Løpelegenden – Emil Zátopek

Så blir alt sort, og han besvimer. Han blir liggende på bakken, som død, men Zátopek er seig og reiser seg.    

På denne tiden, på 1950-tallet, er Zátopek ikke bare en atlet utenom det vanlige bak jernteppet, han er også så godt som uslåelig. I en periode på nesten fire år vinner han alle 72 løp han stiller opp i, okke som om det er fem eller titusen meter, på bane eller i terreng, i sol eller snødriv, mot hvem det enn måtte være som våger å yppe seg.  

– Ingen trente intervaller så ekstremt som min store barndoms helt Zátopek, sier Johan Kaggestad, treneren til Grete Waitz og Ingrid Kristiansen og nå TV2s sykkelekspert.

Zátopek får uttelling for den ekstreme intervalløpingen sin.

Han blir kåret til verdens beste idrettsutøver i 1949,1950 og 1951, og under Helsinki-OL året etter vinner han tre gull på rappen; på femtusen, titusen og maraton, noe ingen andre har gjort verken før eller siden. 

– Ingen vil greie denne bragden. Det er jeg sikker på. Han var utvilsomt den beste løperen i sin tid, sier Kaggestad.

Zátopek løp intervaller hver dag. Alltid i beksømstøvler. Noen kilder sier at han løp førti firehundremetere, andre så mye som seksti, ja selv hundre intervaller er blitt nevnt. Det er førti kilometer med intervaller. For Zátopek blir paradoksalt de evinnelige intervallene en vei ut av monotonien på fabrikken, der han dag ut og dag inn jobber med å slipe gummisåle til tennissko, alltid med de samme mekaniske bevegelsene, samtidig som han puster inn giftig støv.

Det hevdes gjerne at noen er født til å løpe, som beveger seg elegant som gaseller, og som i tillegg har fått løpingen inn med morsmelka gjennom foreldre og senere trenere som gjør alt de kan for å pleie et unikt talent.

Men Zátopek har ingen av delene, tvert om.

Zátopek har en ulempe, ifølge ekspertene. Stilen. Den er ikke all verden. Det verken ser eller høres vakkert ut når Zátopek løper. Han ble kalt «det menneskelige lokomotiv». 

Ingen tror at Zátopek kommer til å bli en løpelegende, kanskje aller minst ham selv. For han synes ikke særlig om løping, han avskyr det, kanskje mest fordi faren hans sier at løping er for unnasluntrere som ikke bruker krefter på fornuftige ting som å jobbe. Det årlige løpet, som han så godt som er forpliktet å delta i, Zlín Rundt, synes han ikke er verdt å anstrenge seg ekstra for. Men han blir dratt med, og det viser seg at han har et uvanlig talent for løping.

Etter hvert bringer løpingen Zátopek bort fra fabrikken og inn i militæret, hvor det tross lange dager, gjør det mulig å snike inn en time eller to med ekstra trening. Mens de fleste som løp intervaller på den tiden, sverger til bedagelige mellompartier, finner Zátopek ut at det er mulig å småspringe mellom dragene. 

I tillegg til intervaller hver dag, sverger Zátopek til et annet prinsipp. Å lytte til kroppen på strengeste vis. Hvis bena føles visne og dårlige en dag og latskapen trenger seg på, skal det ikke sakkes av, men trenes enda hardere akkurat denne dagen.

– Det ble mye tut og kjør. Zátopek visste ikke at effekten av trening er summen av både harde og rolige økter. Han kjørte rett og slett for like økter, sier Kaggestad.

Likefullt, Zátopek har altså funnet resepten. Intervaller, pluss stålvilje.

Hver dag, klokken sju på kvelden, løper han ut fra kaserneplassen i militærstøvler til en skog i nærheten.

Der er det en rydning, og der løper han i timevis og så lenge at han trenger lommelykt for å finne veien tilbake.

Ryktene om denne Zátopek begynner å svirre. Har han ikke et sykelig overutviklet hjerte, er ikke lungene hans ekstra store?

En dag kommer teknisk-medisinsk kommisjon fra Praha for å teste denne merkelige løperen. Alle ryktene dementeres.

Han er en helt normal mann, og en god kommunist.

Men Zátopek har en ulempe, ifølge ekspertene. Stilen. Den er ikke all verden.

Det verken ser eller høres vakkert ut når Zátopek løper. 

– Han ble kalt «det menneskelige lokomotiv», fordi han pustet og peset så mye mens han løp, og løpestilen hans var i beste fall uortodoks. Det så veldig anstrengt ut. Skuldrene var tett oppunder ørene, han skar grimaser som vitnet om en kolossal vilje bak prestasjonene hans, sier Kaggestad.

