Bikepacking, lyn og torden

Det skulle jo være så enkelt. Vi prater om det på veien innover kvelden før. At det er bare å planlegge godt – friluftsliv er ikke så jækla vanskelig. Spesielt ikke dette hverdagsfriluftslivet. Du vet, sjekke værmeldinga, at den ikke er helt krise, og så bare pælme det mest nødvendige i sekken og stikke.

Så det er det vi har gjort, jeg og kollega Alex. Jeg skryter av at jeg har lagt igjen skalljakka. Det er meldt storm – men det er jo først i morra og time-for-time-varselet på yr.no viser strålende sol og temperaturer godt oppi 20-land. 

Alex har ikke lagt igjen noe med vilje, han har bare glemt av ølen og knerten som vi skulle ha til måltidet. Men det gjør ikke noe. Jeg har med ekstra, men jeg sier ikke noe helt ennå – fordi det er fett å bli overraska på tur.

«Kikut er stengt, så det blir ikke kakao. Ikke spør vi om veien heller. Det kan ikke være så vanskelig.»

Sammen har vi vært så moderne og lavterskel som vi bare får til. Pakket det ultralette turutstyret i spesiallagde vesker på syklene, stukket litt tidlig fra jobb og sett oss ut et passe krevende turmål. Jeg har av en eller annen grunn aldri vært på selve Kikuttoppen, men jeg har passert Kikutstua sikkert hundre ganger før. Jeg har fått for meg at det å våkne i ei hengekøye der oppe med sola i fleisen – det må være det ultimate. Jeg begynner å angre på innsalget, for Alex snakker ustoppelig om været, og det faktum at himmelen ikke er blå, men hvit. 

Selv snakker jeg om hvor flinke vi har vært, som mobiliserte og dro ut. Ikke tenkte at det var for komplisert eller vanskelig, og at vi har planlagt godt ut fra værmeldinga. 

Den er et nydelig redskap, sykkelen. Fra Sognsvann har vi tråkket innover grusveiene på myke gummidekk, og en tur som vanligvis ville vært et helgeprosjekt, kan bli til en midtuke-tur. Noen kilometer inn i marka fra landets hovedstad treffer vi ikke en kjeft. 

– Skal vi spørre om veien, sier Alex når vi kommer til Kikut. 

– Nei, vi prøver selv, sier jeg bestemt.

Kikut er stengt, så det blir ikke kakao. Ikke spør vi om veien heller. Det kan ikke være så vanskelig. Dessuten har jeg fått bekreftet fra flere hold at vi kommer til å få en strabasiøs tur til toppen. Grussyklene våre har smale dekk, og de er lastet tungt. «Skal dere opp der? Seriøst?» Det har gått en faen i meg for lenge siden. Jeg skal opp der. Seriøst. 

Vi sykler forbi stien først, og må snu. Litt utpå ei gresslette står skiltet, som antakelig er mer i bruk om vinteren enn sommeren. Og på motsatt side av veien går en gjengrodd sti inn, knapt synlig. Alex bytter fra blanke sykkelsko til grove anmarsjsko. Selv har jeg valgt å gamble på at de to kilometerne på sti kan gjøres med terrengsykkelsko med grov såle. Og bittelitt våt tåler jeg jo å bli, for det er meldt sol og varmt hele kvelden og neste morgen.

– Fin utsikt, da!

Det er et faktum, vi ser ikke en dritt.

Det som skulle være et halleluja-øyeblikk i det vi kom over siste knausen og skuer utover hele Nordmarka, er som å snuble inn i en bomullsfabrikk.

Tåka ligger tjukk, og dette ligner ikke på det Yr varslet. Men leirplassen er fin, den. På en steinhelle er det etablert et slags bål, og jeg setter i gang med å fyre opp noe kvast, mens Alex henger opp køyene. Det har regnet mer eller mindre hver dag i ei uke, så et lite bål bør være uproblematisk.

Etter mye fram og tilbake lander vi på at køyene skal henge lengst ute fremme på utkikkspunktet. Må våkne med sola i ansiktet, kan du skjønne. 

