NM i naturfoto er Norges eldste og største konkurranse for naturbilder.

Vegard Aasen ble dobbel vinner i årets fotokonkurranse, som både «Norgesmester i Naturfoto 2020» med i alt 11 gullbilder, og med «Årets Naturbilde 2020».

Annonse

Hvordan begynte du å fotografere

– Det begynte for en hel del år siden, da jeg var 14-15 år. Jeg begynte å fikle med mammas kompaktkamera, og fant ut at det hadde en makrofunksjon som kunne ta bilder av små detaljer som øyet ikke klarte å se så godt.

Jeg tok det med ut i hagen og fotograferte insekter, og ble helt fascinert over hvordan kameraet kunne vise meg disse skapningene på en ny måte.

Derfra ble kameraet med i lommen over alt, og det utviklet seg fra insekter til fugler og andre dyr.

Jeg fant ut at et speilreflekskamera kunne gjøre mer enn et kompaktkamera, så jeg skaffet meg raskt en speilrefleks og et zoom-objektiv. 

Videre tok jeg med meg fotograferingen til ski og klatring, og det ble stadig en større del av livet mitt. Til slutt gikk det fra å være hobby til å bli fulltidsjobb. 

vegard aasen
FJELL OG FOTO: Den Sogndal-baserte fotografen Vegard Aasen er vel så kjent for ski- og klatrebilder som av ville dyr. 

Fortell om vinnerbildet ditt, «Hjortevask».   

– Dette bildet er et resultat av en idé jeg har hatt en stund. Her i Sogn trekker hjortene mot breene om sommeren, der beitet er mest næringsrikt.

Jeg har aldri sett et bilde av hjort og isbre, og dette ble noe jeg hadde veldig lyst til å dokumentere. NIBIO (Norsk institutt for bioøkonomi) gjorde et merkeprosjekt på hjort for en del år siden, så jeg satte meg ned og studerte trekkmønstrene de hadde avdekket, og fant noen lovende lokaliteter. Jeg reise ut og sjekket disse lokalitetene, og fant et sted med spor og avføring etter hjort.

Jeg forsøkte så godt jeg kunne å tenke som en hjort for å finne ut hvor det var mest naturlig å gå i det bratte terrenget.

Etter å ha blitt enig med meg selv om plassering av kamera, rigget jeg det opp med bevegelsessensor.

Planen var at en hjort skulle gå forbi akkurat der jeg monterte kameraet, så at den bestemte seg for å ta morgenstellet akkurat der var rett og slett griseflaks.

Hjorten er kjent for å være sky og rask. Hvordan fikk du bildet i stand? 

– Akkurat hjorten på bildet fikk jeg aldri møte «ansikt til ansikt», men jeg har hatt mange minnerike møter med disse dyra.

De beste opplevelsene har jeg hatt når jeg har klart å ikke bli oppdaget av hjortene, og det er ikke lett!De har en vanvittig luktesans og hørsel, og er veldig gode til å oppdage bevegelser.

Den største opplevelsen jeg har hatt med hjort var en gang jeg hadde en stor, brølende hjortebukk på 20 meters hold i en halvtime.

Den registrerte ikke at jeg var der, og oppførte seg helt naturlig. Det føles godt å få oppleve slikt uten å forstyrre dyra.  

Hva er det ved hjorten som fascinerer deg? 

– Hjorten har alltid fascinert meg. Det er vakre dyr, som vi er heldige å ha mye av her i Sogn.

Det er ikke til å unngå å høre hjortebrølingen om høsten om man er ute i naturen, og alle som har opplevd et hjortebrøl på nært hold vil i en eller annen grad bli fascinert.

Noen blir redde, og andre får helt dilla, slik som meg.

At de er så fotogene er nok en del av grunnen til at jeg er så begeistret for disse dyra. 

hjort vegard aasen
BRØLEBUKK: »Stort sett er man på feil stad til rett tid. Denne ettermiddagen var eg derimot uforskamma heldig, og gikk rett på en bukk helt oppe på snaufjellet. For en gangs skyld såg eg han før han såg meg. Han stod i horisont eit par hundre meter vekk, fullstendig fokusert på ett eller anna i motsatt retning av der eg var. Eg utnytta sjansen til å komme meg på «skuddhold» med kameraet, og heiv meg ned bak ei tue. I det eg var på plass, bestemte bukken seg for at det var tid for ein middagskvil. Han la seg ned heilt paddeflat i lyngen med berre tuppen av geviret synlig, og vart liggande. Etter to timar var det berre nokre minuttar att før sola forsvann bak fjella. Eg veit at det ofte blir liv i bukkane akkurat når sola går ned, så eg kryssa fingrane og håpa at dette vart tilfellet no – og det var akkurat dette som skjedde. Ein anna bukk brølte nokre hundre meter lengre vekke, og «min» bukk spratt på beina, fillerista ei einebusk og sendte den flygande over hodet, før han brølte og forsvant i full fart nedover lia.» . Sony A7r4, Sony 100-400mm på 400mm og f/5,6, 1/200 sek, ISO 100. Foto: Vegard Aasen

Hvordan fungerer kamerafella?

