– Jeg tror det lysner snart, sier Anette.  

Vi er i gang, vi har egentlig vært det en stund og jeg må smile.  

Annonse

Det er ved passering av tregrensa det skjer. Å komme løpende opp fra den gir en helt egen følelse. Det er tredje gangen jeg løper her, men nå på en annen måte.

Denne gangen skal vi ikke over Høghøa, slik man løper under Oppdal Fjellmaraton som ble avlyst i år. 

I stedet skal vi innover Høghødalen, videre i retning Jøldalshytta og spise lunsj der om det passer. Deretter skal vi fortsette videre mot Trollheimhytta, hvor vi overnatter til neste dag, før siste etappe fra Trollheimshytta og tilbake til Gjevilvasshytta.  

Det vanligste er å gå denne turen på tre dager, altså en etappe per dag. Noen vil kanskje synes at tidsskjemaet på to dager er litt hårete. 

De raskeste løper de snaut seks milene på ni-ti timer. Men man trenger ikke være Cortney Dauwalter for å løpe denne turen. Og man må ikke løpe turen i ett strekk slik mange gjør. Det eneste vi bør, er å klare å rekke 15.03-toget fra Oppdal i morgen. 

løping i trollheimen
LØPING OVER TREGRENSA: Anette Wilhelmsen og Karen Sanden på fine flytstier i retning Jøldalshytta. Foto: Gunhild Aaslie Soldal

For oss er det inspirerende terreng å løpe i gjennom Høghødalen. At denne ruta er en hytte-til-hytte-klassiker i Trollheimen, er lett å forstå. 

Lettgåtte stier. Dessuten ser vi langt.  

Ellers møter vi ikke så mange. De vi passerer skal gå samme rute som oss.  

Vi ser sau og en ensom rein. Vi løper forbi flere bekker, men har foreløpig nok vann til å klare oss.

Livet tar seg ytterligere opp når det begynner å helle slakt nedover.  

Det er god flyt nedover mot Jøldalshytta, og her passer det bra å ta en lunsj. 

Vi er langt fra alene på Jøldalshytta, både syklister og vandrende kommer til.  

JØLDALSHYTTA
PÅ DEN SIKRE SIDEN: Det er flere bekker underveis. Men ryktet går om harepest. På Jøldalshytta får vi fylle vann. Foto: Gunhild Aaslie Soldal

Vi hiver innpå en liten neve vingummi og fyller flaskene i utendørskrana, før vi fortsetter videre.    

 

Noen kilometer med grus venter oss nå.   

Ai, ai, ai.  

Det er ikke grusen som er nådeløs. 

De to brødskivene setter seg som betongklosser i magen. 

– Jeg har fått hold, hører jeg meg selv klynke.  

Vi roer ned til et hakk, og jeg prøver å puste det vekk. Det er ikke superlett i løpefart og med sekk på ryggen. Men så glir det over på forbløffende vis. 

Vi holder pratefart, godt hjulpet av slak stigning, før vi kommer nedover mot Svartådalen.

Fjellet Trollhetta åpenbarer seg, i sin karakteristiske form.  Det har fått en hatt av tåke. Det er ikke aktuelt å ta omveien dit nå. 

Geithetta derimot, drar oss imot seg. 

Steike ta, så fint det er her! 

– Dette landskapet minner om Færøyene, sier Anette.  

Det er frodig og grønt på denne siden av dalen. 

En søye har stilt seg på en steinhelle hundre meter ovenfor oss.  

PAKKLISTA

Tørr trøye  

Tørre sokker 

Stillongs/langbukse 

Vind- og vanntett jakke 

Staver (ett sett på tre pers) 

Niste+et par energibarer 

Vindsekk (en på tre pers) 

Førstehjelpspakke (en på tre pers) 

Teip

Vann (1-2 l)

Visa-kort 

Mange som løper Trekanten i Trollheimen foretrekker ruta ned gjennom Svartådalen, for å slippe høydemeterne.  

Både Svartådalen og ruta over Geithetta går i samme retning ned mot Trollheimshytta og det er først og fremst høydemeterne som utgjør forskjellen.

Dessuten er det våte forhold og mer myr gjennom Svartådalen, og fjellveien er et ganske enkelt valg i dag. Vi skal aldri komme til å angre på det. Geithetta blir aldri særlig bratt.

Men et taktskifte kommer vi ikke utenom.  

løpetur i trollheimen
1. Det er aldri noen tvil om retningen. 2. TETT PÅ: En yndig, liten art. Foto: Gunhild Aaslie Soldal

Vi møter noen jenter i motgående retning. De synes det ser langt ut til Jøldalshytta som kan skimtes der borte. 

Vi stusser litt når vi snur og ser tilbake – for var vi ikke nettopp der? Ifølge jentene ligger Trollheimshytta «bare er rett over» i motsatt retning – men vi fortsetter og fortsetter og fortsetter enda litt i ustabla stein på vei opp mot Geithetta. 

Eller Geithøtta, som vi nå kaller den.   

På toppunktet klarer sola å bryte gjennom skylaget. Også her, da!

Det glimer i kråkesølv. Tåkegardinene kommer farende fra ingensteds og vi har ingen interesse av å tulle oss inn i den. Det slipper vi også, for tåka bare streifer oss, før den siver videre og innover Svartådalen og i retning Trollhetta.  

– Regnbue, utbryter Anette.  

Vi er høyt over den. Livet, altså! 

Skal man trekke fram en hake ved å være tynnkledd samtidig som man produserer løpevarme i snaufjellet, så er det at man blir fort kald når man stanser.  

