Knirk, skrap, skrap, skrangle, hark. Det er så vidt det går framover på den grove asfalten på fortauet langs Maridalsveien opp mot bussholdeplassen Skibakken. Jeg stikker spissene på stavene ned i asfalten i den vinkelen som gir minst sjanse for glipptak og skyver meg framover. Under meg skrangler det i slitne hjullagre.

Det er greit med langrenn om vinteren, snøtunge graner, susende utforbakker, Blankvannsbråten og Kikut, men rulleski…?