Norge på langs med elsykkel

Sommeren 2015 syklet jeg gjennom hele vårt lange land for miljøet, naturen og det norske folks gjestfrihet – med elsykkel. I bagasjen hadde jeg en mengde utstyr og minst like mange spørsmål. Blant annet lurte jeg på:

Hva om jeg går tom for strøm midt oppe på Finnmarksvidda? 

Hvordan skal ekstroverte meg takle én måned alene på sykkelsetet?

Vil 30 dager og 30 netter gjennom vårt furete og værbitte land gi tid til (åndelig) ettertanke?

Vil jeg få dype samtaler med fremmede nordmenn?

I korte trekk så menyen slik ut:

• Finnmarksvidda til forrett

• Lofoten, Vesterålen og Senja til hovedrett

• Helgelandskysten til dessert.

«I utgangspunktet var planen å sykle med vanlig sykkel. Jeg kvernet en del på tanken, men var i tvil om jeg ville klare belastningen etter at jeg pådro meg en fotballskade.»

Etter slike mektige delikatesser hvilte jeg én dag i Trondheim, før behovet for å forbrenne måltidet meldte seg. Dette skjedde naturlig over bratte og ensomme Dovrefjell og ned mot Østlandet. Fra Bærum gikk veien via Setesdal, før en mett – i alle fall på inntrykk – syklist ankom Lindesnes fyr 28 dager og 3000 kilometer senere. 

I utgangspunktet var planen å sykle med vanlig sykkel. Jeg kvernet en del på tanken, men var i tvil om jeg ville klare belastningen etter at jeg pådro meg en fotballskade. I samme periode opplevde jeg imidlertid flere ting som gjorde at jeg ble mer bevisst på miljøproblematikken. Jeg så folk kaste sykkelen på dynga, fremfor å olje kjedet og bytte bremsevaier. Langs skoleveien talte jeg enormt mange biler med kun én sjåfør. I et helgemagasin stod det om at pensjonister i økende grad kjører elsykkel for å lettere komme seg ut. I tillegg følte jeg at jeg hadde reist litt for mye utenlands de siste årene, og tenkte at det var på tide. Hva om prosjektet kunne øke interessen for elsykkel, og få nordmenn til å gjøre jobbreisen utslippsfri og elsykkelbasert?

Det ble fort klart for meg at en elsykkel trenger strøm. Med 45 kilo bagasje, 80 kilo syklist og to batterier ble rekkevidden maksimalt 180 kilometer. Den eneste løsningen måtte være å daglig sykle så lenge jeg og energien strakk til, for så å søke hjelp hos fremmede mennesker jeg traff på min vei. Jeg måtte definitivt være forberedt på å gå ut av komfortsonen. På den andre siden åpnet dette for muligheten til unike møter med mennesker. Med elsykkelens høyere gjennomsnittsfart fikk jeg bedre tid til å slå av en prat og bli kjent med de jeg møtte. Eksempelvis den gangen jeg kunne sitte to timer ved et frokostbord på Inderøya i Trøndelag, og da jeg ble servert hjemmerøkt laks og lokalt øl i Finnmark. 

Den første dagen, 11. juli 2015, startet tidlig med fly fra Bergen til Honningsvåg. Det var mellomlanding i Bodø og Tromsø, og det var en spesiell følelse å «langse Norge» på fem timer i flyet, og vite at jeg skulle gjøre det samme i motsatt retning de kommende ukene. Scushi elsykkel hadde på forhånd sendt sykkelen til Honningsvåg med godstransport, så jeg kunne enkelt pakke den opp på den lokale bensinstasjonen. På veien til startpunktet mitt, Nordkapp, traff jeg på noen jevnaldrende herrer som skulle samme sted. Vi syklet litt om kapp oppover, men ble gode venner på platået og delte sjokolade og kjeks. De fortalte meg at de var på sommerjobb i Nord-Norge, og arbeidsgiver hadde spandert to dobbeltrom på dem.

«Det ble fort klart for meg at en elsykkel trenger strøm.»

– Kan jeg overnatte i én av enkeltsengene? Spørsmålet kom jeg kjapt med.

– Null problem, sa de.
Første natten havnet jeg altså på hotell (!), og fikk økt tro på at loffer-konseptet kunne fungere. 

Neste dag syklet jeg til Smørfjord, hvor jeg så en kar som rakte utenfor ei rorbu. 
– Kan jeg stille deg et rart spørsmål, spurte jeg. 

– Ja, så længe det ikke e nokka jævli, sa han.  

Og så fikk jeg sove i rorbua hans, blant fiskeutstyr, verktøy og heldigvis: Strømuttak!

