Amundsen den yngre

Vi er midt inne i en diskusjon om snegler. 

– Nei, jeg veit ikke, de er bare så ekle. Jeg grøsser skikkelig når jeg ser dem, sier Michelle. 

Hun har nettopp meddelt at mordersnegler er det hun er aller, aller mest engstelig for her i verden.

Vi har alle vårt.

Men det var ikke snegler vi skulle snakke om. Vi er i paddeflate Vestfold, på besøk hos en fjorten år gammel jente som har besteget noen av verdens høyeste fjell. Det er umulig å se på henne, selvsagt. Hvordan kan man se på en fjortenåring at hun har besteget Elbrus, Kilimanjaro, Acongagua? At hun drømmer om å bli første kvinne på Seven Summits? Ikke blogger hun, ikke reiser hun rundt og holder foredrag. Det eneste må være disse krøllene, som minner påfallende mye om..

– Cecilie Skog? Folk kommenterer det ofte, smiler Michelle.

– Hva synes du om det, da?

– Det er kanskje ikke så rart. Hun driver jo med nesten det samme som meg.

– Jeg har møtt henne faktisk, på foredrag en gang. Hun virker veldig kul.

«Sikader snerrer lavt i bakgrunnen, gatene er fulle av mennesker og liv, og jeg nyter den varme luften på denne sene januarkvelden. Selv om klokken viser 23:00, fyller folk opp bordene på uterestaurantene og overalt er kokkene travelt opptatt med å snurre kjøttstykker på de digre grillene. Jeg suger atmosfæren til meg, nyter den korte utflukten til sommeren i byen Mendoza i Argentina, vel vitende at tre tøffe uker venter på meg på vei til den høyeste toppen på den vestlige halvkule. Aconcagua er nesten 7000 meter høy, og jeg har aldri vært høyere enn 6500 meter før, jeg er på vei til å utforske nytt land. «Lomos», sier kelneren og setter et fat med en biff av bibliske dimensjoner foran meg på bordet. Med hver saftig bit blir bekymringene mindre og mindre.»

Michelles egne ord fra Aconcagua-turen

1. IS-SOMMER: Isklatretrening på Monte Rosa. 2. STOLT ØYEBLIKK: På toppen av Aconcagua. Jeg trodde ikke vi skulle klare det, sier Michelle. 3. LEIRLIV: Selv om skolen mer enn gjerne tilrettelegger for Michelle sine turer, kommer hun ikke unna leksene. Foto: Gerhard Tost                   

I januar nådde Michelle toppen av Sør-Amerikas høyeste fjell, Aconcagua. Det er hennes tredje av de Seven Summits (de høyeste fjellene på hvert kontinent), etter Elbrus (da var hun 12 år) og Kilimanjaro. Fjortenåringen har allerede rukket å få god klatreerfaring fra Alpene, med blant annet Mont Blanc, Monte Rosa, Grossglockner og Triglav som høydepunkter, samt to turer til Everest Base Camp (opp til 6500 moh). Et annet pågående mål er å sette rekord som yngste person på «European Highpoints».

– Hvem sin ide var det?

– Vi hadde allerede gått på noen av de høyeste toppene i flere land i Europa. Pappa kom over en bok med en liste over de høyeste fjellene i hvert land, og da foreslo han at vi kunne gjøre det. Vi hadde jo allerede hadde gjort noen av de vanskeligste, forteller Michelle.

2469: Sju år gammel på Galdhøpiggen, den første «store fjelltoppen».

«Som foreldre har vi naturligvis en sterk påvirkning på det vi tar med våre barn på. Men jeg merker at Michelle er blitt mye mer selvstendig i avgjørelser og planlegging. Jeg trenger ikke å passe på henne slik som før. Hun er mer som en partner enn et barn å ha med seg på tur. Nå er det like mye hun som passer på meg.»
Gerhard Tost, faren til Michelle 

Vi kommer ikke utenom pappa Gerhard. Den evigungdommelige skibomsen og østerrikeren er fullstendig klar over inntrykket folk fort får av en ambisiøs far på vegne av datteren. Han har kjent på risikoen det kan være å ta med datteren på høye fjell. De har tross alt opplevd snøstorm på Kilimanjaro. Gått en Mont Blanc-rute der andre har mistet livet.

