Pakkposen er ganske annerledes enn de andre. Den kan stå av seg selv. Til retten tilsettes 300 ml kokende vann, men det mangler et eget målemerke som sier når vannivået er nådd, noe som trekker litt ned. Det stemmer, som estimert, at maten er klar etter sju minutter, og det er lett å spise av posen uten lang skje eller gaffel.
Smaken er veldig forskjellig fra de andre rettene. Antakelig skyldes det kremosten som gir en mer fløteaktig tilnærming.
Pastaen er pappaktig og det er mye av den og lite av annet.
Spor av nøtter er et pluss, for både konsistens og fordi det er sunt fett.
De tørkete grønnsakene mangler noe smak, både olivenene og aspargesbønnene, der sistnevnte ikke bærer preg av å være tørket i sesong.
Konsistensen blir deretter. Det er ingen usmak, men noe retningsløst hvor vi er på vei.
Energiinnholdet er desidert høyest, med omtrent fire ganger så mye proteiner som hos Gilde sin variant.
Denne framstår mer som «bensin» på krevende turer enn som kosemat.