som en kreftsvulst blant dagens eventyrere og polfarere: «Social media and technology have made it possible for anyone to brand themselves as professionals and experts with little or no vetting. Of course, we all want to be our best selves online, but the strategy of «fake it until you make it» has become an art form among would-be adventurers. Most sports have guidelines, rules, and official governing bodies. Exploration, however – whether at the poles, in the mountains or jungles, or on the seas – is more of a free-for-all.»

Nå er ikke dette noe nytt fenomen. En av Norges fremste eksperter på polarhistorien er Anders Bache, som planlegger en podkast-serie om temaet. Han er klartalt i innledningen til denne podkasten, som går på lufta rundt påske: «Polarhistorien er full av folk som senere har blitt tatt for å være juksemakere og løgnhalser, og de finnes ennå i dag. Hvorfor er det så viktig å være først? Hvor langt er en villig til å gå? Og hvilke av historiens store helter og bragder er egentlig bare løgn og bedrag?» Damien Gildeas kronikk på anerkjente Explorers Web viser hvordan wannabe-oppdagere og -eventyrere til alle tider har manipulert og holdt tilbake informasjon for å kunne presentere ekspedisjoner i best mulig lys. Disse tendensene gjelder ikke bare polar ferdsel, men også i alpinisme, fjellklatring og andre sysler hvor ære og berømmelse ser ut til å trumfe alt. Klassiske eksempler på eventyrere som ettertiden har stemplet som mistenkelige er Robert Peary, som påsto å være førstemann på Nordpolen, samt alpinisten Cesare Maestri og hans angivelige bestigninger i Patagonia. I moderne tid har østerrikeren Christian Stangl erkjent at han løy om hans påståtte rekord-bestigning av K2 i 2010.

«Disse tendensene gjelder ikke bare polar ferdsel, men også i alpinisme, fjellklatring og andre sysler hvor ære og berømmelse ser ut til å trumfe alt.« 

Stangl sa at presset kom fra ham selv. Han ga følgende oppsiktsvekkende begrunnelse for å dikte opp en bestigning:

«Fear of death is bad enough, but the fear of the failure in an achievement-oriented society is worse.»

Tilbake til sistemann i rekken av skrytepaver, Colin O’Brady. Også i Norge hevet man øyenbrynene da hans bravader ble kjent. Liv Arnesen (to ganger på ski til Sydpolen, hvorav en kryssing av Antarktis) kontaktet Explorers Club og ba dem dempe og korrigere den første hyllesten av O’Brady. Etter hvert ble Børge Ousland også varslet om saken. Han reagerte sporenstreks ved å rykke ut og opplyse hva han faktisk presterte i 1996-1997 da han gikk solo bortimot dobbelt så langt som O’Brady. Explorers Club gjorde endringer i omtalen og Ousland har siden fortsatt med å dele gamle bilder fra Antarktis i små stikk til O’Brady og andre som skryter på seg å være «first». Ousland vet han blir lest. Problemet er at han har 7700 følgere, mens Colin O’Brady har 155.000.

Colin O’Brady synes å lide av den samme besettelsen som herjer menneskeheten for tiden, nemlig å bli rik og berømt. Jakten på 15 minutters berømmelse får fram det beste og verste i folk, enten de er polfarere eller rosabloggere. Selv om jeg ikke følger så nøye med på Antarktis-ekspedisjoner lenger, hadde jeg hørt om O’Brady og hans imponerende opptrening etter en brann-ulykke for noen år siden. Det er all grunn til å hylle ham for styrken og utholdenheten hans. Jeg slutter meg til gratulantene etter en fin skitur til Sydpolen, men jeg gremmes over måten han promoterer seg selv på. «The first person to cross Antarctica completely alone», «Unsupported & unaided», «Record breaking» og «The impossible first» – er noe av det Colin skryter på seg, og det er relativt skamløst. Børge Ousland, Rune Gjeldnes, Mike Horn, Cecilie Skog, Ryan Waters, Liv Arnesen, Ann Bancroft og andre polfarere har gått lenger enn ham, mange av dem solo, uten støtte utenfra og mange år tidligere. Dessuten brøt de sitt eget spor, i motsetning til O’Brady (og Lou Rudd) som fulgte den antarktiske SPoT-motorveien. Den er faktisk kvistet hele veien inn til Sydpol-basen.