De unngikk hårfint et forferdelig uvær på Aconcagua. Bare to dager etter deres tur, kom det en kraftig storm. Tost-familien nådde toppen nær vindstille og i ti minusgrader, og med 40 centimeter nysnø fra natten i forveien.

– Som foreldre har vi naturligvis en sterk påvirkning på det vi tar med våre barn på. Men jeg merker at Michelle er blitt mye mer selvstendig, i avgjørelser og planlegging. Jeg trenger ikke å passe på henne slik som før. Hun er mer som en partner enn et barn å ha med seg på tur. Nå er det like mye hun som passer på meg, sier han, og ler. 

Mamma er også med på turene, men tåler ikke høyden like godt som Michelle og faren. Derfor blir det gjerne deres prosjekter. 

«Nå har vi vært ti dager på tur i Andesfjellene, og jobbet oss langsomt oppover de forskjellige campene helt til Nido de Condores på 5500 meter. Jeg har god tid, kveldene er lange. Her er det ingen Internett med Snapchat, Instagram og Kik som kjemper om oppmerksomheten min. Og jeg savner det ikke engang. Det vil si, jeg savner venninnene mine, men her gjelder det først og fremst å oppfylle basisbehov som vann, mat og holde seg varm. Hvorfor gjør jeg det? Alle brenner for noe, eller burde i hvert fall det. Jeg elsker naturen, og jeg er vokst opp med Alpene og slalåm og fjellturer. Men jeg er også ganske feminin, sier pappa, med sminke, klær og shopping. Ekspedisjonen er en fin kontrast til det vanlige livet, og jeg ser ting på avstand. Og så er det det med mestring, å klare en vanskelig oppgave. I utgangspunktet er det jo få som elsker å slite seg ut helt til den siste rest av energi man har i kroppen. Men det er ubeskrivelig å stå på toppen, det går nesten ikke an å forklare det, man må oppleve det selv.» 

– Da vi strevde med toppen på Aconcagua kom det fram etterpå at Michelle ikke hadde lyst til å skuffe meg. Samtidig kan ikke jeg tillate meg å være svak når hun er sterk. Dermed blir det felles mål å nå toppen, sier han.

ACONCAGUA: På vei mot toppen, her fra partiet som kalles Canaleta på vei opp mot toppryggen. Foto: Gerhard Tost

Det er ikke slik at de ikke gjør turer i Norge. Hun var sju år da hun nådde «den første ordentlige fjelltoppen», Galdhøpiggen. Men det er først og fremst fjelltopper de sikter mot.

– Jeg liker å være på tur, samme om det er flatt eller klatring. Men jeg liker følelsen av å komme på toppen, særlig når man har slitt litt for å komme dit. Jeg trodde ikke at vi skulle klare å nå toppen av Aconcagua, sier Michelle.

– Har du noe favoritt-fjell?

Michelle får en gnist i øynene vi ikke har sett før.

– Det der i Andesfjellene…

Hun ser på faren.

– Alpamayo, spør faren.

– Ja, det ser ut som en drage med hvit snø. Det synes jeg er fint.

– K2 er også et fint fjell, sier Gerhard.

– Ja, men det er farlig fjell. Jeg vil heller velge et fjell med mindre risiko, sier Michelle.

«Jeg liker å være på tur, samme om det er flatt eller klatring. Men jeg liker følelsen av å komme på toppen, særlig når man har slitt litt for å komme dit.»

«Kan man gå opp en trapp, så klarer man også Aconcagua, sier noen. Men til tross for en teknisk enkel rute er det kun 35 prosent av alle som forsøker seg som kommer til toppen. For det lurer en helt annen fare på veien som vi skulle få oppleve på nært hold. «You turn around» bjeffer guiden Paula aggressivt til oss. Det er toppdagen, og vi har kommet opp til 6400 meter, været er fint, jeg er i god form, og vi forstår ingenting. Motvillig snur vi og tråkker tilbake til campen. Må vi avskrive toppen? Jeg er sååå skuffet! Jeg hater Paula! Vi legger oss i teltet, og etter to timer blir vi vekket av fjellredningstjenesten. «Your guide is very sick, get up!» Paula har fått hjerneødem, en potensiell livsfarlig tilstand av høydesyke. Aha! Dette forklarer personlighetsforandringen og den rare avgjørelsen! To andre fjellguider beslutter å bestille redningshelikopter, og plutselig er vi helt alene på 6000 meter, trøtte fra toppforsøket og uten videre plan. Dette klarer vi aldri…»

– Hvor viktig for deg er det å bli yngste kvinne på Seven Summits?