– En kamerafelle fungerer etter samme prinsipp som et viltkamera, for de som kjenner til disse.

Jeg monterer en bevegelsessensor til et kamera, og plasserer det på et sted der det forhåpentligvis skjer noe spennende.Det høres kanskje enkelt ut, men det er mange variabler å passe på for å lykkes med dette.

Først om fremst må man lære seg hvordan dyra man vil fotografere oppfører seg. Så må man lære seg kameraet ut og inn for å sikre seg at det er det er riktig innstilt akkurat i det dyret går forbi, og man vet jo aldri når det skjer.

Så må man finne en lokalitet som både er fotogen, og det er sjanse for å få bilder av dyr.

Til slutt må man ha tålmodighet til å feile uendelig mange ganger før det klaffer. Det er alltid noen teknisk som ikke fungerer som det skal.  

Man bør også tåle å ødelegge litt utstyr, for det er ikke helt risikofritt å sette ut kameraer i all slags vær.

Fellene jeg bruker nå er bygd inn i en vanntett pelicase (koffert), og har en ekstern batteriløsning for at det ikke skal gå tomt for batteri med en gang.

Den store fordelen med en kamerafelle er at man kan komme mye tettere på dyra, og fange situasjoner som ville vært umulig om man var tilstede selv.

Jeg bruker mest lydløse kameraer, som gjør at jeg kan komme helt tett på dyra uten å forstyrre dem i det hele tatt.  

hjort vegard aasen naturfoto
2X HJORT OG FULLMÅNE: «Dette er eit prosjekt eg har jobba med ei stund. Det er eit teknisk krevande bilde, og med eit så forsiktig og skeptisk dyr som hjorten tok det tid før det i det heile tatt gjekk eit dyr forbi kameraet. I utgangspunktet var ideen å få til spegling av hjort og stjernehimmel, men då sjansen med fullmånen dukka opp var det ikkje heilt feil det, heller. Eg monterte opp kamerafella mi ein stad der haust- og vårtrekket til hjorten går forbi. I vår vart det stang ut på prosjektet, men i haust vart det stang inn! Den siste dagen det var håp om klarvær i trekkperioden gjekk det forbi fleire hjortar, og denne gjekk forbi akkurat då skyene sprakk opp og månen titta fram. Det vart ein liten seiersdans i skogen då eg såg biletet! Nikon D810, Samyang 14mm, f/4, 5 sek, ISO 1250. Foto: Vegard Aasen

Hva betyr en NM-seier i naturfoto for din del?

– Det betyr mye. Jeg har fulgt med på denne konkurransen siden jeg var liten, og alltid beundret de fine bildene

I år har jeg lagt ned vanvittig mye tid for å hevde meg, så at det gikk min vei til slutt gjør godt for sjela. 

Så blir det jo selvsagt en del positiv omtale rundt dette som er bra for meg som profesjonell fotograf. 

Det som likevel kanskje er viktigst er at konkurransen har «pushet» meg til å komme meg ut for å ta bilder, og jeg har utviklet meg mye som fotograf gjennom konkurranseperioden. 

Hva slags friluftsliv driver du med? 

– Det har etter hvert blitt altfor mange forskjellige aktiviteter som er gøy å gjøre ute.

I tillegg til å være ute for å se på/fotografere hjort og andre dyr, så driver jeg med ski, klatring, løping i fjellet, surfing og fridykking.

Jeg har tidligere brukt mye tid på fisking, men det har blitt litt mindre tid til det de siste åra, noe som er ganske naturlig når jeg skal gjøre alt mulig annet i tillegg.. 

Jeg har kanskje byttet ut fisking med dykking. Det er veldig gøy å se hvordan fiskene lever, i stedet for å kakke dem i hodet og spise dem til middag. 

Hva liker du best å ta bilder av? 

– Jeg er mest glad i å fotografere ville dyr. Opplevelsen dyra gir meg kan jeg ikke få av andre aktiviteter.

Om jeg skal velge et motiv, så er det brølende hjortebukker i oktober.