Thor Gotaas, folklorist og forfatter av boken «Løping – en verdenshistorie», mener at Zátopeks stil ikke var så aller verst, tross alt.

– Hoftene hans beveget seg lite opp og ned, og han hadde korte, effektive steg, sier Gotaas.

Denne gangen har Zátopek lovet seg selv å holde pusten til siste tre er passert. De siste skrittene husker han ikke særlig av, men han må vite en ting før han segner om; i dag greide jeg det.

Gjennombruddet kom i 1948, under OL i London.

Zátopek passerer løper på løper, mens han geiper og vrir hodet rundt som en rødglødende og gjengeløs lyspære.

Snart er han helt der framme, mens publikum taktfast roper navnet hans. Han spurter inn til Tsjekkoslovakias første OL-gull noensinne. 

OL-gullet, og senere sølvet på femtusenmeteren, har en bakside. Han forfremmes til kaptein, han er en helt som maktapparatet ønsker å bruke for alt det er verdt. Noen har snakket sammen, og mener det kan være lurt å ikke sende Zátopek ut i verden i tide og utide. Det verste ville vært om Zátopek en gang rømmer til Vesten, så fra nå av er det ikke han selv som svarer når han får invitasjoner om å delta på store løp utenfor Øst-Europa, men militærkomiteen.

Fire år senere. Finland og OL 1952. Zátopek er blitt en mager, gammel og sliten idrettsmann på tretti år. Den sovjetiske komité er skeptisk til at han melder seg på til tre øvelser på så få dager, femtusen, titusen og maraton, den siste distansen har han sågar aldri løpt før. Men denne gangen bøyer Zátopek ikke av. På titusenmeteren er han i en klasse for seg. Halvveis begynner han å mørne konkurrentene med stormløp i noen hundre meter, siden i rolig marsjfart, for så å smelle til igjen. Det er som om han kjører intervaller i konkurranser, og rykkløpingen irriterer vettet av konkurrentene. Zátopek har funnet opp noe nytt, og han er uslåelig.

Tre dager senere vinner han femtusenmeteren, og fire dager etter det igjen vinner han maraton med to og et halvt minutt. 

Tre gull på ti dager.

Zátopek kommer hjem til pomp og prakt, blir dekorert med Republikkens Orden og det åpnes et museum til ære for ham i Koprivnice, hans fødeby. Året etter, i 1953, dør Stalin, og det virker som det er mulig å puste litt mer. Zátopek får dra til São Paulo og Paris, alt går fint, han vinner, men når han intervjues i partiavisen Svobodné Slovo, er alt han sier fordreid.

Han skal visstnok ikke ha særlig sympati for franskmenn, det er masse horer der, forfatterne er dårlige og hele samfunnet domineres av denne idiotiske kapitalismen. Det franske utenriksdepartementet reagerer, og nekter Zátopek å sette sine ben i Frankrike.

Liggende på gresset mens han vekselvis spyr og gråter etter å ha kommet inn som sjettemann på maraton i Melbourne-OL i 1956, skjønner Zátopek at det er slutt. Når han kommer hjem, blir han forfremmet til oberst og utnevnes til idrettsdirektør i forsvarsdepartementet, et plaster på såret.

De neste årene pågår en stille revolusjon i Tsjekkoslovakia.

Staten blir sosialistisk republikk, så sosialistisk demokrati og sensuren faller. Det blir lov å reise utenlands.

Alt dette skjer helt til makteliten i Kreml sender fallskjermjegere og invaderer Praha en vårdag i 1968. 

Så havner Zátopek på feil side. Han støtter demonstrantene, og holder til og med en offentlig tale.

Løpelegenden som nå er blitt 64 år får sparken, mister medlemskapet i Partiet og nektes å besøke sin egen hovedstad.

Det å bli arbeidsløs er kanskje ikke det verste. Med besøksforbudet blir han forhindret i å treffe kona Dana som bor i hovedstaden.

Noen dager senere får  Zátopek jobb. I en urangruve, helt nord i landet. I seks år jobber han på vaskeriet, tørkeriet og pakkeriet, før han blir bedt om å innfinne seg i Praha for å jobbe som søppeltømmer. Det er en slags forfremmelse, av den ydmykende sorten. Men folk kjenner igjen løpehelten. De kommer ilende til og tømmer søpla selv foran øynene på ham, og heier på ham som i gamle dager. Det tar ikke mange dagene før Zátopek sendes ut på landet for å grave hull i jorden til telefonstolper.

I 1975 blir Zátopek igjen innkalt på teppet. Han blir bedt om å skrive under på et papir der det står at han tok feil, og at han ikke burde støttet de kontrarevolusjonære. Zátopek signerer. Han blir satt til å jobbe i Idrettens informasjonssenter i Praha.

Som arkivar.