I ødemarka uten vann

Det krever kanskje en liten oppklaring før jeg tar leseren med på en av mine livs største anstrengelser, og dertil en av mine mest idiotiske påfunn:

En solrik januardag i år kunne det faktisk, under litt andre omstendigheter, gått skikkelig galt da Lanzarotes undervurderte «villmark» holdt på å bli i tøffeste laget for meg.

En ganske så alminnelig fjelltur ble forvandlet til en innsides kamp mot varmen og tørsten, der jeg kavet meg fram i et ørkenlandskap som jeg trodde aldri skulle ende.

Men når det er sagt, skal jeg heller ikke prøve å legge skjul på bakteppet til denne historien, som var en eneste stor flause.

Det hele startet med en heidundrende fest, der jeg tidlig på morgenkvisten fant meg selv i byen Arrecife, 30 kilometer fra Playa Blanca hvor jeg kvelden før hadde befunnet meg. 

30 kilometer borte fra hjemmet mitt, seilbåten Snyspurven, og kun iført de svette partyklærne fra nattas morsomheter. En distanse jeg nå bestemte meg for å tilbakelegge til fots.

Litt morgentrim gjør uansett bare godt. Som oppvokst på den nordnorske bygda, er det ikke akkurat første gang jeg må vandre noen usle mil hjem fra et skikkelig party.

Etter et kvarters tid er jeg framme ved hovedveien, men først etter å ha klatret over flere gjerder, og fått en kaktus så bedrøvelig hardt i rumpa at jeg må trekke fem lange pigger ut.

Etter noen kilometers jogging bortover asfalten, begynner veien å skrå innover landet og rundt et massivt fjellparti som skråner kupert og karrig opp fra havet. Jeg vet at båten ligger rett bak dette fjellet, trygt på anker i en stor beskyttet bukt.

Det begynner å demre. Festen, musikken, folka og (…) bussturen! «Shit, jeg må komme meg tilbake før noen blir bekymret.» Mobilen er død, men det er vel ikke så farlig.

På toppen setter jeg meg, og får samtidig et mektig skue av et landskap som bukter seg opp og ned så langt øyet ser. Opp og ned de mange bekkedalene som avskjærer lia opp fra havet. Grått, brunt og kontrastløst terreng, med noe uttørket kjerr og en og annen kaktus.

Langt bak meg ser jeg turens utgangspunkt i det fjerne. «Litt vann og mat hadde smakt godt nå», tenker jeg med meg selv mens jeg løfter en hånd opp for å skygge mot den skarpe sola. Videre går det, mens jeg stadig oftere må ta pauser.

Kroppen begynner å bli slapp. «Hadde jeg bare hatt litt vann…»

Foran meg har jeg en lang og bratt bakke som bare blir større og større jo nærmere jeg kommer. Jeg motiverer meg selv med at dette må være den siste toppen, hvor jeg på den andre siden vil se masta på «Snyspurven». Bare et lite stykke opp må jeg likevel legge meg ned og hvile i noen minutter. Til sist, etter mange flere stopp, når jeg etterlengtet toppen, og langt der borte får jeg endelig se (…) enda flere daler og åsrygger!

Jeg innser nå tabben jeg har rotet meg inn i, som har ligget som en ekkel følelse i magen hele den siste timen. En følelse som jeg standhaftig bare har ignorert i et ønske om en lett tur gjennom villmarka.

Milevis inne i ørkenlandet, uten annet enn det jeg står og går i, og uten noe vann. Det er ikke noen annen løsning enn å bare fortsette vandringa. Men først må jeg sove litt.

Jeg våkner i liggende fosterstilling på bakken av at sola svir som et flammende furubål. Kanskje har jeg sovet i en halvtimes tid, og kroppen føles overaskende bra. Men med en gang jeg starter å gå er kroppen like ille, om ikke enda verre.

«Hodet bruser, jeg ser stjerner. Slappheten og tørsten er nå svært framtredende. Munnen er så tørr at leppene henger fast på tannkjøttet. Når jeg titter på hendene mine virker de helt gul på fargen.»

Om jeg klyper meg i arma, blir huden bare stående i samme positur, og kontinuerlig må jeg stoppe og legge meg ned. Det er derved ingen tvil om at jeg begynner å bli skikkelig dehydrert. Desperat av tørst, bestemmer jeg meg til sist for å forsøke å drikke mitt eget piss. Men når jeg stiller meg opp for å slå lens, innser fort at jeg er helt tom for veske her også. 

Jeg titter mot havet og skimter noen båter langt der ute. «Tro om de kan se meg om jeg går ned til sjøen?» Plutselig ser jeg, av alle ting, tre syklister noen hundre meter lengre bort. Motet stiger, «de må jo ha vann!»