De neste dagene syklet jeg via Alta til Sørstraumen. Her møtte jeg på Sissel og Tore, og fikk være med på å snekre et såkalt spikertelt. På kvelden drakk vi hvitvin, spiste laksesmørbrød med masse smør(!) og snakket om bærekraft og norsk kultur. Derfra gikk turen til Olderdalen og Tromsø, hvor jeg tok min første hviledag. Videre gikk turen til Senja. De fleste har kanskje hørt om dette stedet i setninger om Senjatroll og trusler om oljeboring. Men overtro til side, dette uberørte paradiset må oppleves. Bortsett fra at det er litt kaldere, er Senja Europas svar på Karibien med dets blå hav, små øyer og hvite strender. Måtte altså felle en liten tåre for Guds frie natur.

Lofoten rakk jeg dessverre bare innom i noen dager, før jeg tok ferge fra Moskenes til Bodø. På fergen skrev jeg i dagboken min: 

Den ensomme følelsen jeg hadde i Lofoten forsvant brått da jeg ankom Bodø, og kjente golfstrømmens varme. Med ny energi planla jeg å nå Mo i Rana, 350 kilometer unna, på to dager. Normalt ville jeg syklet 120 kilometer om dagen, med andre ord var dette sannhetens time for min og elsykkelens kapasitet. Jeg passet på å lade ved alle pauser, både på en pizzasjappe og hos en familie som bød på kaffe og en god historie. Jeg fikk servert flere gode historier da jeg etter 170 kilometer, midt må natta, møtte på en festglad gjeng på fjellet mellom Bodø og Ørnes. De lot meg sove i annekset, så lenge jeg «oppførte meg» (sagt på nordnorsk med glimt i øyet). Jeg fikk selvfølgelig smake kaffe med noko attåt, og skjønte at jeg nå hadde fått oppleve nordnorsk festkultur på sitt beste. Sent neste dag, fem kilometer unna Mo i Rana, gikk jeg for første og eneste gang tom for strøm. Jeg prøvde å sykle resten uten assistanse, men med en fullastet elsykkelen et par vektklasser over “the first lady” føltes knærne mer som vepsebol fremfor stål. Etter to kilometer kjente jeg det verke såpass at jeg ikke turte å ta sjansen på en eventuell skade. Heldigvis kjente jeg familien jeg skulle besøke i Mo i Rana, og de stilte opp med følgebil. Da denne inkluderte passasjersete og sykkelstativ var jeg ikke vond å be. 347 kilometer på to dager hadde uansett vært en respektabel styrkeprøve.

Etter Mo i Rana, på fjellet før Namsos, kom turens tyngste opplevelse. En kombinasjon av ensomhet og mørke førte til at mine øyne ble minst like tårefylte som himmelen. Men humøret gikk fra Marianergrop til Mount Everest da det viste seg at Redningsselskapet hadde en liten bu som stod åpen. Etter en hulkende telefon sørover, sovnet jeg ved panelovnen, og våknet neste dag til sol.

I kommentarfeltet på Facebook-siden fikk jeg en liten hilsen fra en tilhenger fra hjembygda: «Det er først når en er alene at en lærer mest om seg sjøl.»

Jeg kunne ikke vært mer enig. Turen mot Trondheim ble derfor brukt til å synge, le og reflektere over opplevelsen. I bartebyen fikk jeg smaken av Sesam Kebab, studiekameratslig påfyll og min tredje hviledag.

 «Når jeg møter hyggelige folk på veien, er dette en skikkelig oppløfter. Jeg er ikke deppa altså, men kjenner jeg gleder meg til å nærme meg hjemtraktene mine igjen.»

Herfra valgte jeg ganske spontant å sykle «den strakaste vei» over Dovre. Fire dager senere ankom jeg Rykkinn hvor jeg fikk bo hos enda en studiekamerat. Raskeste vei til Lindesnes ville vært kystveien, men som setesdøl var jeg ikke i tvil om at jeg skulle ta en omvei for å få oppleve hjemtraktene fra elsykkelen. Hjemme i Valle fikk jeg avkobling fra sykkelen ved å klatre Nord-Europas lengste Via Ferrata i Straumsfjellet.

I Kristiansand tok jeg turen innom sponsor LOS, før turen gikk videre mot Mandal. Etter 28 dager må det innrømmes at motivasjonen var litt lavere, og det var deilig å treffe familien igjen før siste etappe. Med følgebil til Lindesnes fyr raste minnene gjennom hodet. Jeg ankom Lindesnes fyr til familiens jubelrop og vaiende flagg. De siste dagene på Sørlandet ble feiret på hytte og i båt, og sykkel ble byttet ut med fiskestang.

Tur handler ikke om å planlegge perfekt eller bekymre seg over om å lykkes.

Det viktigste er å ta det første steget. Med pågangsmot og litt overoptimisme kan det meste løses, spesielt når man treffer hyggelige mennesker som hjelper en på veien mot målet. Norge, nå mitt favorittland, har ikke bare overflod av varme folk, men bugner også av fantastisk natur, så det er opp til hver enkelt å utforske det vakre vi har. Min konklusjon var altså: Når en fremmed, skjeggete og svett syklist møter norske mann (og kvinne) i hus og hytte, er det kun gjestfrie, åpne og imøtekommende mennesker.

