– Det lukte hæst a dæ!

Armene ligger på disken i skranken på Væktarstua. En uke uten å se mennesker har gjort meg ivrig. Luftelukene under armene på jakken er åpne, og jeg tenker ikke over hva uken i mildvær og regn kan ha gjort med kropplukten. Dansken med trønderdialekt ser på meg med store øyne: 

– Du lukte sånn som bare manjfolk gjør. Ja, unnskyld mæ altså, men æ har slutta å røyk og har en luktesans av en anna verden.

Norge på langs på ski. På Væktarstua har jeg kommet langt fra halvveis, men jeg har vært på tur lenge.

Turen er mitt prosjekt. Heldigvis har jeg mennesker jeg er glad i med meg på deler av turen. Marianne Lucie Skuncke er med fra Lindesnes. Setesdalsheiene møter oss med sylskarpt føre og en sol som ikke varmer, usikker is og store, usynlige skavler. Ingen andre er ute i samme ærend som oss. Ofte diskuterer vi om vi helst vil bli tatt av skred eller gå igjennom isen. Gå igjennom isen, blir vi enige om hver gang. Vi fortsetter midt over vannene, og ikke langs land ved de stupbratte fjellsidene. Omgivelsene er vakre, men lumske. Plutselig forsvinner jeg ut av synet, og faller noen meter ned en skavl i skumringen. Mest av alt blir disse første ukene en villmarksopplevelse, uten telefondekning eller andre mennesker. Det er oss i vår lille verden. Lange samtaler som går over fra en dag til den neste. Det er skareføre og full sol, men bitende kaldt. Jeg pådrar meg frostskader på lårene og får store blemmer. Ikke før på Finse blir jeg klar over hva det er. Fingre, tær og ansikt passer vi på. Lårene derimot, har levd sitt eget liv.  

SE OGSÅ: BILDESERIE FRA IDAS TUR!

Mens stormen på Finse fortsatt sliter i hus og mennesker, ruller Petter Eri Sørbye og Henrik Smith inn på stasjonen. Vi tror vi ser et værvindu og turen fortsetter mot nord gjennom Skarvheimen. Petter forsvinner plutselig, og dukker opp mange meter lengre ned. Han har falt ned en skavl, og roper og veiver med armene for å få oss til å gå tilbake, han er redd både vi og snøen skal falle over ham. Etter noen timer finner vi en trygg vei ned til ham, og setter opp tomannsteltet. Teltet var tenkt som en reserve til reserveløsningen. Vi værende på dette vannet noen kilometer fra Geiterygghytta det neste døgnet, mens vinden gjør sitt for å rive ned teltet. Da været har gjort seg ferdig,  våkner vi til et landskap som er stille etter stormen. Skarvheimen benytter sjansen til å vise seg fra en bedre side, og vi får lange nedkjøringer i lett pudder og påskesol. Like før Jotunheimen skal geleide veien videre, møter pappa oss med hjortekjøtt og potetgull på hytta på Filefjell. Henning Gladheim skal være med gjennom Jotunheimen. Han er trygg, kjent og er en fjellkar. Det er slutten av februar, plussgrader og sol. Gjende er blå av overvann, og ruta må legges om. Ved Spiterstulen er det nesten ikke snø, og vi kaver oss opp noen imponerende bakker, og sleper pulkene over mosen. Jeg har bursdag, får cola i presang og tiner den på primusen, mens vi forsøker å skaffe haik for å krysse Gudbrandsdalen.

Så kommer dagen jeg skal videre alene. Første natten blir slik jeg liker det aller best. Kaldt og stjerneklart. Teltet er trygt og jeg vet hva jeg skal gjøre. Rutiner er trygghet. Rondane blir dager med sol og stille, kuling og white-out. Jeg er mørkeredd i skogen om kvelden, og sniker meg bare så vidt ut av teltet på do. Innenfor den millimeter tykke veggen derimot, føler jeg meg trygg. Jeg leker sangstjerne for meg selv opp bakkene fra Grimsdalshytta, men ikke si det til noen.  Det blåser opp, og jeg går til Hjerkinn i motvind og snøkav. Nede på togstasjonen legger jeg meg godt til rette i en krok, og er like ved å sette fyr på ullgenseren i tørkeprosjektet jeg har på alle ovnene i den store, gamle stasjonsbygningen. Yr melder tjue meter per sekund med motvind over Dovre. Jeg tar toget til Oppdal. Men vent litt, toget? Frykt ikke, jeg tar et par dager fri hos gode venner, og går Dovre på langs sørover isteden. Jeg begynner å møte flere folk i fjellet, og tar villig imot all kaffen, kjeksen og maten jeg får tilbudt på min vei. Jeg rekker akkurat ettermiddagstoget tilbake til Oppdal noen dager senere. I tide til en episode Paradise Hotel. Det er lenge siden hodet har fått slik underholdning.