Colin O’Brady står på skuldrene til kjemper, men ved å ignorere dem og unnlate å gi dem respekt så river han seg selv ned fra podiet. Han fortjener å stå der oppe sammen med forgjengerne, men ikke foran og til nød ved siden av. Hvorfor ikke gi dem og deres prestasjoner den anerkjennelsen de fortjener? Instagram-posten fra 19. januar hvor O’Brady forsøker å rette opp inntrykket er «too little too late». For polar ferdsel har noen forsøkt å sette opp noen Rules of Adventure, men det er på ingen måte full enighet om dem og de er ikke hugget i stein, knapt nok is. Likevel insisterer Gildea på at det fins noen regler ingen kan fraskrive seg:

 «Normally, in any field, if someone wants to claim a first, they do so on a track of similar length, and in the same style as their predecessors. You do not contrive a route that is both geographically shorter and artificially easier, thereby choosing just the rules that suit you. The Antarctic ice shelves are land ice – sheets of glacier ice that have slid down from the higher reaches and now jut out over the sea. They have been attached to the continent for 100.000 years and are part of it.»

Gildea gjør det til et poeng at O’Brady besteg Mount Vinson i januar 2016 og spør: Stanset han på siste punktet med bart fjell, eller fortsatte han til selve toppen som består av is og snø? O’Bradys eget Instagram-foto avslører at han selvsagt gikk til toppen av fjellet. Altså, isen tas med når det bare er noen meter om å gjøre, men ikke når det er snakk om å krysse et kontinent. Da blir det så fælt langt og «the impossible» blir virkelig «impossible». Igjen, for å sitere Damien Gildeas nådeløse analyse, på norsk; Colin O’Brady tråkker på andres nederlag for å klatre øverst på pallen. Han erklærer seg selv som vinner uten å ha deltatt i den egentlige konkurransen. Muligens klarer han å lure TED-publikummet og tilstrekkelig mange andre til å gjøre karriere, men han lurer ikke alle. Og definitivt ikke dem som gikk den lange veien først.

På hjemmesiden ser vi at O’Bradys motto er «unlocking human potential».

I tillegg skryter han av å være den første som sendte en Snap fra toppen av Mount Everest. Virkelig? Colin har åpenbart et stort potensial. Jeg har aldri vært i Antarktis, men jeg kjenner noen som har vært der. Oppstusset rundt O’Brady er en god anledning til å gi oppmerksomhet til to unge menn som gikk under manges radar da de i sin tid krysset kontinentet.

Fra 1999-2001 gjennomførte Eirik Sønneland and Rolf Bae (RIP) Norsk Antarktis Ekspedisjon (NAE), som også inkluderte den første overvintringen på den norske Trollbasen på 40 år. Sammen med altmuligmann Frode Nedrebø og legen Gunnar Børre Thoresen bodde Bae/Sønneland på Trollbasen i ett år hvor de utførte vedlikehold og forsket på vegne av flere oppdragsgivere i Norge. På denne tiden var de to i begynnelsen av 20-årene, og alt de hadde var en sterk motivasjon og en drøm om å gå i Amundsens fotspor ned Axel Heiberg-breen.

Aldri før hadde en så langvarig privat ekspedisjon blitt avviklet i Antarktis, med så unge gründere til en så billig penge. NAEs budsjett var på 1,2 millioner kroner og ble rangert som den billigste overvintringen i antarktisk historie.

Rolf og Eirik brydde seg aldri om å promotere seg selv mer enn nødvendig, og så ikke noe poeng i å delta i maskulinitets-konkurransen der det gjaldt å ha gått «lengst og først» og lidd mest.

