En løpetur over Knutshø

Det er en slik fjelldag hvor det virker optimalt med shorts, trøye og vindjakke. Litt kaldt, men varmen pleier å komme fort når man kommer i bevegelse.

Stien oppover mot ryggen er ikke til å ta feil av, men det er nok stigning til at det blir litt veksling mellom å løpe og gå. På vei opp mot høa tar jeg igjen et tyske eldre ektepar.   

– Why don't you run there, spør de, og peker på Besseggen.

Jeg ser på nabofjellet enda en gang. Men jeg har gått både her og der før. Besseggen kan utvilsomt gås med løpesko. Men jeg har en fornemmelse av at det er vel så fint å løpe over Knutshø. Ikke er man avhengig av båt,  og her går det an å snu og likevel få en fin stiløpetur. 

Vi fortsetter i hvert vårt tempo, det vandrende ekteparet og jeg og det er fint å ha dem i ryggen.

Det bratteste partiet innebærer litt klyving. Steinblokkene er litt varme å ta. En utelukkende positiv overraskelse.  

Og se der: Rype!  

30 meter til, så er det sannelig enda ei. Hun flytter seg ikke selv om jeg nærmer meg, hun værer meg knapt, virker det som. Ser fuglen regnbuen som spenner seg mellom Knutshø og Besseggen nå?

Jeg spiser en brødskive mens jeg likevel har stanset, og blir her et lite øyeblikk. 

Vinden hinter snart om at det er på tide å bevege seg igjen.

Jeg løper videre. Kommer inn i et fint parti nå. Det har begynt å helle nedover, det er flyt og det er fint. To jevnaldrende karer kommer løpende imot, de har løpt andre veien. De forteller at de har løpt motsatt vei.

– Vi håpet at vi kanskje kunne få medvind over ryggen, forteller de og vi ler – for det blåser fra alle kanter nå.

– Fortsett, så kan det hende at det venter dere en overraskelse, sier jeg, og nikker bakover.

De får det plutselig travelt, og jeg håper inderlig at rypene er der fremdeles.

Det tar ikke lang tid ned fra fjellet til stien vender i retning Valdresflya igjen. Jeg husker godt forrige tur over her, da vi holdt på å bli oppspist av mygg langs Leirungsåe.

Nå sørger den milde fjellbrisen for at det ikke er noe som helst som stikker. Jeg hadde glemt hvor frodig det er her, mogopen blomstrer, solleia likeså og de intenst blå blåklokkene. Er stien blitt bredere, enest?

Umiddelbart prøver jeg å løpe med enda lettere skritt.

Bussen fra Gjendesheim til Oslo har avreise om fire timer. Det er som en hel evighet, og jeg jeg tar meg selv i å senke farten. Drar det ut, som slutten på en god bok.