De store åndelige opplevelsene fikk jeg riktignok ikke, men jeg kjente meg absolutt igjen også i påfølgende strofe - takk vår store Gud. Sykkelturen han beskyttet, skjønt det noen få ganger mørkt så ut.

Jeg kan ikke avslutte med annet enn et håp om at du får deg en god elsykkeltur du også!

RITTKLAR: Slik lapper du slangeløst

«De siste dagene på Sørlandet ble feiret på hytte og i båt, og sykkel ble byttet ut med fiskestang.»

Forberedelser

Å planlegge en månedslang reise gjennom Norges land, strand og fjell krevde en del forberedelser. Jeg måtte ta hensyn til sykkelrute, vær og trafikk, i den rekkefølgen. Det ble klart for meg at en nøye planlagt rute var essensielt for å hindre bomturer. På langtur måtte jeg også ta hensyn til skiftende vær, så sykkelveskene fantes det både badeshorts og regntøy. I likhet med J Lo og D.D.E. var jeg glad i rumpa mi, og jeg fikk anbefalt å legge litt penger i en sykkelbukse og rumpekrem. Sykkelregntøy med pusteegenskaper kom også overraskende godt med, men kostet litt. Ellers klarte jeg meg med litt billigere sykkelsko, hjelm og hansker. Jeg vil også anbefale seriøs opptrening, med øvelser som øker stabilitet i knær, styrke i korsrygg og generell utholdenhet.

Valg av sykkel

Da jeg for alvor bestemte meg for å satse på prosjektet, måtte jeg først skaffe en elsykkel. Jeg var student, og hadde brukt opp studielånet mitt på husleie, god mat og litt øl. Gjennom tilfeldigheter ble jeg tipset om en elsykkelbutikk i Porsgrunn, og samme dag ringte jeg Scushi Elsykkel, og de ble tent på ideen øyeblikkelig. Alexander og Maria Fahlströms umiddelbare svar var: «Vad kul! Det måste vi få til». Jeg fikk låne en FLYER elsykkel – produsert i lommeknivens hjemland, Sveits. Fabrikken til FLYER er snarere et passivhus fremfor en fabrikk. Taket på lokalene er dekket av solceller, og selv dovannet er fornybart. Det var kjekt å vite at sykkelen var produsert med kvalitet i alle ledd, samtidig som produsenten var så bærekraftig som mulig. Sykkelen gikk alle de 3000 kilometerne uten et eneste behov for reparasjon eller justering. Jeg var så fornøyd at jeg kjøpte den og bruker den daglig.

Bekledning 

• Sykkelsko

• Skotrekk, Gore-Tex

• 2 sykkelshorts med innlegg

• "Ben" til sykkelshortsen for kalde dager

• 2 sykkeljakker m/ logo

• 2 tekniske T-skjorter

• 2 nettingtrøyer (ja, de fra militæret med ekkelt utseende men SJUKT gode).

• Langbukse, Gore-Tex

• Jakke, Gore-Tex

• 1 ulltrøye med lange armer

• 1 par sykkelhansker, Gore-Tex

• 1 par tynne sykkelhansker uten fingrer

• Sykkelsalve til rumpa

• 2 tynne ullsokker strikka av Mamma

• 5 par sportssokker

• Buff

• Hjelm

• Joggesko

• Treningsbukse

• Fleecegenser

• Dongerishorts til «sivile» dager

Generelt utstyr

• Bandasje, plaster, gnagsårplaster

• Myggolf

• Dopapir og antibac

• Lite håndklede

• Solkrem

• Toalettsaker

• 2 vannflasker

• Jerven-duk

• Liggeunderlag

• Sovepose

• Hodepute

• Tennstål      

• Jetboil (vannkoker)

• Sykkelbriller

• Turbestikk

• Plastboks til mat

• 10 poser tørrfór + 10 poser med hjemmelaga kornblanding + litt tørrmelk

• Energibarer fra Live Arctic

• Gaffa

• Strips

• Leatherman

• Verktøy (umbraco, dekkspade, lappesaker, kjedekutter

• Mobilt bredbånd fra Telia

• Kart (Sykkelruter i Norge av Syklistenes landsforening og Kart over norske tunneler, 4 detaljerte sykkelkart fra Knut Bjoraa, Castor Forlag

Sykkelen og dens utstyr 

• FLYER elsykkel m/ 2 batteri (15+18 mAh)

• Display på styret med USB-utgang (til å lade mobil)

• Lys framme og bak

• 2 reserveslanger

• Ekstra kjede

• Liten pumpe

• Lås

• 2 vesker bak (Ortlieb)

• 2 vesker framme (Ortlieb)

• Veske på styret m/ kartlomme