Lørdag 21.oktober i år 2000 begynte Rolf og Eirik på den lange skituren inn til Sydpolen. De startet på Trollbasen i Dronning Maud Land og gikk 2200 kilometer inn til polpunktet hvor de meldte seg ved den amerikanske basen. Da alle forventet at de skulle bli hentet ut av neste fly, avslørte de sin neste plan som bare et fåtall innvidde kjente til:

De ville fortsette skituren «unsupported» og krysse hele kontinentet til McMurdo. Faktum var at de ikke hadde råd til å bli flydd ut. Det var billigere å pakke mer mat i pulken enn å booke flyseter. Dessuten likte de å være på tur, og Rolf ville på død og liv gå ned Heiberg-breen – en guttedrøm han bare måtte realisere..

Sånn har det seg at duoen fortsatte nye 1600 kilometer med alt de trengte i pulkene fra start, inklusive skiseil som sporadisk var i bruk. De ankom McMurdo i god stil, men dessverre forsinket til å bli med et lasteskip som planlagt. I stedet levde de på loffen i Antarktis’ største sivilisasjon – med tilhørende festligheter – mens myndigheter i flere land diskuterte på høyt nivå hva som skulle skje med de to polare uteliggerne.

Det er en annen og ganske underholdende historie. Sist sommer samlet mange av Rolfs familie og venner seg i Gloppedalen i Rogaland, et av hans favorittsteder i naturen. Hensikten var å minnes ham 10 år etter hans tragiske død på K2 august 2008. Det ble en varm minnestund til ære for en av Norges mest erfarne unge eventyrere, som tilfeldigvis også var den mest ydmyke «helten» du kan tenke deg.

«Berømmelsen var er en konsekvens, og ikke et mål i seg selv.» 

Rolf ville vridd seg i stolen dersom noen foreslo «unlocking human potential» som motto for hans friluftsliv. Mest sannsynlig ville han feid det til side som en dårlig spøk. Den siste perioden av livet var han på randen av å bli en offentlig person, men samtidig langt fra komfortabel med tanken på å bli en slags friluftsliv-kjendis.

Han bare elsket å være ute på tur i Moder Natur, tilbringe lang tid fjernt fra sivilisasjonen, dyrke kunsten å leve på et minimum og nyte livet til et maksimum. 

Berømmelsen var er en konsekvens, og ikke et mål i seg selv. Selv om Rolf Bae ble mest kjent som fjellklatrer, startet han ut som en eventyrer med sterk forkjærlighet for polene og den dype villmarka. 

Han var inspirert av Nansen, Amundsen, Shackleton, Ingstad og de andre klassiske oppdagerne, samtidig som han fikk god kontakt med moderne polfarere som Børge Ousland, Sjur Mørdre, Rune Gjeldnes, Lars Ebbesen og Stein P. Aasheim blant flere – turfolk som han og Eirik ble venner med og fikk støtte fra. Og som de passet på å framheve.

I en verden av «fake news & fameclaimers» føles det riktig å rette søkelyset på alt det NAE 1999-2001 og andre ukjente ekspedisjoner oppnådde. Kontrasten til Colin O’Brady, som gikk omtrent halve distansen og har påberopt seg å ha gjort noe umulig, er skrikende. Rolf Bae er død og Eirik Sønneland holder lav profil. Han vet hva han presterte den gangen og har intet å bevise. Likevel; budskapet deres er sterkt. Det er bare å lytte når ekkoet etter de som roper høyest har lagt seg. Spesielt interessert kan lese boka «Trollbundet – en liten saga om en lang tur», skrevet av undertegnede. Dette forklarer selvsagt mitt engasjement i saken, og som NAE-guttenes personlige venn og historieforteller kan jeg anklages for å være inhabil. Det er til å leve med. En viss innsikt i hva som har foregått i Antarktis gir bedre grunnlag for egne meninger.