Jeg stikker fire fingre i munnen og blåser det jeg klarer. Men istedet for plystrelyd, kommer det bare en hvesende pistring. Jeg prøver igjen, men munnen er for tørr og uformelig til at jeg klarer å få fram lyd.

De kommer nærmere og jeg fortsetter med å vinke med begge armene.

Alt forgjeves.

Bare noen steinkast unna svinger de av, og fortsetter over neste bakketopp.

En stund er jeg usikker på om jeg hallusinerer. Men etter å ha ligget urørlig en stund og stirret sjelløst opp i himmelen, tvinger jeg tankene over på en annen kurs.

«Hvis det virkelig var syklister jeg så, så må det være en sti der.

«Som jeg subber bortover sand og grus, løper firfisler mellom steinene med jevne mellomrom, og kompletterer dermed ødemarksstemningen. Så er det da hvert fall noe liv her!»

Smått som smått begynner jeg å kjenne igjen fjellformasjonene fra der båten ligger. Det er enda langt igjen, men jeg tror jeg skal klare det. Men greier jeg det før det blir mørkt? I et nytt desperat forsøk på å stille tørsten legger jeg hendene til munnen som på film, og prøver å suge imaginært vann ut av dem. Det fungerer dårlig, og gjør isteden vondt i mine uttørkede og solbrente lepper. Tid for å legge seg ned å sove igjen.

Plutselig hører jeg en raslende lyd over grusen, og som av refleks kommer jeg meg opp i sittende stilling. Jeg rekker akkurat å utbryte et utmattet «wait!» idet en syklist kommer susende forbi. Han bråstopper og ser på meg med vantro øyne. En bortkommet turist i party-skjorte og joggesko.

«Do you have water?», stammer jeg fram.

Syklisten er heldigvis en omsorgsfull kar med både vannflaske og sans for mørk humor. 

«Looks like you had a hell of a party», sier han tørt mens jeg får forsyne meg av så mye som en tredjedel av vannflaska. 

Mer kjærkommen gave har jeg kjelden fått. 

Så opplyser han meg noe alvorlig om at folk har dødd av tørst her ute, men at det på den positive siden ikke er mer enn en time eller to å gå før jeg burde være framme i Playa Blanca.

Så instruerer han meg om å «keep on going».

Med nytt forfriskende vann innabords, enn så lite, er kroppen plutselig en helt annen. Huden på hendene er fremdeles like gul og væskeløs, munnen er fremdeles like tørr, men likevel er det som å ha en helt annen kropp å stri med. Vann gjør virkelig underverker. Tungt og slitsomt er det, stol på meg, men nå kan jeg plutselig gå uten å måtte sette meg ned. 

I en liten kløft, to-tre meter nedenfor veien får jeg øye på en flaske. Og tror du ikke jeg skimter litt kondens i form av litt dugg? Full av forventning klatrer jeg ned, og til min store lykke viser det seg å være en hel desiliter med deilig vann igjen i flaska. Snakk om dobbel lykke.

Etter en times tid når jeg toppen av en slak haug, og der, bare noen kilometere av sted, stikker masta til Snyspurven opp. Litt bortenfor der igjen ligger Playa Blanca hvor butikken også er.

Jeg tar sikte på sistnevnte. Halvveis til målet når jeg en liten bilvei som fører inn mot «byen», og utmattet som jeg er strekker jeg ut en hånd til de bilene som passerer.

Men hvem er det vel som vil plukke opp en svett, skjeggete og langhåret haiker i veigrøfta? Jeg skjønner godt hvorfor, selv om det er urovekkende å tenke på at utseendet har alt å si om man skal få hjelp eller ikke her i verden. 

Tre lærdommer fra Lanzarotes karrige ødemark

1. Viktigheten av vann

Noe vi i Norge lett tar forgitt. Å kjempe mot tørsten er noe helt annet enn å kjempe mot sult, trøtthet og tunge bører. Uten vann fungerer man bare ikke. Kroppen blir til en energiløs masse som det nærmest er umulig å rikke på.

Jeg har aldri før følt en slik type slit i verken frisk eller syk tilstand, og akter ikke å gjøre det igjen. Det er bare så ekstremt viktig å ha tilgang på vann på slike turer! 

2. Egne fysiske og mentale grenser

En nyttig men dyrekjøpt lærdom, som man fint burde kunne ta andres ord for, istedet for å erfare dem selv. 

3. Mine egne dårlige avgjørelser

Der må jeg bare gi meg selv en hard smekk over fingrene. Naturens utfordringer er store nok i utgangspunktet, om man ikke skal lage dem enda større. Også på de korteste turene. En liten forglemmelse kan fort bli skjebnesvangert, når forholdene er helt annerledes enn det man er vant med.

Likte du denne saken? Ta også en titt på disse:

• Sommer på Snyspurven

• Oppdag Kapp Verde

• Å sykle i ingenting

• Hedvigs hardkjør