– Det hadde vært gøy, men det er ikke så viktig. Det koster jo ganske mye penger å gjøre det også.

– Betyr det at du driver og sparer til det?

Faren bryter ut i latter.

– Jeg, nei, sier Michelle, og smiler.

Gerhard understreker at det er ganske kostbart, og at mye av planleggingen går med til å forsøke å organisere det så rimelig som mulig for at det i det hele tatt skal være mulig å gjennomføre.

Den yngste hittil er en amerikansk jente på 16 år.

– Teoretisk kan det gå, men det er også et økonomisk spørsmål. Turen til Mount Vinson i Antarktis koster 350.000 kroner.. Det er det som er synd med Seven Summits. Penger avgjør til slutt hvem som klarer det. Teknisk er det ikke så vanskelig, sier Gerhard.

NIKS: Michelle har akkurat fått spørsmålet om sparepengene går til å realisere drømmene om de høyeste fjellene. Foto: Trond Teigen

Hva hun skal bli når hun blir stor, aner hun ikke. Hun synes det er godt gjort med de venninnene som har klart å bestemme seg alt. Hun har ingen foreløpige planer om å leve av å bestige fjell.

– Hvem ser du opp til?

– Jeg har fått litt øynene opp for Roald Amundsen, faktisk.

– Å ja?

– Jeg vet ikke så mye mer om han enn det vi har hatt på skolen. Og nei, vi er ikke i slekt, sier hun.

«Pappa har omsider funnet noen som har satelittelefon, og vi blir stilt foran valget å gå ned eller å vente på en annen gruppe som skulle forsøke seg på toppen neste dag. Ingen lett avgjørelse, vi er veldig slitne, men vi blir. I løpet av natten passerer en snøstorm over Aconcagua, og gruslandskapet viser seg som et nydelig vintereventyr når vi blir vekket klokka 05:00. Vi kommer ikke ordentlig i gang, og jeg går langsomst av alle i gruppen. Jeg har så lyst til å snu, men jeg vil ikke skuffe pappa, så jeg går videre. Senere forteller pappa at han hadde det like vondt, og at han også ville snu, men at han ikke ville ødelegge for meg. Snakk om gjensidig avhengighet! Det er tungt å tråkke gjennom 40 cm nysnø, og vi tar på stegjern for å skli mindre. Men etter hvert kommer solen og varmer oss opp, og etter en lang pause med rosiner og nøtter har vi plutselig masse krefter igjen og leder gruppen gjennom den bratte Canaleta-rennen opp til toppen. Jeg har tårer i øyene. Alle de anstrengelsene, all den treningen, alle tilbakeslag! Vi omfavner hverandre og nyter at tiden står helt stille for en stund.»

Teksten du har lest innimellom dette intervjuet var noe som ble gjort for moro skyld for lokalavisen. Michelle har ingen blogg. Hun ser ikke helt poenget.

– Fjellturene er jo bare noe jeg gjør nå og da. Det er ikke noe å blogge om.

Hun merker ofte at folk ikke helt forstår hva hun driver med, at de ikke helt vet hva de skal spørre om. Hun kjenner ikke så mange som har den samme dragningen mot høye fjell.

Hun ser på faren og smiler.

– Nei, det er bare pappa. 

LES OGSÅ: Michelle sine egne ord om turen til Mount Carstensz Pyramid.   

LES OGSÅ: Eventyrbrødrene

Seven Summits 

De sju høyeste fjelltoppene på alle sju kontinenter:

• Antarktis: Mount Vinson Massif (4892 moh.)

• Afrika: Kilimanjaro (5895 moh.) 

• Asia: Mount Everest 

• Europa: Elbrus (5642 moh.)

• Oseania: Carstensz Pyramid (Puncak Jaya) (4884 moh.)

• Nord-Amerika: Mount McKinley (Denali) (6194 moh.)

• Sør-Amerika: Aconcagua 6962 (moh.) 

Ulike fortolkninger av kontinentale grenser gir ulike definisjoner av antall kontinenter og av høyeste fjelltopp for hvert kontinent. Denne Seven Summits-listen baserer seg på kontinentmodellen som anvendes i Vest-Europa og USA.