Ruta går videre mot nord. En uke uten mennesker venter meg gjennom Forollhogna nasjonalpark. Det dumper snø, det regner, og det er sol. Jeg har litt lite dopapir, og krysser på tvers av dalene. En kveld brekker jeg teltstangen. Jeg sitter på toppen av et lite fjell og tror jeg er langt fra folk. Så hører jeg isbilen. Villmark eller ei, jeg teiper teltstangen og sovner mens jeg nynner på Norge rundt melodien. På Væktarstua møter jeg den tidligere omtalte  trønderdansken, og markedssjefen for Kon-Tiki museet. Han er henrykt. Tenk å møte en på ekspedisjon akkurat her hvor Thor Heyerdahl skrev boken om Kon-Tiki! Gjennom Sylan fortsetter mildværet. Skal ferden stoppes av smeltede elver allerede i Trøndelag? Jeg setter ny rekord med 45 kilometer til Teveltunet gjestegård. Jeg blir tatt godt imot på min vei, jeg samler på minnene om de gode samtalene i sene kveldstimer.

Så kommer de tre tyngste dagene. Kontrasten til hviledagene blir stor. Jeg er rett over grensen til Sverige, det blåser, snøen er våt og smyger seg inn gjennom ytterklærne og gjør alt vått. Vannene har overvann og har skremmende åpne råker. Jeg føler meg alene. Hver gang det er hardt må jeg minne meg på hvem det er som valgte å dra på turen. Mine foreldre skal møte meg på andre siden av grensen, og jeg går på. Mamma har aldri sovet i telt om vinteren. Pappa har to soveposer som begynner å dra på tiårene. Han har tatt med den tynneste. De har tatt med seg eget telt, men flytter inn i tomannsteltet hos meg. Det er lenge siden pappas sovepose tålte minusgrader. Det snør og snør, men jeg koser meg. Vi har god tid, og lange lunsjer i solen. Jeg har aldri sett pappa sliten. Siste dag på tur, mister han solbrillene mer eller mindre frivillig i solkremen som har rent ut i topplokket. Han sier at han nok blir snøblind nå, og da må han nok dessverre plukkes opp med skuter. Pappa har ikke tenkt til å dra på telttur igjen med det første. Mamma er  helfrelst og skal på telttur i Børgefjell til sommeren.

Børgefjell møter meg med skareføre og sol. Det er vindstille og en hel halvtime kan jeg til og med ta av ulltrøya. Jeg er alene og setter opp teltet langt til fjells. Sola har enda ikke gått ned, og varmer gjennom døråpningen i teltet. Jeg har kommet til Nordland, og nordlendingene tar opp konkurransen med trønderne om å være Norges triveligste. Jeg ramler inn på rypemiddager med isfiskere et sted, fiskesuppe med nytrukket fisk et annet. Jeg er konstant sulten og har ikke flust med mat å rutte med. Det jeg tenker på er mat, og menneskene jeg møter skjønner hva jeg trenger. Det er reinsdyr overalt og jeg krysser polarsirkelen. Pulken er sliten, og jeg får tilsendt en ny. Den blir døpt Dråget Junior etter sin forgjenger

Les også: Hjemme bra – ute best

I den bratte Skaitidalen krysser jeg elven som er åpen, med snøbroer som akkurat holder. Argaladhytta er en særegenhet, og jeg sitter i den lille koia og leser om tidligere tiders bjørnejakt i dalen. Vannene begynner igjen å få overvann. Jeg krysser Balvatnet med hjertet i halsen, selv om alle jeg har snakket med sier det er trygt. Det begynner å bli bratt i de norske fjellene. Jeg skal inn over grensa til søta bror, til mer pulkvennlig terreng. I Sverige møter jeg skutersvenskene. De liker isfiske, skuter og øl. Men det er greit, for de er alle over seg av beundring for mitt prosjekt, og selv fulle skutersvensker har mange kloke betraktninger over livet. De jeg møter på ski er tre andre nordmenn. Været er dårlig og med sviktende motivasjon innser jeg at de solfylte vårdagene gjennom Sverige ikke kommer til å skje. Jeg sitter værfast, og begynner å få dårlig tid. Henning skal være med nordover igjen og jeg skal møte ham på Abisko fjällstation. Skutersvenskene har løsningen, og noen mil sitter jeg og pulken på gjennom snødrivet.