Jeg våkner og tror først at dette ble som jeg tenkte. Et lys skjærer gjennom skylaget, langt der borte over Oslo.

Men det er noe som ikke stemmer. Tarpen min knitrer av regn. Skyene ser ut som de blir vrengt ovenfra.

Det gylne lyset er bare som ei stripe – over det er skyene mørke, og beveger seg fort. Jaja, så blir vi litt fuktige. 

Og så smeller det. 

– Faen.

Det er ikke Yr som har bomma – det er vi som har bomma.

Uværet var ikke meldt før i kveld, og hvor ille kunne det bli, var tanken min. Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner heter det, og nå er Helvete sjøl i ferd med å slippe løs sin vrede på Oslomarka. Det blinker. Så et nytt smell. Jeg klarer ikke å skille mellom hva som kommer først av lys og lyd, for det er rundt oss på alle kanter. Nå er det ikke dråper som treffer tarpen min – det er vannballer. Og det smeller igjen. Sjarmen med å være ute og kjenne på elementene som jeg pleier å skryte sånn av, er forsvunnet. Solen som var meldt er ikke her. 

Det smeller igjen. Følelsen av å ligge å svaie i ei køye som vanligvis er så digg, føles nå helt jævlig. Jeg dingler, men det føles ikke ut som jeg kan stole på elementene rundt meg. Jeg fisker fram telefonen fra lomma i soveposen, googler lyn og avstand.

Jeg finner ut at siste lynnedslag var mindre enn en kilometer unna oss. 

Jeg scroller videre. Speidersport sine nettsider gir meg ikke mindre vondt i magen. 

«Det er ikke lett å helgardere seg mot at lynet skal slå ned akkurat der hvor du oppholder deg, men tar du følgende hensyn bør det gå bra:»

Vi er langt forbi helgardering uansett, men akkurat nå kan jeg ta til meg hva som helst.

«Unngå høye gjenstander i terrenget.» 

Vel, vi er på et av Nordmarkas høyeste punkt. 

«Unngå selv å være den høyeste gjenstanden.»

Nesten. Men ute på den store lysningen er det bare de to trærne vi henger i som er høyere enn oss. 

«Ikke opphold deg på åpne plasser, ved enslige trær, i åpne båter på vannet, i store folkesamlinger, ved store dyreflokker utendørs, ved metallstenger, master eller jernbanespor.»

Niks, stor, åpen plass. Vi henger knyttet fast i to enslige trær. 

«Slå aldri leir ved de høyeste trærne eller for tett inntil en stor stein eller klippe.»

Vi henger i de høyeste trærne. 

«Om mulig: Søk beskyttelse i hus, biler, tog, gater med høye hus rundt eller i tett, lav skog.»

«Jeg trengte kanskje ikke en artikkel for å skjønne at vi befinner oss på et veldig dårlig sted akkurat nå.»

Jeg trengte kanskje ikke en artikkel for å skjønne at vi befinner oss på et veldig dårlig sted akkurat nå. Jeg begynner i hvert fall med å hoppe ut av hengekøya. Jeg får knytt på meg skoene. Krøker meg ned på huk under køya, som om det kommer til å hjelpe meg. Alex ler og tar det tilsynelatende med ro. Jeg er livredd. Med unntak av et par situasjoner om vinteren hvor jeg har vært i eksponert terreng på topptur, har jeg aldri hatt den skjelven jeg har nå. Aldri følt meg så liten og utsatt for harme. Magen knyter seg. Om det er kroppen eller hjernen vet jeg ikke, men jeg sitter der på huk som en sprinter i startboksen på Bislett stadion, og er i full alarmmodus. Knuten i magen forteller meg at noe må skje, dette går ikke.

Jeg tenker vi har to alternativer, enten så løper vi bare fra alt og henter det senere, eller så pakker vi sammen campen fort som faen og kommer oss til helvete unna, gauler jeg til Alex. 

Jeg er tørr enn så lenge, men vet at i det sekundet jeg stikker hodet utenfor tarpen, kommer jeg til å være søkkvåt. Skalljakka – den ligger hjemme. Trengte jo ikke den.  

