Det begynte nesten samtidig omkring 1930 i tre land – Norge, Tyskland og Østerrike – ingeniører og skitrenere lagde rulleski etter inspirasjon av rulleskøyter og barnevogner. Det skjedde i mangel på snø om vinteren og også som forhåndstrening til sesongen.
Som mange andre nyvinninger puslet flere med det samme samtidig, så det er umulig å peke på en opphavsmann.
Her i landet testet Arne Skauen fra Modum ski på hjul og søkte om patent i 1932. Han er så vidt vites den første nordmann som lagde brukbare rulleski. Landets største aktør i sportsbransjen så et potensial, og i fabrikken til sportshandler Aksel Gresvig i Oslo foregikk det mye eksperimentering.
Skihopperen Sigmund Ruud arbeidet der og spente på seg de lange, tunge rulleskiene på asfaltveier fra Majorstua og andre steder i datidas utkant av byen. For skiene trengte asfalt å gå på og færrest mulig biler.
Ruud vakte oppsikt med ski og staver i sommervarmen. Ingen fotgjengere eller bilister hadde sett en som gikk diagonal og staket seg fram langs veien. Dessuten var mannen en av landets mest kjente idrettsmenn.
Nyheten gikk rundt i pressen og forventningene om det nye steg. Gresvig fant foreløpig ikke en bra nok teknisk løsning. En kunne gå på skiene, ja, og de trillet, men virket klumpete og ga trege bevegelser, noe en skiløper helst skulle unngå.
Sigmund Ruud ble støl og mørbanket etter øktene. De aktive norske lot seg heller ikke friste prøvemodellene og foretrakk å løpe i skogen eller drive med kroppsarbeid før sesongen. Rulleski er i våre dager utbredt som treningsform.
Import fra Sverige
I 1950-åra begynte svensker å lage bedre rulleski. Landet lå foran oss teknologisk og mange skiløpere bodde i strøk med lite snø. Dessuten fantes det flere asfaltveier der. Kombinertløperen Gunder Gundersen importerte svenske rulleski til Norge i slutten av 1950-åra, og det ble arrangert oppvisningsrenn for å spre interessen for det nye produktet.
Flere eliteløpere prøvde skiene, men OL-mester Hallgeir Brenden syntes en ble treg i frasparket. Jørgen Myhre fra Trysil gikk turer på opptil fire mil med mye staking, også uten fraspark. Han var muligens den første nordmann som pigget mye på lange turer. For ofte gikk man mye diagonal.
Problemet var også mangel på asfalt og dårlig eller ingen gatebelysning om høsten. Utøvere jobbet full dag mye av året og kunne ikke trene i dagslys. De svenske skiene dominerte det norske markedet, men enkelte fikk lagd egne ski.
LEGENDEN: Ole Ellefsæter i oppvisningsrenn på Momarken i slutten av 1960-åra.
Ole Ellefsæter, Nybygda IL, OL-mester på femmil i 1968, var en lovende junior i slutten av 1950-åra. I samråd med en lokal smed fikk han lagd et par rulleski som kostet hele to tusen kroner, kanskje en fjerdedels årslønn – for en skogsarbeider mye på et par rulleski. De fungerte dårlig og Ole likte dem ikke, og sprengte dem senere i lufta da han bygde hus.
Få norske langrennsløpere brukte foreløpig rulleski noe særlig.
En av dem var Martin Stokken, Selsbakk, som satset på langrenn fram til 1960, det året han vant Birkebeinerrennet. I 1950-åra hadde han gått på rulleski og anbefalte dem i tiåret etter som trener for norske skiskyttere, som Magnar Solberg fra Sokndal. Han tok gull i OL i 1968 og 1972, etter å ha gått nokså mye på rulleski.
Gjennombruddet
Vinteren 1970 vant østtyskeren Gerhard Grimmer femmila i Holmenkollen og imponerte med gode stakeferdigheter. I motsetning til nordiske konkurrenter flest hadde han aldri vært kropps- eller skogsarbeider, men trent opp styrken og utholdenheten. Østtyskerne utviklet gode rulleski i 1960-åra og lagde egen bane for rulleskigåing, for å innhente forspranget til nordmenn, svensker og finner.
Det klarte de.
Den norske landslagstreneren Oddmund Jensen ble invitert til Øst-Tyskland sommeren 1970 for å se hvordan de trente. Han prøvde rulleskiene deres, men fikk ikke ta dem med hjem på grunn av det politiske jernteppet mellom Øst- og Vest-Europa.
Men Oddmund husket hvordan skiene så ut og tegnet en modell hjemme i Norge, og kontaktet den lokale oppfinneren Gundersen på Vingrom. Han lagde fem-seks par, tatt med på en samling på Pellestova i august det året. Det var noe annet enn 1960-tallet mer klumpete modeller, men masseproduksjon begynte først i 1971.
Den tekniske begavelsen Odd Guttulsrud i Oslo testet seg fram til en fin modell, men hadde ikke kapasitet til masseproduksjon. Det hadde fabrikkeier Ivar Odd Formo, tidligere VM-deltaker i langrenn og far til en av landets mest lovende utøvere, Ivar Formo.
Han drev en plastfabrikk i Nydalen i Oslo som lagde «Oddmund Jensen-modellen» fra 1971. Den hadde plastfelger og få deler, den trillet bra og var bedre enn noe annet som hadde rullet på norske veier. Fra 1971 trente norske langrennsløpere stadig mer på rulleski.
Oppfinnelsen var gammel, men det tok fire tiår før rulleski fikk et ordentlig gjennombrudd i Norge.
Skihistoriker og folklorist Thor Gotaas er fast spaltist på utemagasinet.no