Det artige er at jeg ikke hadde lest i boka på mange år da jeg plukket den fram i forbindelse med Colin O’Bradys medie-fuzz. I forordet skrevet i august 2001, lenge før reality-sjangeren og rosabloggerne var oppfunnet, finner jeg nettopp det budskapet jeg forsøker å kommunisere her og nå. Etter å ha beskrevet Rolf og Eiriks strabaser og forklart hvor likegyldige de var til å bidra til en bok, spør jeg: «Og hva så? Fortjener dette en bok? Alle har sin historie. Det fins et uendelig antall hverdagshelter som aldri blir polarhelter, som knapt nok blir lagt merke til og som bare havner i avisa hvis de er en av fem-på-gata. Og de gir i hvert fall aldri ut noen bok, selv om de helt sikkert har et verdifullt budskap verden med fordel kunne ta del i. Motsatt er det en del mennesker som søker ære og berømmelse for enhver pris, på alle slags mulige arenaer, ikke bare i polare strøk. Hva de presterer er det som teller, ikke hvordan.

Hva de presenterer seg som er viktigere enn hvem de faktisk er. Anerkjennelsen er målet, ikke resultatet.

Til sammenligning: Spesielt interesserte kan se selv hvordan Colin O’Brady framstiller seg selv i dette innslaget fra amerikansk tv hvor han bejubles 100 prosent ukritisk og han snakker om Sydpol-turen som et kunstprosjekt (!) som skal inspirere andre til å realisere drømmene sine. Hørt den før?

Det er synd hvis vi glemmer historien, og en skam hvis nye helter ignorerer de gamle for å framheve seg selv. De som slår på den største tromma eller sender den høyeste Snap’en har ikke nødvendigvis det viktigste budskapet. På engelsk har de et godt uttrykk som Colin O’Brady ikke ser ut til å ha fått med seg: Less is more. I samme åndedrag; en selvransakelse på vegne av oss nordmenn. Er vi noe bedre? Har vi høyere moral? Tøyer vi aldri strikken? 

I fjor fikk Astrid Furholt prisen som Årets Eventyrer som den første kvinnen som nesten gikk hele løypa til Amundsen nesten alene. I noen kanaler, blant annet av hennes egne sponsorer (Helsport Instagram), ble det framstilt som om hun gikk Amundsen-ruta solo. Reint faktisk gikk hun en kortere versjon av den og hun var sammen med en partner hele veien, Jan Sverre Sivertsen. Det siste er i noen kanaler så underkommunisert at Furholts ekspedisjon framstår som mer solo enn den var.

Nylig markerte Furholt årsdatoen for ankomst Sydpolen med en oppdatering i sosiale medier, og der nevnte hun ikke partneren med ett ord. Hva skjedde her? Hvor ble det av det gode, gamle likeverdige partnerskapet der man er sammen om en tur og framhever hverandre?

«Det er synd hvis vi glemmer historien, og en skam hvis nye helter ignorerer de gamle for å framheve seg selv.»

Her virker det som den ene utelukker den andre for å framheve seg selv. Var Furholt på solo-tur med en slags skygge-partner, eller var hun og Sivertsen på tur sammen? Hvorfor fikk bare en av dem en pris? Og hvorfor satt Lars Ebbesen – en av Furholts mentorer og medhjelpere – i juryen som kåret henne til Årets Eventyrer? 

Furholt har dessuten rappet det gamle mantraet «Finn din Sydpol» og gjort det til hennes egen hashtag. Det er pussig ettersom Erling Kagge sa det samme da jeg intervjuet ham i Stavanger Aftenblad for over 25 år siden. «Finn din egen Sydpol» var overskriften på portrettet. Før det hadde Stein P. Aasheim sagt «Finn din egen Everest.» Det er faktisk ytterst få som er første ute med noe som helst. Wirkola var heller ikke den første som hoppet.

«Jeg mener ikke å ta fra Astrid Furholt æren for en godt planlagt og vel gjennomført ekspedisjon, hennes prestasjon er imponerende og hun skal ikke sammenlignes med svindlere som Szwed.»

