Kiss or kill. Kyss seieren, eller dø i forsøket. Å tape er å dø, å vinne er å føle.
Det er kampen som særpreger seieren, seierherren. Hvor mange ganger har du vel ikke grått i sinne og av smerte?
Hvor mange ganger har du mistet hukommelsen, stemmen og dømmekraften av utmattelse? Og hvor mange ganger, i en slik situasjon, har du vel ikke sagt til deg selv: «På’n igjen! Et par timer til! Én stigning til! Smerten finnes ikke, bare i din egen bevissthet. Kontroller den, ødelegg den, bli kvitt den og fortsett. La konkurrentene få lide. Ta kverken på dem!» For en egoist jeg er. Idretten er egoistisk, for du må være egoist for å kunne kjempe og lide, for å elske ensomheten og helvetet. Holde igjen, hoste, fryse, ikke merke beina lenger, være kvalm, kaste opp, ha vondt i hodet, slå seg, blø ... Finnes det noe bedre?
Hemmeligheten sitter ikke i beina, men i kreftene som ligger i å dra ut og løpe når det regner, blåser og snør, når lynet slår ned i trærne idet du springer forbi, når hagl og isklumper spretter oppetter leggene på deg, den nakne kroppen mot stormen og du begynner å grine, du er nødt til å tørke tårene for å kunne se steinene, fjellveggen eller himmelen. Nekte seg noen timers festligheter eller litt moro, si nei til en jente, til å ligge litt lenger om morgenen. Ha tæl nok til å løpe i regnet til føttene blør etter all snublingen i gjørma, reise seg igjen og løpe videre oppover... Helt til beina roper så det runger: Nå er det nok! Og så lar de deg få svi der ute i stormen, på topper langt fra folkeskikken, det er døden.
LES PORTRETTET AV KILIAN: – Uendelige muligheter
Tightsen gjennomvåt av snøen som kommer fykende, og som fester seg i ansiktet og får svetten til å fryse til is. Lett i kroppen, lett i beina. Kjenne hvordan trykket i beina og vekten av kroppen samler seg i mellomfotsknoklene med en slik kraft at det kan sprenge stein, forflytte kontinenter, utslette planeter. Du flyter med begge beina hengende i lufta, som en ørn i flukt, løper fortere enn en gepard. Eller rutsjer nedover i snø og slaps, før du på ny tar sats og kjenner deg fri til å fly, til å skrike i sinne, av hat og kjærlighet midt oppe på fjellet, hvor de eneste som vil kunne ta imot dine bekjennelser, er djerve gnagere og fugler som krøker seg sammen i reirene sine under steinene. De alene kjenner hemmelighetene mine, frykten min. For å tape er å dø. Og du kan ikke dø uten å ha gitt alt, uten å gråte av sår og smerte, det går ikke an å gi opp. Du må kjempe til døden. For æren er det største, det eneste som er verdt å hige etter om du da ikke faller fra underveis etter å ha gitt alt. Du kan ikke tillate deg ikke å kjempe, ikke å lide, ikke å dø ... Lidelsens time er kommet, kampens time, seierens time. Kiss or kill.
Dette var ordene jeg i mange år hadde hengende på døren i den gamle leiligheten hvor jeg bodde, og som jeg leste hver morgen før jeg dro på trening.
Manifestet er publisert i boka Løp eller dø (originaltitteL Run or Die)
Killian Jornet
Kílian Jornet Burgada (født 27.oktober 1987 i Sabadell, Catalunia, Spania) er verdens beste ultraløper.
Han har vunnet mange av de lengste og hardeste terrengløpene i verden, som Ultra-Trail du Mont-Blanc, Grand Raid, the Western States Endurance Run and the Hardrock Hundred Mile Endurance Run.
Jornet har også vunnet en rekke store konkurranser i skibestigning og har hastighetsrekord på bestigninger av fjell som Matterhorn, Mont Blanc and Denali.
Våren 2016 flyttet han til Måndalen i Romsdalen, sammen med kjæresten Emelie Forsberg.
