Thomas Øderud om Barkley-debuten: – Har aldri vært med på noe så brutalt

Det finnes en prisbelønt dokumentar om Barkley, kalt «The race that eats its young» fra 2014.

Og «Where dreams go to die», som følger den kanadiske ultraløperen Gary Robbins (2018) sine Barkley-eventyr.

Løpet ble første gang arrangert i 1986. 

– Jeg leste om Barkley for åtte-ti år siden og syntes det hørtes spesielt og rart ut, forteller Kristiansand-løperen Thomas Øderud på telefon fra Tennessee.

Selv har han flere hårete ultraløp bak seg, som Oslo-Bergen Trail 2021, Xreid og Western States 100, til tross for at han beskriver seg som «en normal person med familie og normal jobb» (it-konsulent). Han gjorde første framstøt for fire år siden, og i år ble året.

Starten på Barkley Marathons går en time etter at Lazarus blåser i en konkylie. Men når det skjer? Det kan være fra klokka 00.00 på natta til klokka 12 dagen etter.

Fordi det er umulig å vite sikkert, er det støtteapparatet/support til deltakerne som følger med i startområdet, mens løperne selv prøver å få nok søvn.

Når alarmen går, er det én time til start. Idet Cantrell tenner sin sigarett, er Barkley Marathons offisielt i gang.

Thomas hadde med sin danske venn Jon Nygaard, som support. 

– Det ble ikke blåst før om morgenen, da alle likevel var våkne. Klokka var vel 07.54. Det er et element jeg absolutt ikke er vant til. Jeg vet ikke hva som kan sammenlignes med noe tilsvarende, kanskje fødsler? For min del er jeg en person som kan tilpasse meg ganske fort. Det jeg ikke får gjort noe med, trenger jeg ikke å bruke energi på. Heller tenke på at jeg får mulighet til søvn fram det blåses og finne positive ting med det, forteller Thomas Øderud. 

I Frozen Head State Park er det ikke tillatt å bevege seg utenfor stiene og i terrenget. Men selve løpet går imidlertid stort sett utenfor stiene, og i ytterkantene av nasjonalparken. Dermed er det ikke så lett å forberede seg i forkant, og trene på terrenget som venter. Traseen er valgt ut fra det bratteste og mest kronglete terrenget. 

Underveis er oppdraget å finne utplasserte bøker, i alt 14 bøker. Er du nummer 11, er det side 11 i boka som skal rives ut og tas med. Boka kan være gjemt under et tre som er 20 fot høyt, for eksempel.

Deltakerne får på forhånd utdelt ni tettskrevne sider med beskrivelser, som de ikke får lov til å dele med andre, og som de må navigere etter:

«Ta av etter venstre når du treffer bekken».   

«Følg stien fram til en stor stein til venstre, ta av til høyre». 

– Det første som skjer etter at starten går, er at vi klatrer opp ei lang li der alle ser alle. Det snakkes i feltet, og etter hvert dannes det små grupper som samarbeider. Kroppen min føltes fysisk bra den dagen, så jeg klarte å holde følge i framre del av feltet lenge.

– Jeg holdt følge med Jasmin Paris – som gjorde det sterkt til slutt – og Paul Giblin, som har vært der før og som er som veteran å regne, forteller Øderud. 

«Det er jo litt bittert å vite at den tykke regnjakka ligger i bilen.»

Den totale distansen i Barkley er oppgitt å være 100 miles, ca. 160 kilometer. I praksis er alle innforstått med at dette neppe er helt riktig. Klarer man å fullføre tre runder innen 40 timer, rundt 60 miles, beskrives det som «fun run», men innen 36 timer for å få fortsette.

I 2022-versjonen skulle deltakerne skulle løpe to runder med klokka, de to neste rundene mot klokka, mens sisterunden er valgfri. De færreste kommer så langt. Det vil i så fall tilsvare like mange høydemeter som det er å bestige Mount Everest to og en halv gang. 

Brisk og tornekratt risper deltakerne til blods, mens fokuset ligger på navigering og å holde seg selv i gang. 

Frozen Head State Park har i tillegg sitt eget værsystem. Det kan gå fra å være klamt og varmt, til isende kaldt – særlig på toppene. 

– Da vi startet om morgenen var det relativt varmt, 15-18 grader i skyggen. Klimaet her er som i en regnskog, men trærne er langt fra hverandre. På den første runden prøvde vi å kjøle oss ned og ikke bli for varme. Vi visste at det ville komme regn utover natta, så jeg pakka med regntøy ut på runde to. Så blir det mørkt og etter noen timer begynte det å regne. Vi hadde ikke med tykk nok regnjakke og ble gjennomvåte til skinnet. Det var omtrent null grader på toppene, anslår Thomas.