Jeg mener ikke å ta fra Astrid Furholt æren for en godt planlagt og vel gjennomført ekspedisjon, hennes prestasjon er imponerende og hun skal ikke sammenlignes med svindlere som Szwed. Men vi må tåle å diskutere våre egne helter og utmerkelser når vi hisser oss på utlendingene. Inkludert de etablerte.

I den internasjonale debatten i kjølvannet av O’Bradys pr-jippo er det blitt påpekt at Cecilie Skog og hennes støtteapparat påberopte seg en kryssing av Antarktis da hun og Ryan Waters gikk fra nordsiden av Berkner Island til Ross-isen i 2009-2010. Explorers Web presenterte den som «The first unassisted and unsupported expedition across Antarctica», men Damien Gildea trekker fram de faktiske forholdene i sin gjennomgang i 2019:

Skog/Waters startet på utsiden av en øy, der den permanente isen grenser mot havet, men så avslutter de på innsiden av Ross-isen hvor det er langt til havet. Skog/Waters presterte en formidabel tur, 1800 kilometer på 70 dager uten depot, hunder eller skiseil, men det virker ulogisk at dette ble framstilt som en kontinental kryssing når kysten er definert ulikt ved start og slutt. Uansett hva Gildea eller andre måtte skrive; Cecilies ettermæle står som en påle i norsk polar- og alpin-historie, og nettopp derfor tåler hun dette. Kanskje det fins en god forklaring på at turen ble som den ble. 

Epilog: Av nysgjerrighet gikk jeg på et foredrag i Stavanger et par dager før punktum i denne kronikken ble satt. Fjellsportgruppa i Turistforeningen hadde invitert Moa Hundseid, en av de unge lovende norske friluftsjentene, til å fortelle om ekspedisjonene hennes med fokus på Everest i 2018.

Moa har oppnådd mye i løpet av hennes 25 år, og framstår som en erfaren eventyrer med ukuelig pågangsmot. Samtidig var det påfallende at hun fortalte om bestigningene av flere 8000-metre uten å problematisere bruken av oksygen, faste tau, stiger, sherpaer, helikopter eller masseturismen i Himalaya i det hele tatt. Det kom mange spørsmål fra salen etterpå, men samtlige var ukritiske utenom ett. En mann spurte om Moa ville kommet seg ned fra Everest uten hjelp fra sherpaene, hun beskrev nemlig seg selv som fullstendig segneferdig på returen.

– Nei, sa Moa, det var ingen som bar meg verken opp eller ned, men jeg ville aldri klart det uten dem.

Igjen, hun leverte en utrolig innsats på Everest, men hva er det hun faktisk har klart?

Jeg satt der i salen og følte meg som en dinosaur.

Før i tiden var oksygen noe man brukte for å redde liv, ikke for å komme opp, alpin stil var «the shit» og det å være sjølhjulpen og uavhengig var en dyd.

Jeg legger meg lagelig til for hogg med en ytring som dette, men ser det samtidig som en god anledning til å bidra i en viktig debatt. Flere enn noen gang går på lange turer og ekspedisjoner, flere enn noen gang tar friluftslivsutdanninger og går inn i guide-profesjoner. Vi har noen prinsipper og tradisjoner som dagens helter har vokst fram fra, som er viktige å holde i hevd. Vi elsker heltene våre, men vi liker også at de konkurrerer på like vilkår. Det gjelder bare å bli enige om dem, og det gjelder å si i hvilken disiplin man stiller. Være bevisst våre egne røtter. Du blir ikke automatisk fjellklatrer av å karre deg opp på et fjell.

utemagasinet.no gjør oppmerksom på at essayet er noe revidert etter at det stod på trykk i UTEs februarutgave 2019. 

• Stein P. Aasheim – Juks eller skryt? 

• Norsk Polarklubb: Sunt med et kritisk øye