«Vi slår opp teltet på Nordkapplatået, og våkner av hurtigruteturister som ivrig knipser bilder av teltet, og som ikke fatter at vi har overlevd ute.»

Våren kommer med et brak i Troms. Solen gjør snøen råtten om ettermiddagen og det er på tide å stille vekkerklokken noen timer tilbake. Vi benytter de tidlige timene, mens skaren fra nattefrosten fortsatt bærer skiene. Dalene er vakre, slake, med spisse topper helt øverst. Vi har sust noen mil inn over svenskegrensen igjen, etter å ha tilbrakt noen vårdager i Troms. I en hyttevegg sitter vi med oppbrettede bukser, og sola varmer. En skuter nærmer seg. En full finne blir lempet av og skuteren forsvinner. Finnen har med seg to flasker vodka. Han kommuniserer ivrig med oss, men det tar en stund før vi skjønner hva han gjør her. Blandingen av finsk, samisk, svensk og engelsk gjør samtalen heller vanskelig. Han har fri i dag, derfor har han tatt turen. Han nekter å ta imot mat eller vann, i dag har han fri og skal bare drikke. Men han er henrykt over å ha slikt godt selskap i solveggen. Vi får overtalt ham til å legge seg inne når kvelden kommer, men noen seng skal han ikke ha. Gulvet og varmedressen får holde. Ut i natten hører vi motordur. En skuter kommer for å plukke opp den fortsatt fulle finnen, og de forsvinner uten et ord.

NY DAG: Det beste med portabelt hjem er ny utsikt hver dag. Spesielt fint er det når du våkner opp til en dag som denne i Troms. Foto: Henning Gladheim

Jeg gråter bak solbrillene. Det er siste dag på ski. Vi nærmer oss Kautokeino, og snøen er nesten borte. Pulken, meg og snøen, det har vært oss lenge. Jeg er lei av pulken, men allikevel ikke sikker på om jeg er klar for å avslutte villmarkslivet. Det er vemodig å være ved veis ende. Festet til pulkselen ryker og skien til Henning knekker noen timer før vi er fremme. Greit, da får det være. Sykkelen venter i Kautokeino, jeg er klar for siste etappe mot Nordkapp. Logistikkavdelingen hjemme har jobbet på spreng med å finne sykler i et heller skuterdominert område. Milene legger vi bak oss i et rasende tempo. Vi spiser bløtkake på vidda på 17. mai. Vi sykler i sideveis kuling på smale veier. Så er havet der. Jeg kommer ikke lengre. Fire måneder har det tatt, det er klart jeg må felle noen tårer. Vi slår opp teltet på Nordkapplatået, og våkner av hurtigruteturister som ivrig knipser bilder av teltet, og som ikke fatter at vi har overlevd ute. At dette er en av de mildere nettene, legger ingen demping på beundringen. Så er ferden over. Og jeg er klar for å komme hjem.

«Jeg kom hjem som akkurat den samme. Bare mange erfaringer rikere. Jeg lærte å stole på meg selv.»

Jeg kom hjem som akkurat den samme. Bare mange erfaringer rikere. Jeg lærte å stole på meg selv. At jeg tok de riktige avgjørelsene i bratte bakker og over smeltende vann. Det var utfordrende, men ga også en vanvittig mestringsfølelse. Jeg kan sette opp telt i vind og finne frem over fjellet alene. Jeg har blitt ekstremt godt kjent med meg selv. Jeg var sliten, både mentalt og fysisk etter lange måneder på ski. Men aldri har jeg følt meg så sterk som da jeg kom hjem, å leve hverdagslivet var en lek. Ingen pulk som fulgte etter meg dagen lang, vannet fikk jeg rett fra springen. Sengen behøvde jeg ikke blåse opp, huset sto der allerede. Skal du skrive bok nå da, spør folk. Nei. Opplevelsene kan deles, turen den er min.

LES OGSÅ: Slik husker de Norge på langs 

FRIHET: Å gå Norge på langs innebærer mye frihet, intense naturopplevelser og lykkeøyeblikk som dette. 