Det friskner til på 1352 meter og det er utvilsomt regn i skyene. Vi må pent fortsette, men det er utforbakke nå og da går høydemeterne unna. Vi fullfører den ene svingen og aner Trollheimshytta, som befinner seg helt der nede i furuskogen. 

Vel framme på hytta, sier vertinnen: 

– Velkommen til oss! Dere skal bo på rom nummer 9 – Geithetta. 

Det er korona i verden, som gjør at vi får et helt åttemannsrom for oss selv.

Vi vet ennå ikke at vi skal få servert rause mengder reinsdyrgryte til middag. Ute har det begynt å striregne. 

trollheimshytta i trollheimen
TROLLHEIMSHYTTA: Den eldste turisthytta i Trollheimen er luksus for alle som kommer fjellveien. Foto: Gunhild Aaslie Soldal

Dag to, så har vi har et 15.03-tog å rekke.  

Et kvarter bak skjemaet bærer det oppover lia med oss.

Duskregnet er mer behagelig enn plagsomt opp fjellsiden, og det er mer gåfart enn løpefart i motbakkene opp fra Trollheimshytta. Vi drar likevel nytte av den lett oppakningen.

Beina kjennes greie, men jeg henger likevel etter de spreke venninnene mine og jeg tar meg selv i å kikke mer rundt enn på stien foran.  

Gråsjøen, står det på kartet.  

Vel.

Nå er det blått. Mer svart i enden lengst nord. Det skimrer et gyllent skjær fra sola som prøver å trenge gjennom skylaget. Men å stanse nå for en slik type forestilling? Slike hensyn tar ikke 15.03-toget, dessverre.  

 

Etappen mellom Trollheimshytta og Gjevillvasshytta kalles de sju skuffelsene. Eller «sju skuffælsan».   

De kalles også de sju anelsene. Dette vil også vi gjerne mene noe om, men hvem de er og hvor de er, blir vi ikke kloke på. 

Vi mister fokus. Dessuten er det tåke og vi er mest opptatt av den 150-metersikten som vi har.  

Det som er fullstendig sikkert, er at det bærer over Skallen, Mellomfjellet og langsmed Mellomtjønnin med oss.  

Trollheimens karakteristiske steinformasjoner er spennende terreng. 

Nå holder vi ok fart, og vi storkoser oss over ei lita snøfonn. 

Snart heller terrenget nedover. gjør det samme. 

Vi fyller på med litt næring før vi skal over neste fjellpass – en energibar som kun smaker godt når ingenting annet smaker. 

trekanten-trollheimen-løping-hytte-0017

Det er en egen tilfredsstillelse å ikke se stien direkte foran seg der framme, bare ane at den er der.  

– Det må være Blåhøa, sier jeg.  

Fjellet er nokså dominant på kartet. Om mulig enda mer i virkeligheten. Vi ser ikke toppen på grunn av det lave skydekket. 

Nedunder høa friskner det til. Vi får snø og isende vind. 

Jeg tviholder shorts likevel. Gidder ikke ta på bukse, det må være lov å nyte litt av den opparbeidete varmen.    

Det steinete landskapet er blitt svarthvitt.

Men hvem liker ikke svart-hvitt? 

– Minner meg om Island, sier jeg.

Snøen og vinden herjer på, men de blir værende igjen i høyden, på ubestemt tid. 

Lengre ned bryter sola gjennom for første gang i dag, og det blir grønnere og grønnere igjen.  

Det er Trollheimen all in.

 

trollheimen
1. GEITHETTA: Toppunktet på etappen mellom Jøldalshytta og Trollheimeshytta. Foto: Gunhild Aaslie Soldal. 2. FORFRISKNINGER: Artikkelforfatteren koser seg med digre snøfiller innunder Blåhøa. Foto: Anette Wilhelmsen 

Videre krysser vi Gravbekken, som egentlig minner mer om en elv enn bekk.  

Alle gjør hvert sitt veivalg over. Når vi møtes igjen, viser det seg at alle bærer på samme banale glede: 

Gullende rene sko. Så skitne de må ha vært!   

SLETTE-TID: Med retning mot Gjevilvasshytta. Foto: Gunhild Aaslie Soldal

 

Gjevilvatnet der nede kjenner vi igjen fra i går, et tegn på at vi nærmer oss tilbake til utgangspunktet. 

Det er søndag og sol. Noe helt annet enn bare for en liten time siden. 

Anette og Karen har ingen bremser nedover lia.  

Vi møter en mor og en datter på vei opp bjørkeskogen.  

Tre løpere på vei oppover, alle i Dynafit-bekledning og friske steg.   

Vi ankommer snart en parkeringsplass

Ai ai ai. 

Ikke rett ned på Gjevilvasshytta, altså?  

1500 meter med asfalt og slak stigning til slutt kan ta knekken på både hode og bein. 

Vi kan ikke la det skje, ikke nå. 

korona-sommeren
MERKET: Korona-året foreviget på utsiden av Gjevilvasshytta i Oppdal. Foto: Gunhild Aaslie Soldal

Vi nærmer oss Gjevilvasshytta for hvert steg. 

Vi kommer til å rekke det toget.  

Det ender opp med å bli en slik type tur som ikke er over, selv når den er over.

Dagens beste beskjed kommer fra Karen til drosjesjåføren.

– Du kan kjøre rett til bakeriet, sier hun. 

  

Trekanten i Trollheimen 

Ruta: Gjevilvasshytta – Jøldalshytta - Trollheimshytta – Gjevilvasshytta

Distanse: 58 km/3004 høydemeter

Reisen dit: Vi tok tog til Oppdal og taxi til Gjevilvasshytta.