Sånn sitter jeg i sikkert ti minutter mens det lyner og tordner rundt meg. Full beredskap og handlingsorientert, men likevel helt handlingslammet.

Helt til jeg har fått nok. Jeg roper noe til Alex, jeg vet ikke helt hva, men i mitt hode er det bare én ting som må skje nå. Febrilsk begynner jeg å pakke ned sovepose, liggeunderlag, stappe ting i sekken. Den nennsomme pakkinga hjemme for å få med alt det superlette utstyret i de små veskene gir meg nå en utfordring jeg skulle vært foruten. Glidelåser, stropper og strammeløkker er i ferd med å ryke, alt sammen.

• Da Johan Wildhagen ble truffet av lynet

Vi røsker ned tarper og hengekøyer og beinklyver gjennom lyngen, bort til den tette skogen vi absolutt ikke ville ligge i for åtte timer siden. Jeg skjelver, selv om det ikke er kaldt. Dunjakka mi er som et vått teppe. Når jeg endelig får klikket på plass den siste stroppen i veska på sykkelen – da slutter det. Knitringa fra vanndråper mot sykkelhjelmen gir seg. 

– Vi lager pannekaker likevel, da! 

Alex har plutselig fått troa igjen. Nå vil han lage frokosten han har snakket om så lenge. Sola han ville ha er ikke her. Men det klarner opp. Jeg kjenner skepsisen river. Men greit. Vi lager pannekaker. Selv om magen min fortsatt har en knute av frykt, finner jeg motvillig fram brenneren og gass. Alex graver fram pannekakerøre.  

Vi har ikke en gang rukket å koble gassen til primusen før det skyer til igjen, og tåka driver inn. Det skjedde så fort at ingen av oss la merke til det. Selv om det ikke tordner lenger, tar det ikke lang tid før vi ombestemmer oss.

Da jeg dytta opp den myrlagte skiløypetraseen dagen før, tenkte jeg at her må det gå an å sykle ned igjen. Nå er jeg så våt at fingrene mine sliter med å holde fast rundt det gummibelagte sykkelstyret så jeg lar det stå til. Myrvannet spruter, men det er vel egentlig ganske gøy?

Det går ikke veldig fort, men det blir en egen sport å prøve å unngå de delene av terrenget som de smale og spinkle dekkene mine ikke tåler. Thread the needle, som stisyklister på andre siden av dammen ville kalt det. Vi har ikke trillet mer enn 500 meter ned fra toppen før sola smeller gjennom ei luke i skyene. På et lite sted i skogen rekker jeg å nyte den i 30 sekunder før den er borte igjen. Det var den vi kom for, tross alt. Etter en relativt hektisk morgen er det lille solgløttet nok. 

Grusen er en velsignelse. Det verste uværet er for lengst over, og hadde vi bare ventet en halvtime til på toppen, kunne vi sikkert sittet der oppe og spist våte pannekaker nå. Men det er for sent. 

Når vi bryter oss opp kneika fra Bjørnsjøen og opp mot Bjørnholt, har endelig skylaget lettet helt, og vi ser den ligger der i all sin prakt, Kikuttoppen. Sola titter ikke fram før vi er tilbake på Sognsvann, hvor vi steker pannekaker og lager amerikansk frokost blant hylende ender og skolebarn som løper rundt oss. Det er ikke Kikuttoppen, men det får duge.

Kikuttoppen

Ta med:

Vann – det er dårlig tilgang på slikt.

Brenner – om det ikke er trygt å tenne bål, er det godt å ha noe å varme mat og drikke med.

Rutevalg: Du kan sykle grus inn til Kikut fra både Sørkedalen og Maridalen. Rett vest for Kikut, ved Fyllingen gård, går stien inn under høyspentledningene. Den smale stien treffer den mer åpne skiløypa, og denne kan du i prinsippet følge helt til toppen. Det går en blåsti parallelt med skiløypa. Denne er noe brattere og mer krevende terreng. Litt avhengig av sykkel og tekniske ferdigheter, så kan du enten sette igjen sykkelen nede i skogen ved grusveien, eller ta den med til toppen. Er det tørt i både vær og terreng, kan stien sykles helt fint.