Norge på langs

Mange har tatt turen langs Norge før, og sitter på verdifull kunnskap. Sjekk hvem som har tatt turen, og ta kontakt. De fleste synes det er morsomt å kunne hjelpe nye Norge på langs-ere. Turistforeningens lokale turlag har ofte mye god lokal kjennskap, og mange fjellområder har kommunale eller private fjellstyrer med hytter og god kunnskap til området. Sjekk turkartene for hytter på veien og om det er DNT eller lokale fjellstyrer som eier dem. Statens naturoppsyn har oppsynsmenn og -kvinner som til daglig jobber ute i sitt lokale naturområde, de kan gi gode tips om områder som ligger langt utenfor allfarvei langs hele Norge. Statskog har hytter over hele Norge som kan leies. Fjelltjenesten i Nordland og Troms jobber ute hele året, og kan kontaktes hvis du trenger å oppdatere deg på lokale forhold i nord.

Forsendelser

Utstyr for 12-14 dager er som regel tungt nok å ta med seg, hvis du hovedsakelig satser på å være selvforsynt med mat. Har du noen som kan være logostikkansvarlig hjemme, er mye løst. Det trenger ikke nødvendigvis være så mye jobb, hvis alt er pakket klart på forhånd. Lag en liste over alle etappene, og hva som skal sendes med hver forsendelse. For eksempel: ti turkaker, ti real turmat, en pakke fyrstikker, 500 gram sjokolade, en bok. Pakk det tørre i poser og merk med etappenummer. Det som skal fryses merkes i poser på samme måte, slik at det er minst mulig sjanse for misforståelser når pakkene skal sendes nordover. Forsendelsene kan sendes poste restante til deg selv til postkontorer, til fjellstuer, venner og hvis ingen av disse fungerer, finn en privatperson som bor langs ruta, ring og spør om pakken kan sendes dit. De fleste er henrykte over å få hjelpe en vandrer.

Forfrysninger

Dette er naturlig nok et vinterproblem. Fjellet er kaldt, og skal du befinne deg ute i kulda hver dag over lang tid, er det viktig å passe på forfrysninger. Har du først forfrosset noe, er det vanskeligere å holde i sjakk når du skal fortsette å være ute. Ansikt, hender og føtter er de mest utsatte punktene. Men jenter, pass på lårene også. Fett har ikke like god blodsirkulasjon som resten av kroppen, og jenter har ofte litt ekstra rundt lår og rumpe. Yttersidene av lårene er utsatt for kulde når du går på do, og kjøles ned av mye vind selv med vindtette klær. De har heller ikke like lett for å varme seg opp igjen. Bruk lange ullboksere, eller en ekstra fleeceshorts utenpå longsen. Skjørt eller nikkers i kunstfiber eller dun kan være løsningen i pauser, i teltet om kvelden eller på en ekstra kald og sur dag.

Medisiner

Lag en liste sammen med legen din over hva du bør ha med deg av medisiner og førstehjelp til selvmedisinering når skaden eller plagen ikke er så alvorlig at du må ned fra fjellet og inn på et legekontor. Medisiner til ulike infeksjoner og sterke smertestillende vil være greit å ha med, samt hydrokortison og febernedsettende.

Nødpeilsendere

Når du ferdes over lang tid i fjellet, vil de hjemme sette stor pris på å høre at alt er i orden, og du vil mest sannsynlig sette stor pris på å kunne si ifra hvis noe går galt. En nødpeilesender kan brukes til å si ifra at alt er ok, eller at du trenger hjelp. SPOT,Pieps og Inreach har satelittsendere hvor du enkelt kan trykke på en SOS-knapp hvis du er skadet og luftambulansen vil få beskjed.

Sikkerhet

Hvis uhellet skulle være ute, er det viktig å ha tenkt igjennom konsekvenser og løsninger. Hva om du eller en i følget går igjennom isen. Hva om en av dere faller og brekker en arm. Lag en risikoliste over det som kan gå galt på turen. Skriv ned konsekvensene, og hva ulike løsninger kan være. Gå igjennom kartet og se hvor den korteste veien ut av fjellet er. Dette vil være nyttig hvis noen skulle skade seg, med ikke mer alvorlig enn at dere kan ta dere ut av fjellet selv. Er det meldt storm vil det også være greit å vite hvordan det er lettest å komme seg ned fra fjellet og i ly. Mest sannsynlig vil du aldri få bruk for risikovurderingene, men skulle noe skje, hjelper det å ha tenkt igjennom et lignende scenario før. Ta et førstehjelpskurs beregnet for fjellet, og et skredkurs hvis du skal gå om vinteren, da vil du føle deg sikrere på at du vet hvilke situasjoner som kan forekomme.

LES OGSÅAmundsen den yngre

LES OGSÅ: Gneistrande snø, gneistrande auge