– Etter hvert ble det ikke holdbart å prøve å holde varmen. Da vi kom til et punkt med siste retrettmulighet på fire-fem timer, foreslo jeg at det kunne være fornuftig å ikke ta den sjansen. 

– Var det vanskelig avgjørelse å ta? 

– Nei, det var ikke det. Jeg har vært ute i tilsvarende situasjoner mange ganger før, og vet at det blir ikke bedre når du står og skjelver som et ospeløv, hender og føtter er iskalde og du ikke fungerer, samtidig med å navigere med lite sikt.  

Av sikkerhetsgrunner er det normalt å ha både GPS-sporing, sjekkpunkter underveis og helsepersonell som ivaretar løperne under ultraløp. Slik er det ikke her. I Barkley får deltakerne tildelt en billigklokke fra Walmart som kun viser tid.

Ett sted i løypa er det et branntårn, der support og media kan observere løperne, men de kan ikke kommunisere med dem. 

– Vi har ingen telefon, det er ingen måte å tilkalle hjelp på. Hele konseptet er at du skal komme deg ut av parken selv. Det er jo litt bittert å vite at den tykke regnjakka ligger i bilen. At jeg burde valgt den, og ikke den letteste jakka. Det viste seg at omtrent 20 av løperne som dro ut på andrerunden gjorde den samme tabben. Vi var opptatt av å holde oss kjølig. Men været svitsjer. Det var kaldt på toppene, forteller Øderud. 

– Hvor mye av Barkley vil du si handler om løpingens egenart?

– Det handler veldig lite om løping. Det viser seg også litt underveis. Jeg ser ikke på meg selv en som er flink til å løpe fort – men jeg er god på fjellvandring med staver og navigering. Det gjorde at jeg kunne holde følge med Paul Giblin (skotsk ultraløper red.anm.) ganske lenge. Det synes jeg er gøy. Han ville jeg aldri kunnet holde følge med ellers. 

Øderud anslår at hans gruppe tilbakela ca. 60 kilometer og 6000 høydemeter før de valgte å bryte, etter tøffe timer i mørke, vått og med dårlig sikt. 

– Jeg kjente meg sterk og ok fram til jeg ble kald. Det er høydemeterne som er utfordringen. Alt går utenfor sti hvis det er mulig. Vi er såvidt innom sti. Ellers er det opp gjørmete, bratte bakker – eller nedover. Enten på rumpa, eller å skli nedover på en alpin måte. Jeg har ikke vært med på noe som ligner og som er så bratt og brutalt som dette.

– Balansen mellom mellom det som er indre driv og løpeglede og rent vanvidd, hvordan forholder du deg til det?  

– Den aller største fascinasjonen for meg er det å oppleve noe du egentlig ikke har forutsetninger for, eller mulighet til. Hele tiden har jeg lurt på Barkley Marathons, hvor vanskelig er det? Det ville jeg ha svar på. Når det blir mørkt, tåke og regn, så går graden av vanskelighet opp. Jeg er veldig glad i å nyte og være i aktivitet, og jeg synes at det er godt å bli sliten. Noen ganger går man over den grensen og inn i det som er galskap og som ikke like sunt. Jeg tror ikke at jeg kom så langt denne gangen, fordi det var andre faktorer som stoppet. Når du nærmer deg et døgn, slår andre ting inn enn bare det å bevege seg framover. Men jeg fant ikke min fysisk grense denne gangen. Det er slikt som gjør gjør at man ønsker å delta igjen. 

– Hva synes du at du fikk ut av å være med? 

– Jeg har fått mye ut av det, synes jeg. Jeg vet mer enn det jeg gjorde før. Mystikken er dels skapt, i og med at mye holdes hemmelig og Cantrell er en hyggelig, pratsom og uhyre intelligent fyr. Ingen diva. Han kunne til og med si ø-en min rett. 

– Er det mer? 

– Jeg synes det har en verdi, det å ikke få vite alt på forhånd. Du får vite det du trenger, men du må tegne kartet ditt selv og du må komme deg ut av parken på egenhånd. Samtidig er det nok ingen som ville klart seg om man skulle gjøre det helt alene. Man ender opp med å jobbe i små grupper. Det som særlig sitter igjen, er det sosiale. Det at så mange løpere og support som er interessert i en slik type greie møtes, gjør at det blir en veldig god stemning. Det er like viktig som å se en ny plass og oppleve nye ting.   

For fjerde gang på rad, var det ingen som klarte å fullføre hele Barkley Marathon. En annen norsk løper, Leif Abrahamsen, stod også på startstreken i år.

Jasmin Paris, som Thomas løp sammen med en god stund, ble første kvinne på ti år til å fullføre tre runder.