Stiløping på Kalymnos

Sagnet sier at dette var gudenes siste skaperverk i Egerhavet. De hadde kastet ti steiner, og fra hver av dem skapt en nydelig øy. Den ellevte steinen var kantete og skarp, og ble til Hellas sin stygge andunge. Mange år gikk før verden oppdaget det vakre ved den. Men i 1996 kom en italiensk klatreguide til øya som gjest i et bryllup. Han la umiddelbart merke til klatremulighetene og kom tilbake året etter. Han boltet opp de første rutene på en klippe rett over byen Myrties, og gav den navnet Odyssey. Det ble starten på et klatreeventyr knapt uten sidestykke, og Kalymnos er nå Europas viktigste høstdestinasjon for sportsklatring. Nydelige strender og gangavstand til flere tusen ruter lokker både klatrende barnefamilier og dedikerte sportsklatrere på gjentatte besøk. 

Men du trenger ikke klatresele for å nyte terrenget på øya. En klatrer som på sine eldre dager oftere tok bena fatt, oppdaget hvor fint det var å gå turer i området. I 2015 gav han ut boka The Kalymnos Trail, som beskriver en solid rundtur i såvel daler som på fjellrygger. Den legger opp til at man starter i den største byen, Pothia, og går dagsetapper på noen timer. Dermed kan man overnatte i byene man kommer til, før neste dags etappe. Turen rundt øya er delt opp i ti slike etapper, med ulike brattheter og vanskelighetsgrader. Enkelte har strålende utsikt fra fjelltopper, og andre går langs havet i mer flatt terreng. Noen er på godt utbygde stier, andre på noe som egentlig ikke er stier, men har mer karakter av dyretråkk.

MER OM KALYMONOS TRAIL NEDERST I SAKEN! 

Som så mange andre steder i Hellas har Kalymnos en mengde kapeller og klostre. Deler av stiene har oppstått som følge av dette. Brukerne av klostrene har flikket på stiene i mange år, og gjerne ryddet og bygd opp med trappetrinn, ala turistforeningens stier i Norge. Det gjør også at den som elsker stiløping vil finne mange perler på øya. Ambisiøse løpere kan jo kjøre hele runden, mens vi med litt mer hang til strand og bading kan løpe deler av den.

Vi testet stien fra Kantouni mot Argos – i motsatt retning i forhold til det som er antydet i boka, men det viste seg å være et bra valg. Stien er veldig godt opplagt, og helt nydelig å løpe på. Grunnen er som nevnt over; at den er veien inn til et kapell. Kapellet er beliggende under en av de mange klippeskrentene på stien. En fantastisk utsikt utover havet og nydelig bris gjør at sola ikke føles så sterk som den faktisk er. Solkrem er dermed påkrevet, i alle fall i august, da vi var der. Cirka fire kilometer er det inn til kapellet, som markerer en skyggefull og svalende stopp på turen. Om du titter inn får du også en åndelig dimensjon. Her var lys tent da vi kikket inn, men ingen mennesker. Det virker som at kirkelige medarbeidere tar turen innom om morgenen og tenner parafinlysene. Legg på noen euro og du kan tenne ditt eget lys og be en bønn, enten for noen du er glad i eller for en smertefull kneskade slik jeg gjorde – eventuelt begge deler. Vi får se om det hjelper.

 En annen etappe som man godt kan ta for seg selv, er turen over Telendos – naboøya. Den var en gang forbundet med hovedøya, men et kraftig jordskjelv gjorde at den tynne tarmen som forbandt de to øyene sank i havet. Øya er et tydelig landemerke for alle som besøker Myrties og Massouri, der den står rett over fjorden med sin karakteristiske hatteform, og gir nydelig skygge når kvelden faller på, og en enda vakrere siluett.

Også her er den første del veien opp til et kloster, beliggende på en fjellrygg nært toppen. Man følger havet først, deretter snirkler stien seg oppetter fjellsiden. Fra klosteret til topps er stien vanskeligere å finne, men utsikten desto bedre. Stien går ned på andre siden og leder tilbake langs vannkanten til startpunktet, men jeg vil anbefale å legge turen om toppunktet for å se utsikten ned mot Massouri. Den er nydelig. Telendos har både restauranter og overnattingssteder, og er dermed et lite samfunn i seg selv. Her er ingen biler, så om du søker så mye ro som mulig, kan jo dette være et bra sted å overnatte.

En tredje runde som vil gi valuta for innsatsen er syvende etappe, fra Emborios til Palionissos. Her får du høye klipper som går rett ned i havet og lang vei til sivilisasjonen. På denne delen av øya er det lite som er berørt av annet enn ville dyr og geiter. Stien snur etterhvert sydover, og går forbi den vanvittige Sikathi-grotten, et gigantisk hull i bakken. Hvordan den har oppstått kan man jo undres over, men den tilbyr skygge og svale vegger for klatrere. Det er boltet opp en mengde ruter der nede. Man kan stikke ned og ta en titt – nedklatringen er ikke vanskelig, så de fleste kan klare det uten sikring. Nede ved havet er det en nydelig liten strand der du kan ta deg et avkjølende bad. Siden går stien relativt flatt, før en liten stigning leder mot veien som fører til Palionissos, en helt fantastisk liten landsby nede i bukta. Her får du kjøpt mat og drikke på strandbaren eller restaurantene beliggende på hver sin side av bukta.

«Det må sies at deler av stien neppe kan karakteriseres som en klassisk sti i norsk forstand. For eksempel er siste halvdel av etappe fem over fra Massouri/Armeos krevende, og slutten er svært vanskelig om du skal løpe.» 

Det må sies at deler av stien neppe kan karakteriseres som en klassisk sti i norsk forstand. For eksempel er siste halvdel av etappe fem over fra Massouri/Armeos krevende, og slutten er svært vanskelig om du skal løpe. Her er det brudden, erodert kalkstein, med spisse kanter og løse steiner. Skal man bevege seg fort, krever det rett og slett svært gode evner i fote seg.

Dessuten er stien dårlig merket. Bare tidvis oppdager man en og annen varde, eller solbleket grønn malingsmerking. Jeg savnet de glorete norske T-ene for å si det slik, og gjerne noen skilt. Når det er sagt var det også litt spennende å se etter gamle tegn til menneskelig aktivitet – her har det jo vært folk i mange tusen år. På toppene var det ruiner av gamle bygninger, og det var åpenbart at det her hadde vært fokuserte folk for lenge siden, hva nå de hadde fore.

Når øyet etter hvert vennet seg til å se etter rader av kantstein av et slags veisystem eller små varder ble løpingen lettere. I den høyere delen av landskapet var både stein og fjell mer lettløpt og utsikten formidabel.

Om du ikke søker utfordringene i stifinning og fotteknikk, er som nevnt over de mange klosterne verdt å besøke. Da får du velanrettede stier og sakrale opplevelser på samme tid. Og en nydelig badeferie i tillegg.

The Kalymnos Trail

• Et fleredagers stinett, etablert i 2015 av Carl Dawson

• Består av 10 dagsetapper rundt øya

• Går på etablerte klosterstier og eldgamle gjetertråkk

• Kalymnos har 16.000 innbyggere